De siste dagene har vi opplevd en faneflukt av profilerte journalister på den politiske venstresiden som kappes om å ta mest mulig avstand fra Oslo-avtalene som innledet den såkalte «fredsprosessen» mellom Israel og den palestinske «frigjøringsorganisasjonen,» PLO. For første gang har vi opplevd at Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle og Vårt Lands Erling Rimehaug samstemmig erklærer Oslo-prosessen som en politisk ulykke.
Deres kanossagang er forårsaket av at Det Norske Teatret har satt opp et amerikansk stykke som fremstår som en raljering over den norske medvirkningen til Oslo-avtalene hvor ekteparet Terje Røed Larsen og Mona Juul utstyres med helteglorie for sin innsats, mens deres politiske kolleger, Jan Egeland og utenriksminister Johan Jørgen Holst nærmest beskrives som to ubehjelpelige tullebukker som ikke helt forsto hva de var med på. Vinklingen er imidlertid etter vårt syn ikke helt urimelig.
Det spørsmålet som burde reises er kanskje om de uthengte aktørene var helt alene i rollene sine, eller om de bør få følge av atskillig flere både i det norske og det israelske Arbeiderpartiet? Hvor er det for eksempel blitt av ambassadør Hans Wilhelm Longva, uten hvis personlige initiativ til å opprette hemmelig kontakt mellom Røed Larsen og Fatah-lederen Yasser Arafat i Tunis, overhode ingen Oslo-prosess ville ha funnet sted?
Vi har stor forståelse for journalistenes behov for å toe sine hender, men vi kjøper hverken deres argument om at fadesen egentlig var Israels skyld, eller deres nedtoning av egen medvirkning når det gjaldt å holde folket i eufori og villfarelse på den brede vei til katastrofen. Det blir også i denne sammenheng for tradisjonelt å skylde på jødene.
Først ut var Stanghelle som blant annet understreker at han har «strevet med å erkjenne at Oslo-prosessen må kalles et feilgrep,» og fortsetter med å innrømme at «sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenser. Troen på at den gode stemningen – fremelsket av peiskos i et østfoldsk vinterlandskap – skulle ha langsiktig bærekraft, var en illusjon.» Hans forklaring på hvordan noe så velment som fredsforhandlinger kunne ende i katastrofe, er at «… rollen som nøytrale tilretteleggere endte i praksis med at nordmennene i en avgjørende sluttfase spilte israelernes maktspill. Dette er dessverre kjernen i den bløffen som ligger skjult i det oppvirvlede støvet fra all viraken rundt Oslo-prosessen.»
For det myke og naive norske diplomatiet tålte ikke møtet med Midtøstens realiteter, forklarer Stanghelle. «Det ble en insisterende drøm som raskt ble et våkent mareritt. Da hjalp det lite med Borregaard-vertinne Toril Grandahls utmerkede vafler med rømme og bringebærsyltetøy.» Det tok 25 år og mange tusen menneskeliv i den etterfølgende «Oslo-krigen» før Stanghelle våknet fra marerittet, men det er kanskje bedre sent enn aldri.
Hans kollega, Erling Rimehaug var også stolt over Oslo-avtalene. Historien er en vakker fortelling, sier han, «… og det er jo også derfor den i sin tid hadde slik appell til mange av oss.» Men hva var det som skjedde? Han trodde lenge at «ekstremister på begge sider gjorde sitt beste for å bevise at avtalen tvert imot ville føre til mer vold.» Men, «… Oslo-avtalen er i virkeligheten en viktig grunn til den tragiske situasjonen det palestinske samfunnet nå befinner seg i. Det har jeg innsett når jeg har møtt avtalens konsekvenser på grasrota. Israel har full kontroll over grensene, over lufta og over vannressursene under bakken. Også internt er det problemer med sjekkpunkter og israelske bosettinger,» forklarer Rimehaug i forventet stil.
Hovedfeilen med Oslo-avtalen, mener Rimehaug, er at den ble til over hodene på den palestinske befolkningen. Den ble inngått med feil mann: Yasser Arafat. Det var Oslo-avtalen som ga palestinerne en udugelig ledelse. Nordmennene lot seg lure av det israelske spillet og lot seg dupere av Arafat, sier han. Dersom det noen gang skulle bli offentliggjort en sann versjon av det som skjedde i denne saken tidlig på 90-tallet, vil vi kanskje få vite hvem som mest lot seg dupere av hvem. Var det israelerne som prakket Arafat på nordmennene?
Hadde man i stedet fulgt den tidligere israelske statsminister Yitzhak Shamirs ønske fra Madrid-forhandlingene om å opprette kontakt med et sivilt Palestina-arabisk lederskap, i stedet for de eksil-terroristene de ble overtalt av nordmennene til å satse på, ville kanskje hele historien ha forløpt annerledes, og vi kunne kanskje hatt vellykkede Madrid-avtaler i stedet for mislykkede Oslo-avtaler. Det var nemlig Shamir som skisserte den fredsprosessen som de senere aktørene greide å kjøre i grøfta. Arbeiderpartiene var ikke på høyden med situasjonen, hverken i Norge eller i Israel.
Norske journalisters hang til å bortforklare sine og andres feilgrep ved å skylde på israelerne, er når alt kommer til alt hva vi må forvente etter så mange års desinformasjon og fantasifulle fredsforhåpninger både i politikken og mediene. Men påstanden om at «ingen lenger synes å ha noen tro på» fredsprosessen, bør Rimehaug ta en runde med utenriksministeren om. Hun har slik tro på den at hun fremdeles innkaller giverlandskomiteen for de palestinske selvstyremyndighetene to ganger årlig for å samle inn milliardbeløp til formålet, og vi kjenner resultatet av denne troen. Det er ikke bare i mediene det er behov for en botsgang.