Vi kan fornekte det. Politisk korrekte i hele Europa gjør det. Vi kan hisse oss opp, om vi er jøde, kristen, agnostiker eller fritenker, – ikke over det, men over dem som påpeker det. Vi kan også true med rettssak fordi vi mener noen er rasister – faktisk. Eller komme med vår moralske pekefinger: ikke snakk stygt om …
Så – hva er det i første rekke som truer jøders eksistens i Europa i dag?
En som peker på fakta i 2016, får merkelapper klistret på seg. Vi holder oss likevel til sannheten. De som deler dem ut, har på et tidspunkt trodd at de har definisjonsmakt. Den har de ikke.
Saken er selvfølgelig at det er dem som skaper hendelsene som blir fakta – de er de ansvarlige for at fremstillingen blir som den blir. Alle skjønner dette. Men det er likevel en mengde av våre meningsmotstandere som hevder det motsatte. Vi blir gjort ansvarlige for fakta.
I Frankrike er situasjonen den i 2016 at det er to forhold som gjør at jøder flytter. En årsak er økende muslimsk innvandring fra Midtøsten, den andre årsaken er de franske myndighetenes unnfallenhet til å gripe fatt i problemet.
Da Israel ble opprettet i mai 1948, ble det igangsatt en enorm forfølgelse av jøder i de arabiske land. De aller fleste flyttet, svært mange fra land de hadde oppholdt seg i i århundrer. I Irak, for eksempel, hadde det vært jøder siden 586 f.Kr. I årene 1948 og utover ble Israel satt under krigslovgivning, og jøder ble nektet å reise dit, av frykt for at de skulle styrke landet. Samtidig ble jødene som oppholdt seg i landet, presset av strengere lover, jødiske foretak ble boikottet, og noen velstående jødiske forretningsmenn ble hengt. Synagoger ble bombet, og flere ble drept.
Til og med dette fikk jødene skylden for. Det muslimske brorskap sto imidlertid bak de største bombene.
To store operasjoner ble derfor iverksatt av Israel for å få jødene ut av landet, og ca 121.500 jøder ble fløyet til Israel via Iran og Kypros. I dag snakker vi om under ti jøder tilbake i Bagdad.
Lignende historier, med et tilsvarende antall personlige tragedier og dramatiske hendelser, kan fortelles om og av jøder fra hele den muslimske arabiske verden. Det er svært få jøder igjen, og de fleste dro uten å få med seg vesentlig av sine verdier.
I dag er det folkevandring. EU lokker mennesker i hundretusentall med gratispenger, som de kalles, – europeisk velferd, opptjent ved arbeid gjort av den lokale befolkningen, beregnet på dem selv når de av ulike grunner faller utenfor. Beslutningen om å lokke disse menneskene er ikke demokratisk forankret, men den pågår likevel med relativt uforminsket styrke. Det oppstår derfor motkrefter i ulike land, noen seriøse og demokratiske, andre mer suspekte. Dette kjenner vi alle til.
Noen av disse menneskene er flyktninger, og har et slags krav på beskyttelse. Andre er det vi kaller «økonomiske flyktninger». De vil ha et bedre liv enn det deres eget hjemland kan tilby. I seg selv ikke forkastelig, men fullt forståelig.
Problemet er at mange av dem er muslimer. Som alle andre grupper som emigrerer, flokker de seg ofte sammen. De bor i samme distrikter, de arbeider på samme arbeidsplasser, og de lager moskéer hvor de dyrker sitt forbilde.
At de flokker seg sammen, er ikke spesielt for dem. Men at mange av dem behandler sine verter som undermennesker, er en kjensgjerning. Det er to land som i særskilt grad har fått smake dette, nemlig de to land i Europa som har tatt inn flest muslimske immigranter: Sverige og Frankrike. Sverige har vi etter hvert begynt å få gode kunnskaper om, selv om medier og offentlige personer liker å tolke det som «utenforskap» og «ungdomsgjenger.» Vi leste i april om narkosalg i Göteborg, ordensforstyrrelser, slagsmål, butikktyverier og personran, trakassering av unge jenter, gjengdrap, skyting, grov vold og mishandling. Bare siden 2013 har det vært 250 skyteepisoder. Byen er omtrent som Oslo i størrelse.
