Statsminister Erna Solberg har holdt sitt halvårlige skriftemål for norsk presse. Det var ikke så mange godbiter å fortelle denne gangen, – vi regner med at de blir spart til nyttårstalen. Statsministeren er som de fleste opptatt av tragediene i Midtøsten. Hun er, i likhet med samfunnets offisielle meningsbærere, opprørt over at sivile i hopetall faller mens slaget om Aleppo går mot slutten. ”Sivile har krav på beskyttelse, og de overgrep og henrettelser av sivile som vi nå ser, er klare brudd på krigens regler, dette er krigsforbrytelser som må rettsforfølges,” sa Solberg blant annet. Hun kan, som de fleste, ikke akseptere at tusener av levende skjold ofres når en krig skal avsluttes. Spørsmålet om hvem som er skyldig i krigsforbrytelser i en situasjon som denne er imidlertid ikke så enkelt som noen vil ha det til.
Sikkerhetsrådets handlingslammelse i en slik situasjon er ikke noe nytt i historien. Statsminister Solberg forteller oss imidlertid at denne handlingslammelsen ”… viser at den internasjonale rettsordenen ikke fungerer når et av FNs vetoland er innblandet.” Og hun konkluderer derfor med at ”det hviler et stort ansvar på Russland og på de andre landene i regionen som støtter Assad, for at dette ikke blir en humanitær katastrofe, som vi nå ser konturene av.”
Ja, det hviler et tungt ansvar på Russland, men er det bare Russland det hviler et tungt ansvar på? Og dette er slett ikke den første krigen hvor ”den internasjonale rettsorden” ikke fungerer når et av FNs vetoland er innblandet. Ville den internasjonale rettsorden fungere bedre dersom det ikke var ”vetoland” i Sikkerhetsrådet? Vi tror ikke det. For alternativet ville blitt at det vår statsminister kaller ”den internasjonale rettsorden,” til enhver tid ville være definert og bestemt av et tilfeldig flertall av medlemmene i dette FN-organet.
Enhver med ørlite kjennskap til blokkdannelsen i FN vil forstå at ”den internasjonale rettsorden” i så fall vil bli definert og fastlagt av de 57 medlemmene av Organisasjonen av islamske stater, OIC, sammen med dens mer eller mindre faste tilslutning av ”alliansefrie stater” fra den tredje verden og politiske operatører av mer opportunistisk slag i FNs kulisser, som for eksempel EU-landene og Norge. Denne koalisjonen av røverstater og deres støttespillere sørger årlig for at Israel fordømmes i et tyvetalls FN-resolusjoner, mens de selv knapt nevnes.
Heldigvis er den internasjonale rettsorden bare i begrenset grad avhengig av hva en norsk statsminister tror om Sikkerhetsrådets evner, makt og myndighet. Stormaktene i Sikkerhetsrådet kommer heldigvis aldri til å gi fra seg den vetoretten de har i henhold til FN-pakten, og vi kan leve i trygg forvissning om at Sikkerhetsrådet aldri vil få en slik myndighet over FNs medlemsland som statsministeren later til å tro at det har. Men det avtegner seg et problem i norsk utenrikspolitikk når regjeringen snakker som om norsk utenrikspolitisk selvråderett er delegert til FN.
Den lenge varslede katastrofen i Aleppo har naturlig nok skapt et bredt humanitært engasjement i Norge med oppfordringer til fornyet innsats for flyktningene, ledsaget av sterke mediebilder. Men det er noe som mangler i det store engasjementet. I bladet Dagen synes redaktøren det er merkelig at det har vært så få som engasjerer seg politisk når katastrofen rammer befolkningen i Aleppo, mens engasjementet har vært enormt når krigen rammer samfunnet i Gaza. Han spør hvor det har blitt av alle dem som er så raske til å ta til gatene når det er Israel det skal demonstreres mot, og undres om det kan ha noe å gjøre med at man i Syria-konflikten ikke har mulighet til å gi Israel, nasjonenes jøde, skylden?
Vi tror redaktøren er inne på noe, men det er nok ikke hele forklaringen. Anklagene om at Israel står bak både ISIL og borgerkrigen i Syria har vært gjentatt i internasjonale medier i mange år. Det som er mest påfallende i dag er ikke hva som sies, men hva det ties om. I midten av oktober innledet den USA- og norskstøttede irakiske koalisjonen sin offensiv for å frigjøre den irakiske storbyen Mosul som på mange måter er sammenlignbar med Aleppo. I et par uker kunne man spore en langsom fremgang for koalisjonen, men så ble det stille i mediene om denne saken. Vi fikk så vidt høre om harde kamper i utkanten av byen, om henrettelser, overgrep og sivile som greide å flykte, men så ble det stille om Mosul.
Vi forstår at vestlige medier og politikere helst vil snakke om de tragediene som følger av Russlands og Assad-regimets krig mot opprørere og islamske jihadister. Det er velkjent at islamistene regelmessig benytter levende skjold som forsvarsvåpen, noe som under enhver omstendighet er en krigsforbrytelse. Men hvorfor velger man å fokusere på dette problemet utelukkende når det er russerne og Assad som står overfor levende skjold og ikke når de USA- og norskstøttede soldatene i Irak står overfor det samme problemet? Øyner vi den samme selektive moral og det samme politiske hykleriet som vi flere ganger opplevde fra medier og politikere da levende skjold, tross omfattende tiltak for å beskytte dem, likevel ble rammet i Gaza?
