Nylig ble ytringsfriheten og jødene igjen ofre for målrettet islamsk terror. Denne gang i nabolandet Danmark. Drap på jøder har utviklet seg til en fast del av i islamistenes jihad mot vestlige verdier. Jødehat og drap på jøder er ikke lenger noe som kan bortforklares eller feies under teppet: Jøder blir drept i Allah den barmhjertiges navn fordi de er jøder, helt i samsvar med profeten Muhammads lære. Islamistene begrunner sine bestialske handlinger i sine islamske religiøse skrifter, og der står det ingenting som tyder på at de tar feil.
Reaksjonen i vårt eget samfunn på at jøder igjen systematisk drepes i Europa, er begrenset. Kommer derimot debatten inn på hvem sin politikk det er som bidrar til å skape levelige forhold og finansielt grunnlag for islamsk jihadisme i våre egne land, settes sinnene straks i kok. Da kaster mediene seg samlet over Fremskrittspartiet på en måte som minner om tidligere tiders jødehat. Ansvarlige er de som har fått vedtatt den politikken for manglende integrasjon vi har hatt på dette området den siste mannsalder, men hvorfor vil de ansvarlige ikke vedkjenne seg det de har gjort?
Det er vel dokumentert at antisemittismen har sterk grobunn blant muslimer, hvor ”hellig krig” mot Vesten og ”de vantro” er et religiøst sakrament i likhet med jødedrap. Roten til dette ondet ligger i den politiske religionen islam. Det er temmelig absurd å hevde, som våre politiske ledere gjør i dag, at terroren ikke har noe med islam å gjøre. En kjent samfunnsdebattant sier det slik: ”Jeg tror ikke islam helt kan løsrives fra islamistene, like lite som fascismen kan løsrives fra fascistene.”
Men alt dette er ikke nok til å forklare dagens stemning i samfunnet som igjen legger mindre vekt på drap på jøder. Man kan hate jøder privat så mye man vil, men å være offentlig komfortabel med denne tankegangen krever hjelpsomme omgivelser. Den jødiske gettoen i Casablanca står så å si uten sikkerhetsvakt. Jødene kan vandre fritt, og det er relativt få angrep på dem i denne muslimske byen. Dette er ikke fordi det ikke finnes islamister som vil ta jødene av dage. Grunnen til at disse jødene kan bevege seg fritt, er at islamistene vet at straffen for ugjerningen kommer til å bli smertefull og brutal, ikke bare for gjerningsmennene, men også for hele klanen deres. Islamistene vet med andre ord hvor grensen går. Dette gjør ikke islamistene i Europa og selvsagt ikke i Norge. Hos oss har det ikke vært satt slike grenser etter at de ti bud ble avskaffet som rettesnor for atferd. Vi har tvert om skapt en atmosfære som både er forståelsesfull, legitimerende og på andre måter gir islamister grunn til å føle seg fri til å leve ut sitt medbrakte jødehat. Det er mange i Norge som er medansvarlige for denne utviklingen.
Blant de ansvarlige for den anti-jødiske atmosfæren som har festet seg i vårt samfunn finner vi politikere, medier, professorer og samfunnsdebattanter. Den aktuelle debatten begynte 17. februar med at en stortingsrepresentant påpekte det bidraget tidligere statsminister Kåre Willoch har gitt til å underbygge jødehatet i Norge. Som vanlig protesterer Willoch heftig mot å bli tillagt en slik rolle. Men har han egentlig en god sak, og hadde han det etter Mona Levins påpekning av det samme?
Når Kåre Willoch forsvarer seg mot slike påpekninger forteller han ”gang på gang” at hans kritikk av Israel for brudd på menneskerettigheter og folkerett ikke kan tolkes som at han er motstander av det jødiske. Han forteller at den kritikken han bærer frem mot Israel er akkurat den samme som tusener av Israelere og jøder over hele verden retter mot Israel. Men er den det? Snakker Willoch sant her?