Frankrike hadde den grusomme episoden i 2006 da en ung jøde, Ilan Halimi ble fanget og torturert på det grusomste i to uker av nordafrikanske muslimer. Siden har vi hatt mordene på de tre jødiske skolebarna og deres lærer i Toulouse i 2012, og ingen har glemt terroren mot Charlie Hebdo i Paris i januar 2015, og påfølgende gisselaksjon i det jødiske supermarkedet. Massakren i november samme år, rettet mot et konsertlokale med jødiske eiere, er antagelig heller ikke glemt. 130 mennesker ble drept. Tilbake står alle deres pårørende, venner, kjærester og familie med en grenseløs sorg som aldri dør. I tillegg en mengde andre episoder med skader og drap. Frankrike er det land i Europa som har flest jøder, antagelig mellom 500 og 600.000.
I denne settingen er det at Times of Israel, en svært moderat, litt venstreorientert avis, skriver om jødene i Paris. Ingressen lyder: Noen flyr Frankrike for å ende opp i Israel, men mange fler flykter fra vold og trakassering fra sine muslimske naboer ved å flytte til steder med mer jødisk befolkning.
Den faktaorienterte noterer seg at slik er det. Dette er virkeligheten. Hvis man ikke kan innse at dette er situasjonen, og at den er alvorlig, har man et problem.
Artikkelen bringer intervjuer med jøder fra Paris som får inngangsdøren tagget ned med utrivelige utsagn som «skitne jøde» og den slags. I en normal setting hadde man kanskje vasket det vekk. Når man har massakre av typen Bataclan «inne» er det helt naturlig å reagere annerledes. Damen som blir intervjuet har bodd i bydelen Bondy mer enn 40 år. Men nå føler hun seg slett ikke trygg. «Det var stille og trygt her til 2000-2005,» sier hun. «Det var 2-300 jødiske familier her, og synagogene var fulle på sabbaten.»
Nå flytter hun til Villemomble. Hun og mange andre tenker at der blir de mindre synlige. Som mange tenkte under Den annen verdenskrig: – vi forholder oss stille, så blir vi oversett.
Hadde det bare vært så vel. Antisemittismen i Frankrike er økende hvert eneste år, og hovedårsaken er trakassering fra muslimer. Spesielt i tider med uro i Israel og Midtøsten generelt, er fiendskapen stor. Jøder i de mest utsatte områdene kan ikke lenger bære kippah eller davidsstjerne.
Som et apropos: når så vi sist en jøde i Norge bære Kippah? Vi har noen tusen jøder også her. Det har sin grunn at de fleste velger å skjule sin jødiske identitet.
Alle i artikkelen skriver under på det samme: dette blir bare verre. Jøder havner stadig i «ekstremt voldelige situasjoner«, noe som i mange tilfeller fører til at de må flytte på svært kort varsel. Mer politi løser noe, men kan og vil normale borgere leve i en hverdag der bevæpnet politi eller militære må beskytte dem hjemme, på arbeidsplass og skole? Det må iverksettes tiltak som går mye dypere.
Til Frankrike innser at landet har et problem, og innser hva som må til for å løse det, og aller først er villig til å ta debatten om akkurat dette, vil det være slik som det nå blir: jødene samler seg i ghettoer. De som alltid var interessert i å assimileres, i å yte noe positivt til samfunnet, de blir nå tvunget til å forsvinne ut i periferien, bli usynlige.
Jødene selv mener løsningen ligger i det motsatte: å gå inn i lokalsamfunnene, delta, bli synlige, slik at det blir sosial og etnisk integrasjon overalt. Vi antar dette også skulle gjelde muslimene.
Men som de sier: «Frankrike har forsøkt å få til dette de siste 30 årene, men har fortsatt ikke lykkes.»
Det låter som en beskrivelse av hele Europa.
Times of Israel: Franske jøder flykter fra Paris-forstedene grunnet økende antisemittisme.