Året som gikk innebar på mange måter et vendepunkt for den jødiske staten.  Etter et århundre med eksistensiell kamp for å overleve i fiendtlige omgivelser og et halvt århundre med mislykkede forsøk på å invitere de arabiske naboene til en avtale om fredelig sameksistens, er det endelig kommet en realpolitisk erkjennelse av at Israel må stå på egne ben og klare seg selv i en konflikt som ingen i dag kan øyne slutten på. 

USA anser seg ikke lenger forpliktet til å hindre regimene i Midtøsten i å slåss mot hverandre.  Tiden er kommet for å la dem utkjempe sine endeløse kriger og konflikter på egen hånd uten vestlig innblanding.  USA er selvforsynt med energi og har ikke lenger noe igjen for å hindre at den regionale krigen i Midtøsten fortsetter.  USA står ved sin støtte til Israel som en sivilisert utpost i Midtøsten, og lover å beskytte det kurdiske folk.  De øvrige får selv bestemme når de vil slutte fred.  Erfaringsmessig kan det ta lang tid.  I mellomtiden stadfester Israel sin stilling som en stormakt den rasjonelle delen av verden ser opp til og utvikler samarbeid med.

Sammen med USA har Israel også sagt takk og farvel til FN-organer som de senere år knapt har skapt annet i det internasjonale samfunn enn konflikter og misnøye hvor et sentralt tema har vært en ensidig negativ og diskriminerende holdning til den jødiske staten, dens folk og historie.  Når disse (foreløpig eneste) landene nå har forlatt FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, vil denne engang så viktige kulturinstitusjonen gå glipp av hundretalls millioner dollar i årlig inntekt og to av verdens sterkeste bidragsytere til kultur og vitenskap.

At sterke land i verden får nok og forlater den ene FN-organisasjonen etter den andre, ser ikke ut til å affisere norske myndigheter.  Er det fordi de ikke skjønner sammenhengen, eller er det fordi de egentlig synes det er greit?  Står det norske folk politisk så langt fra det amerikanske eller det israelske, at det er uproblematisk for dem å sokne til organisasjoner som amerikanere og israelere forlater på grunn av åpenlys antisemittisme og støtte til islamsk terror?  Eller kan det ha å gjøre med at nordmenn flest ikke vet hva som foregår fordi norske medier ikke snakker om det?

At en så nødvendig kulturinstitusjon som UNESCO gjennom flere år er blitt misbrukt til utbredelse av anti-israelsk og antisemittisk propaganda og desinformasjon er et nederlag i verdenssamfunnets arbeid for fred og sikkerhet gjennom samarbeid om vitenskap og kultur.  Men det som har skjedd er dessverre symptomatisk for utviklingen innenfor FN, hvor et automatisk flertall av medlemsland, anført av medlemmene av Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, sammen med land fra den tredje verden og Europa, misbruker organisasjonen til å fremme en anti-israelsk dagsorden.  Dette har pågått i så mange år nå at det ikke kan anses som tilfeldig.

Vi ser akkurat den samme utviklingen innenfor FNs Menneskerettighetsråd hvor Israel later til å være det eneste landet hvor det skjer brudd på menneskerettigheter.  Dessverre ser vi også at Norge gjennom sin stemmegivning her som andre steder i stor grad har bidratt til denne utviklingen, og vi merker ingen forskjell mellom ulike norske regjeringers holdning.  Forholdet problematiseres ikke i norske medier.

Da USA avbrøt støtten også til FN-organisasjonen UNRWA på grunn av dens samarbeid med terroristene i Hamas, kom Norges utenriksminister raskt på banen og lovet økt støtte fra den velfylte norske statskassen som kompensasjon.  Når det gjelder UNESCO derimot, er bistanden så sterkt knyttet til at vi får noe igjen i form av «toppstillinger,» at det er mer usikkert hva Regjeringen vil gjøre.  Da utviklingsminister Astrup for eksempel i fjor ønsket å belønne en bekjent og kollega med en toppstilling i UNESCO og ble nedstemt, straffet han organisasjonen med et kutt på 20 millioner kroner.  Det er slik det er i FN, og Norge er en del av systemet.

Ikke overraskende har Norge imidlertid greid å bli medlem av den «prestisjetunge» Verdensarvkomitéen for perioden 2017 – 2021, noe som forplikter begge parter.  Sist sommer ble Norge derfor tildelt UNESCOs ekspertstatus i lefsebaking, noe Regjeringen satte stor pris på som anerkjennelse for sin bevilgende innsats. 

Den største striden i dette FN-organet dreier seg imidlertid om UNESCOs og Verdensarvkomitéens engasjement til beste for de palestinske selvstyremyndighetene og deres nyervervede status som «stat,» og dermed fullverdig medlem av organisasjonen.  Det var i 2011 at «Palestina,» som et unntak fra regelverket, av UNESCOs Generalkonferanse ble innlemmet i organisasjonen med fulle rettigheter og dermed oppnådde anerkjennelse som fullt statlig medlem av en FN-organisasjon.  Norge, sammen med bl.a. arabiske og islamske land, stemte for denne resolusjonen og markerte på den måten at perioden med fredsprosess i henhold til Oslo-avtalene gikk mot slutten også for Norges vedkommende.

En konsekvens av dette vedtaket har vært at UNESCO og dens komitéer så som Verdensarvkomitéen som Norge nå er medlem av, begynte å utarbeide resolusjoner med vedtak som definerer historisk jødiske helligdommer og kulturminner i Landet Israel som «palestinske» med kun arabisk/muslimske navn.  Blant Regjeringens målsettinger for dette arbeidet i UNESCO merker vi oss særskilt det å:

• få en mer helhetlig forvaltning av kultur- og naturarven i tråd med konvensjonens prinsipp
• sikre verdensarvens universelle verdier
• gjøre verdensarvlisten mer representativ, ved å få fram land, regioner og type kultur- og naturarv som i dag er lite til stede på listen  

Regjeringen er av den oppfatning at det er dette man oppnådde i årene frem til 2017 da UNESCO vedtok en lang serie resolusjoner som fornekter jødisk tilknytning til historiske byer som Jerusalem og Hebron og hellige steder som Tempelhøyden og Rachels grav.  Vi har ikke registrert at Norge, etter å ha blitt medlem av et av organene som behandler og vedtar slike resolusjoner, har fremvist en annen holdning til jødisk historie og kultur enn den som stadig kommer til uttrykk fra de palestinske myndighetene og andre islamske regimer i deres årlige anti-israelske og anti-jødiske resolusjoner som Norge normalt støtter.

Vi frykter derfor at Regjeringens bestrebelser på å gjøre «verdensarvlisten mer representativ,» kan innebære at man fortsatt velger å delta i arbeidet med å slette minnet om Israels og det jødiske folks historie og kultur som inntil for få år siden var en sentral del av norske barns skolepensum.  Vårt ønske for det nye året er at norske medier skal begynne å interessere seg for hva som foregår med norsk støtte i den verdensorganisasjonen som Regjeringen har delegert så mye av vår selvråderett til.