Det er riktig at i et demokrati som det israelske kan du finne eksempler på omtrent hva du måtte lete etter av meninger. For ikke mange år siden var Israel et samfunn svært langt ute på den politiske venstresiden. Debatten gikk blant bolsjeviker, mensjeviker, leninister, trotskister, bundister og sosialister av alle slag. Denne politiske kulturen finnes det ennå rester av i landet i form av en ytterliggående opposisjon mot de regjerende myndighetene. Men er det denne debatten Kåre Willoch har engasjert seg i for å fremme venstresosialismens velsignelser over Israels folk? Nei. Kåre Willoch snakker usant når han påberoper seg støtte fra de venstreekstreme jødene. Det han gjør er å skjule seg bak dem.
Kåre Willoch deltar ikke i en intern jødisk debatt i det israelske demokrati. Han er en aktiv deltaker i den norske debatten, hvor den største likheten med den israelske er at jo lenger ut på venstresiden man står, desto mer enig er man med Willoch. Et trekk som skiller den norske antisemittismen fra den islamske er at mens muslimene ikke legger skjul på at det er jødene som er deres fiender, retter de norske anklagene seg først og fremst mot jødenes hjemland, den jødiske staten Israel, som overfuses med anklager om brudd på folkerett, brudd på menneskerettigheter, apartheid og krigsforbrytelser. Det er uhyre sjelden at slike anklager mot Israel har vist seg å holde stand mot seriøs gransking. Det er ingen grunn til å tro at slike forbrytelser forekommer oftere i Israel enn i Norge. Det som er den direkte virkningen av disse gjentagne anklagene er imidlertid at de bidrar til å ”legitimere” og forsterke antisemittiske holdninger i befolkningen. Kåre Willoch vet dette.
NRK og andre medier har et stort medansvar for å underbygge antisemittismen på denne måten. Også avisene gir romslig spalteplass for denne type agitasjon. Dagsavisen bidro med spalteplass for flere av Willochs halvsannheter, og demonstrerte at det han ikke sier kan være like talende som det han sier: «Man må understreke og forklare at islam og kristendommen er religioner for fred,» uttaler Willoch. Jødedommen som ikke er nevnt må vel da være krigens religion? Slik blir Willochs forvrengte oppfatninger befestet i lesernes hode.
«Det er en løgn at terror ikke har med islam å gjøre. Det vet folk flest», sa Per Edgar Kokkvold til avisen Dagen. Vi er enig med Kokkvold i at folk flest forstår dette, men det gjør ikke politikere flest og slett ikke mediefolk flest.
Det er et faktum at det var mange forsøk fra ulike islamister side på å ta tegneren Lars Vilks av dage, kun fordi han tegnet en hund som ble kalt Muhammad. Det faktum at den samme Vilks har tegnet en jøde som gris og Jesus som elefant har ikke ført til en eneste trussel eller et eneste drapsforsøk på Vilks, hverken fra jøder eller kristne. De eneste som reagerer med våpen og vold er tilhengere av ”fredens og kjærlighetens religion” som unnskyldes av norske politikere og medier.
Skal man sikre jødisk bosetting i Norge og gjøre landet til et sted der endog muslimer kan leve i fred med seg selv, er det viktig å våge å stille spørsmål både ved islams rolle i dagens samfunn og ved det offisielle Norges holdninger båre til islam, Israel og det jødiske folk. Slik det er nå, med utstrakt virkelighetsfornektelse og vrangforestillinger bærer det galt av sted. Da er det ikke lenger ansvarlig å oppfordre jøder om å bli boende i landet.. USAs president Obamas fornektelse av virkeligheten bør tjene som advarsel om hva vi kan ha i vente.
Det finnes modige muslimer som er villige å stå for sannheten. Det de savner er modige norske og vestlige politikere som er selvstendige nok til å erkjenne virkeligheten og støtte dem. Dersom de aktivt radikale muslimene som fører krig mot oss bare utgjør så lite som én prosent blant verdens muslimer, bør vi ikke helt overse at vi i så fall står overfor en dedikert hær av brutale mordere som teller hele 16 millioner. Den krigen er vi i dag ikke forberedt til å forsvare oss mot.
