Den franske statsminister Manuel Valls er i Israel på offisielt besøk, og høyt på ministerens agenda er møtet i Paris 3. juni, hvor Frankrikes siste initiativ for fred i Midtøsten skal diskuteres. Valls er kjent som en venn av Israel.
Det franske initiativet er nok et bra innspill, men spørsmålet er om det vil lykkes, eller om det, som alle forsøkene til nå, vil mislykkes. Man har ofte en lei tendens til å glemme at det må være to parter for å skape en fred. Dette ser man svært tydelig i konflikten mellom alle de rivaliserende gruppene i Syria. Så hvorfor ser man ikke dette i denne konflikten?
Dessuten har konferansen ikke med de to partene den omhandler, nemlig Israel og Palestina-araberne. Netanyahu kom derfor i ettermiddag med innspillet: “Hvis dere virkelig ønsker å hjelpe til med å skape fred, så hjelp oss å få til direkte samtaler med Mahmoud Abbas [president for de palestinske selvstyremyndighetene, PA]”.
Netanyahu gjør det helt klart at han gjør hva som helst for å få til direkte forhandlinger. “Jeg er klar for å rydde skrivebordet og fly til Paris i morgen. Vel, i morgen skal vi utvide regjeringen, men i overmorgen. Og det er et åpent tilbud. Jeg vil rydde plass i kalenderen, og jeg håper dette blir ordnet av deg og av palestinerne.”
Valls’ møte har med ministre fra rundt 20 land, herunder USA, men altså ikke dem det gjelder. Målet med møtet er å legge grunnlaget som trengs for en ny runde med direkte samtaler.
PA har stilt seg positive til initiativet, fordi de mener dette vil presse Israel tilbake til våpenhvilelinjene før 1967, og også legge press på Israel i forhold til Øst-Jerusalem. Frankrike som stat har en ytterst politisk korrekt holdning til disse punktene, noe som gjør det vanskelig å oppnå noe varig. Har man fulgt med polemikken rundt fredssamtaler en stund, ser man fort at partene er låst fast på følgende posisjoner: PA har en mengde forhåndsbetingelser de vil ha innfridd før de begynner å forhandle, mens Israel mener et minstekrav må være at motparten anerkjenner Israel som jødisk stat, og at de stiller uten forhåndsbetingelser.
Israel har på sin side dårlig erfaring med Palestina-araberne. Fra Arafats dager er det et godt kjent faktum at selv nær sagt alle de omdiskuterte områdene ble tilbudt mot fred og anerkjennelse, uten at dette hjalp noe som helst på utfallet. Arafat ville simpelthen ikke ha det han ble tilbudt. Han ville åpenbart ha alt. Likeledes har Israel forsøkt å gi fra seg arealer helt vederlagsfritt. Gaza ble fullstendig overlatt palestinerne i 2005, uten at dette har hjulpet det aller minste verken på forhandlingsviljen eller freden generelt. Hamas har brukt Gaza som base for raketter, selvmordsbombere og i de senere årene tunneler som er gravd inn under Israel for bruk i terror-øyemed.
Netanyahus regjering er ikke positiv til initiativet, fordi de mener det gir palestinerne et inntrykk av at de kan gå utenom direkte samtaler og i stedet henvende seg til det internasjonale samfunnet.
Men her går han altså rett til Valls med melding om at han er med – dersom det blir direkte samtaler. “Jeg sitter gjerne i Paris, det er et flott sted å undertegne en fredsavtale.”
“Her er forandringen: Jeg vil sitte alene med Abbas i Élysée-palasset, eller hvor som helst ellers dere ønsker,” sa han. Han er åpen om forhandlinger om alt. Gjensidig anerkjennelse, voldsoppfordring, grenser, flyktninger og bosetting. “Intet emne er for vanskelig å løse om begge sider er villig til å snakke sammen. Og jeg er mer enn villig. Jeg er full av iver!”
Han peker på at han har kjent på kroppen hva det vil si å krige.
“Jeg ble skadet i krigen, jeg mistet en bror, jeg har mistet mange venner i kamp. Israel ønsker ikke noe annet enn fred. Og jeg håper du oppfordrer president Abbas til å akseptere dette franske initiativet: direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser, mellom Israels statsminister og den palestinske presidenten i Paris.”
Valls på sin side lovet å frembringe tilbudet til Abbas. “Vi støtter alt som kan bringe fred, og som kunne føre til at samtalene starter opp igjen,” sa han.
Jerusalem Post