Det har lenge ligget i kortene at voksende økonomiske og sosiale innenriksproblemer i EU ville kunne gi seg utslag i endringer i EUs utenrikspolitikk. Vi har sett det samme i USA hvor informasjon om den militære innsatsen mot ”den islamske staten,” IS, i Irak og Syria i mediene i stor grad blir overskygget av kritiske merknader til israelsk boligbygging i Jerusalem.
Det er for lengst blitt et faktum at kritikk av Israel trekker fokus bort fra kritikkverdige forhold i hjemlandet. Som politisk metode til å avlede oppmerksomhet bort fra eget vanstyre har dette vært praktisert i århundrer, og den har tradisjonelt og som hovedregel vært rettet mot jødene. Å rette anklager mot jødene når noe går galt hjemme, har gjennom historien vært en av de sikreste kildene til europeiske pogromer og klassisk antisemittisme.
Den regionale krigen i Midtøsten skaper en stadig vanskeligere hodepine for den politiske ledelsen i EU. Tyrkia, som gjennom et tiår har forhandlet om medlemskap i EU, har ved flere anledninger blitt møtt med en kald skulder fra toneangivende land i Europa. Nå har imidlertid pipen fått en annen lyd. På samme måte som krisen i Midtøsten har myket opp USAs tydelige holdning til Irans atomprogram, har den seneste tids utvikling også fått EUs politiske ledelse til å myke opp forholdet til Tyrkia. Nå anmodes medlemsstatene om å slutte med å vanskeliggjøre Tyrkias medlemskapsforhandlinger og heller bidra til å få fortgang i dem.
Dette skjer etter at det tyrkiske islamistpartiet AKP kraftig har befestet sin stilling i tyrkisk politikk, og den nyvalgte president Erdoğan i praksis har oppnådd en posisjon med både politiske og personlige ambisjoner som minner mer og mer om fordums ottomanske sultaner. Mens de tyrkiske korrupsjonsskandalene feies under teppet og myndighetene i landet søker å hindre kunnskap om dette og svekker folks ytringsfrihet ved å stenge adgangen til Internett, reagerer altså EUs politiske ledelse nå med å opptre imøtekommende overfor det voksende og stadig mer hensynsløse og pompøse tyrkiske diktaturet.
Ved den syriske grensebyen Kobani hvor ISIL angriper og massakrerer syriske kurdere, står den tyrkiske armeen noen hundre meter fra og ser på mens kurderne kjemper for sine liv. Tyrkia nekter dessuten USA å benytte sine baser i Tyrkia i kampen mot ISIL. Den tragedien som utspiller seg i dette grenseområdet er like ufattelig som Tyrkias kynisme: Tyrkia, som selv har problemer med kurdisk opposisjon, velger å la ISIL nedkjempe de kurdiske innbyggerne på syrisk side av grensen fremfor å komme dem til unnsetning.
I denne situasjonen er det at EU, foruten å omfavne Tyrkia og invitere til medlemskap, velger å markere dette ved å legge nytt press på Israel. Påstanden er at det er Israel som ikke har gjort nok for å få i stand en tostatsløsning med de palestinske myndighetene. Det uforbeholdne kravet er at dersom ikke Netanyahus regjering klarer å skape fremgang i forhandlingene om en tostatsløsning, og dersom israelske myndigheters politikk med å tillate boligbygging bak våpenhvilelinjene fra 1949 ikke opphører, vil EU ”revurdere de bilaterale forbindelsene med Israel.”
Det hjelper lite at denne trusselen er sukret med en oppfordring til Hamas og Islamsk Jihad i Gaza om å la seg avvæpne. EU vet like godt som alle andre at slike ønsker er urealistiske. Heller ikke den israelske regjerings lovord om EUs kritikk av Hamas bør forlede noen til å overse hva trusselen fra EU innebærer for Israel.
