Den såkalte Kvartetten, bestående av EU, USA, Russland og FN, er forventet å komme med en ny rapport om forholdene i Midtøsten i slutten av måneden. Gruppen av maktsentre har som kjent tatt mål av seg å få fred mellom Israel og araberne, men som alle sine forgjengere har de til nå ikke vært i nærheten av å lykkes.
Den nye rapporten forventes å være – som vanlig – spekket med kritikk mot det eneste demokratiet i regionen, og det i en tid der hele Midtøsten står i brann, av helt andre årsaker enn hva den lille, blomstrende oasen der helt øst på middelhavskysten har klart å fremprovosere ved sin blotte eksistens.
Israelske diplomater mener rapporten denne gang vil ta for seg boligbyggingen i de såkalte bosettingene – områdene i den delen av det en gang jødiske kjernelandet Samaria og Judea, det som etter Oslo-avtalene ble kalt for C-området, eller den delen av den såkalte Vestbredden som PLO på vegne av de arabiske menneskene i området ble enige med israelske myndigheter om at Israel skal administrere. Årsaken er at Israel – og den gangen også det internasjonale samfunnet – regner med at denne delen av disse områdene vil tilfalle Israel etter at en fred er fremforhandlet.
Som vi vet ligger problemet nettopp der – de som leder araberne i området, nekter å forhandle med Israel – før Israel har innfridd forhåndsbetingelser – eller sagt med andre ord, før Israel gir dem det de skulle forhandle om – før forhandlingene begynner.
Et barn kan forstå at slike ikke kan kalles forhandlinger. Heller utpressing. Så fører det da heller ikke frem.
Ettergivenhet har Israel prøvd. Gaza ble gitt araberne uten betingelser, – man hevdet at det skulle bevise for omverden at Israel ønsker fred. Undertegnede har hørt av en kilde som sto daværende statsminister Ariel Sharon nær, at selv ikke han trodde det aller minste på at gesten skulle skape noe fred. Handlingen gir derfor et innblikk i den desperasjonen og fortvilelsen alle israelske ledere må føle på, ved den intense motviljen og motstanden landet til enhver tid får, ikke bare fra motparten, eller fienden, araberne, men også fra det såkalte internasjonale samfunn. I spissen for de argeste kritikerne finner vi arkitektene og utøverne av jødeutryddelsene under Holocaust. EU har med flere ekstreme innspill gjort seg negativt bemerket i denne leiren.
Når det gjelder USA mener analytikerne at rapporten som kommer, ikke nødvendigvis representerer noe endring av landets kurs, men heller en tilstramming av den kursen landet allerede har. Obama-administrasjonen er som kjent ikke veldig positiv til Israel. Det man er redd for, er at rapporten kan være så negativ for Israel at den kan være med å bane vei for en resolusjon i Sikkerhetsrådet. USAs syn på bosettingene er velkjent og negativt. De mener bosettingene er et “hinder for fred.”
Israel på sin side har gjentatte ganger ytret ønske om forhandlinger. Det hjelper bare så lite når bare en av partene ønsker å snakke sammen.
En meningsmåling blant israelere som akkurat nå ble offentliggjort er interessant i denne sammenheng. Det viser seg at israelerne generelt aldri har vært mer pessimistisk enn nå med tanke på en varig fred med araberne i området, de såkalte “Palestina-araberne”. Blant israelske jøder er det ikke mer enn 5,7 % som virkelig mener at slike forhandlinger vil føre til fred mellom de to folkeslagene de kommende år. 20,7 % mener det er sannsynlig i de nærmeste årene, og så mye som 77,6 % mener det slett ikke er sannsynlig.
Et stort flertall av israelske jøder mener også at Israels kontroll over Judea og Samaria ikke kan anses som en “okkupasjon”. 71,5 % av dem ser det slik, mens 22,7 % mener det er en okkupasjon. I den arabiske befolkningen derimot er det, ikke særlig overraskende, omtrent motsatt fordeling av ytterpunktene.
Videre mener langt flere jødiske israelere at det er mer viktig at araberne aksepterer Israel som jødisk stat, enn at det kommer i stand en fredsavtale, med 48,2 %. Dette målt mot dem som mener at fredsavtale er viktigere. Disse utgjør 27,5 %.
Når det gjelder spørsmålet om hva som er av størst betydning for en eventuell endelig løsning for Judea og Samaria, svarer 52,5 % at det viktigste er å opprettholde jødisk majoritet i landet, mens 21,9 % mener jødisk suverenitet over landet er aller viktigst. De som mente det ene er like viktig som det andre, utgjorde i undersøkelsen 19 %.