De siste ukenes avsløringer om de velståendes parallellsamfunn i såkalte skatteparadiser har vært instruktive. Forholdet indikerer at det ikke bare er ”vanlige mennesker” som er bekymret over utviklingen, men at også det politiske lederskapet og folk på samfunnets øverste hylle har forstått at utviklingen i verste fall kan gå riktig galt og at man derfor bør sikre seg tilgang til en åpen bakdør og noe ekstra på kistebunnen.
Blant de mange enkeltavsløringene merker vi oss at det ikke utelukkende er for å slippe å betale skatt av egen inntekt man graver ned penger på en holme i Karibien (slik kaptein Sortebill ifølge Thorbjørn Egner skal ha drevet med i 1514). Enkelte benytter seg også av denne metoden til å oppbevare de av våre skattepenger de har blitt tildelt for å gjennomføre et utviklingsprosjekt.
De lekkede dokumentene har avslørt at ledelsen i de palestinske selvstyremyndighetene har gravd ned store formuer i skattens paradis, som altså nå er dokumentert endestasjon for utallige millioner av våre skattepenger som norske utenriksministre medStortingets bifall rundhåndet har delt ut til disse menneskene. Foreløpig har man identifisert sønnen til palestinernes president Mahmoud Abbas, Tareq Abbas, som begunstiget eier av en skatt verd mange millioner dollar. Tareq Abbas utmerker seg i denne sammenheng som en mann som gjennom sitt liv aldri har bidradd til palestinsk økonomi med så mye som et eneste produktivt dagsverk, – men søkkrik nullskatteyter er han likevel blitt i sitt paradis. Hører du det, utenriksminister Brende?
I en meget ordknapp pressemelding i februar fortalte Utenriksdepartementet at neste møte i Giverlandsgruppe for Palestina, AHLC, skal finne sted denne måneden i Brussel. Siden har vi ikke hørt mer om dette arrangementet, men ganske mye om lekkasjene fra Panama. Om det er disse som har fått giverlandsgruppe til å gå under jorden vet vi ikke, men det ville neppe bli møtt med internasjonale protester om Tareq Abbas og hans kolleger i den palestinske ledelsen ble invitert til utenriksminister Brendes møte i Brussel for å gi en skjerv av sin paradisskatt til gode formål i Palestina, – det var jo nettopp det disse millionene opprinnelig ble bevilget til.
Det palestinske lederskapet sender ikke bare skattepenger til paradis. Dit sender de også unge piker som oppnår heder og ære fra en av organisasjonene som president Abbas er personlig leder for, Fatah. Denne uken rettet Fatah oppmerksomhet mot to unge jenter som de i 2002 utstyrte med sprengstoff og ordre om å drepe jøder. De greide til sammen å ta livet av 8 og såre 100 israelere på sin vei til Palestinas paradis hvor Fatah ønsker dem ”ære og evighet.” Nå hedres de med oppslag og bilder på Fatahs Facebook-sider.
Utenriksminister Børge Brende har fremdeles en valgmulighet: Han kan fortsette med å støtte opp om denne terrorvirksomheten med stadig nye millionbevilgninger til Fatah og PLO, eller han kan i all stillhet innlede en tilbaketrekning som han i kommende valgkamp ikke vil ha store problemer med å få oppslutning for blant velgerne. Om Jonas Gahr Støre vil opponere mot en stille avvikling av den palestinske korrupsjonen, bør han få anledning til å forklare velgerne hvorfor han støtter meningsløs terror mednorske bortgjemte skattepenger.
For noen uker siden kunne vi fortelle om en redaktør i avisen Vårt Land som hadde kommet til at fredsprosessen ville kunne gjøre fremskritt dersom man greide å identifisere en ”palestinsk Mandela” som kunne bringe fred og forsoning til partene. Den palestineren avisen fant best egnet til en slik heder, var Fatah-lederen og terroristen Marwan Barghouti som for tiden soner den første av fem livstidsdommer for mord på sivile jøder.
Vi vet ikke om de palestinske selvstyremyndighetene leser Vårt Land, men det virker som noe mer enn en tilfeldighet at de nå har plukket opp ideen om å hedre denne ”fredsfyrsten” og er i ferd med å lansere en verdensomspennende lobbying-kampanje for å få terroristen Barghouti nominert som kandidat til Nobels fredspris. Det planlegges en massiv kampanje bl.a. i internasjonale medier, og det er grunn til å frykte at nominasjonen og kravet om løslatelse av ”Palestinas Mandela” kan få betydelig støtte på høyt nivå også i det norske samfunnet.
Kampanjen har allerede fått tilslutning fra det tunisiske parlamentet som så sent som i fjor nøt godt av den oppmerksomhet som Nobelprisen til den tunisiske dialogkvartetten ga dem. Vi regner med at dialogkvartetten følger opp ønsket fra sine egne politiske ledere slik tradisjonen er i den arabiske verden, og gir et solid trøkk til kravet om å hedre nok en palestinsk terrorist med Nobels fredspris. Vi ser frem til en norsk debatt om dette spørsmålet og håper Nobelkomitéen vil være åpen om sin behandling av det påtrykk den får i denne saken.
Vi vet jo allerede at det ikke bare er Vårt Land som omfavner en slik politikk. Slik forholdet til palestinerne har utviklet seg i Norge vil det neppe være helt enkelt for komitéen å avvike fra en bred konsensus i det politiske miljø. For mange norske jøder vil det imidlertid oppleves som livsviktig å få en tydelig beskjed om hvordan norske ledere forholder seg. Nobelkomitéen disponerer fritt sine millioner og står ikke til ansvar overfor skattebetalerne. Men signalene de gir med sine pristildelinger har for enkelte større konsekvenser enn noen unnalurte millioner i et skatteparadis.