Det EUs utenriksministre nå sier i en ny og skjerpet fellesuttalelse fra 2. oktober 2014 er at de velger å overse innholdet i FNs Sikkerhetsråds Resolusjon 242 fra november 1967 som forutsetter at Israels erobring av de omstridte områdene skal avløses av en freds- og grenseavtale mellom de aktuelle partene hvor en av forutsetningene er Israels krav på ”sikre og anerkjente grenser.”
I uttalelsen fra EU brukes det et uvanlig skarpt og kompromissløst språk som ikke levner tvil om EUs endrede forhold til Israel, når de blant annet sier at: ”EU fordømmer det israelske vedtaket om å godkjenne en plan for ny bosettingsvirksomhet i Givat Hamatos og å tillate ytterligere bosettingsekspansjon i Silwan i Øst-Jerusalem.” … ”EU vil ikke anerkjenne noen endringer av grensene fra før 1967, inkludert med hensyn til Jerusalem, utover de som partene er blitt enige om.” … ”Vi understreker at den fremtidige utviklingen av forholdet mellom EU og Israel vil avhenge av sistnevntes engasjement i forhold til en varig fred basert på en tostatsløsning.”
Det første vi merker oss ved denne uttalelsen, foruten at den strider mot formålet med FNs Resolusjon 242, er at den ikke er holdt i et diplomatisk sømmelig språk som åpner for noen som helst slags forhandlingsløsning. Den overser det faktum at før 1967 var Israel det eneste landet i verden som ikke hadde grenser i folkerettens forstand, men var omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig som ikke var avsluttet med freds- og grenseavtaler.
EU overser dessuten fullstendig at det i 1994 ble inngått en internasjonalt anerkjent freds- og grenseavtale mellom Israel og Jordan som erstattet våpenhvilelinjen fra før 1967 i det aktuelle området. EU overser helt innholdet i Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 som EU selv undertegnet og som regulerer hva partene til disse avtalene har anledning til å foreta seg i området. Kan vi på den bakgrunn ha tillit til at EU er en seriøs fredspartner i Midtøsten?
Alle som gjennom årene har fulgt med i forhandlingene mellom Israel og de palestinske myndighetene vil være klar over at det slett ikke er Israels ansvar at det til nå ikke har kommet i stand en tostatsløsning. Hadde palestinerne villet ha en uavhengig stat som lever i fred med den jødiske staten Israel, ville de ha kunnet få den for tyve år siden. Når EU nå med sine uttalelser uten forbehold legger hele ansvaret på Israel, og krever at det er Israel som må vike for arabisk press, inviterer EU den palestinske part til nettopp å fortsette å sabotere en forhandlingsløsning i forventning om at arabisk press vil bli mange ganger forsterket av EU. Også den norske regjeringens politikk for å øke bistanden til ”statsbygging” for de palestinske myndighetene er derfor helt meningsløs. Det blir ingen palestinsk stat på slike vilkår.
Med en slik politikk fra EUs side, og i en situasjon hvor også Hamas, som EU faktisk har listet opp som en terroristorganisasjon, sitter ved forhandlingsbordet, vil Israel være garantert at det ikke vil kunne bli noe forhandlingsresultat som oppfyller FNs krav om ”sikre og anerkjente grenser,” og dermed heller ikke EUs krav om en tostatsløsning. Kravet fra Hamas om en kompromissløs holdning til Israel er dermed blitt et krav som nå får økt oppslutning i EU og europeiske land og som derfor kommer stadig tydeligere frem i uttalelsene fra EU.
For Israel innebærer utviklingen at så lenge den regionale krisen vedvarer i den islamske verden og aktører som EU i kortsiktig egeninteresse velger å distansere seg fra den jødiske staten, vil det ikke være sannsynlig med en forhandlet fredsløsning med palestinerne. Israel må derfor satse videre på evnen til selvforsvar og fortsette med å utvikle de gode handels- og samarbeidsrelasjonene som allerede finnes med land som India, Kina og Russland. EU oppfører seg ikke lenger som en pålitelig freds- og handelspartner.
