Matti Friedman skriver en svært interessant artikkel i Tablet Magazine, som langt på vei forklarer noe av grunnen til hvorfor mediedekningen av Israels krig mot Hamas er så ekstrem, og hvorfor den vekker så sterke følelser. Artikkelen er lang, og vil bli presentert i flere deler. Bare hovedpunktene vil bli tatt med her.
Dette er del en av tre artikler. Les del II her…
Er det egentlig noe som ikke er sagt om Israel og Gaza? Avisene har i sommer stort sett ikke skrevet om annet.
En representativ artikkel som nylig ble publisert i The New Yorker, beskriver sommerens hendelser ved å ofre én setning på de grufulle hendelsene i Nigeria og Ukraina, og fire setninger på ISIS’ folkemord. Resten av artikkelen – 30 setninger – handlet om Israel og Gaza.
Når hysteriet avtar, tror jeg at hendelsene i Gaza ikke vil bli husket av verden som spesielt viktige. Mennesker ble drept, de fleste av dem palestinere, og mange ubevæpnede uskyldige. Jeg skulle ønske jeg kunne si at den tragedien deres død representerer, – eller israelske soldaters, – markerer et vendepunkt. Men det gjør de ikke. Denne runden var ikke den første av arabiske kriger med Israel, og den vil ikke bli den siste. Den israelske aksjonen var ikke veldig annerledes utført enn andre kriger utført av vestlige hærer mot lignende fiender de siste årene. Forskjellen ligger i den trusselen mot landets egen befolkning; den var mer umiddelbar. Og i at anstrengelsene for å unngå drap på sivile var større, – selv om det ikke nyttet så mye.
Nøkkelen til å forstå den underlige responsen er derfor å finne i hvorledes journalistikken utføres, og spesielt i en alvorlig svikt som forekommer i dette yrket – mitt yrke – her i Israel.
I denne artikkelen skal jeg prøve å gi en hjelpende hånd i å få mening i nyhetene fra Israel. Jeg fikk selv innsikt i dette fordi jeg var på innsiden. Mellom 2006 og 2011 var jeg reporter og redaktør i Associated Press’ kontor i Jerusalem. AP er ett av verdens to største nyhetsformidlere. Jeg har bodd i Israel siden 1995, og har levert reportasjer om det siden 1997.
Hvor viktig er historien om Israel?
Bemanning er det beste mål på hvor viktig en historie er for en bestemt nyhetsformidler. Da jeg var korrespondent i AP, hadde byrået mer enn 40 ansatte som dekket Israel og de palestinske territoriene. Dette var betydelig flere ansatte i nyhetsdesken enn AP hadde i Kina, Russland, eller India, eller alle de 50 landene i Afrika sør for Sahara, sammenlagt. Det var flere enn det totale antall ansatte som samlet inn nyheter i alle de land hvor den «arabiske våren» til slutt brøt ut i form av opptøyer.
For å få litt å sammenligne med: før utbruddet av borgerkrigen i Syria, bestod APs tilstedeværelse i dette landet av en enkelt frilanser som var godkjent av regimet. APs redaktører må derfor ha ment at Syrias viktighet var mindre enn en førti-del av Israels. Jeg mener ikke å slå ned på AP – byrået er fullstendig gjennomsnittlig – noe som gjør at det kan brukes som eksempel. De store aktørene i nyhetsbusiness praktiserer gruppetenking, og denne bemanningspraksisen ble reflektert i hele flokken. Bemanningsnivået i Israel har minket noe siden de arabiske opptøyene begynte, men det er fremdeles mange. Og når det blusser opp i Israel, som det gjorde i sommer, blir reportere ofte flyttet fra mer dødelige konflikter. Israel trumfer nær sagt alt annet.
Det volum som pressedekningen derfor utgjør, selv om lite skjer, gir denne konflikten en fremtredende posisjon sammenlignet med de faktiske tap av menneskeliv, som er absurd lite. I hele 2013, for eksempel, krevde den israelsk-palestinske konflikten 42 liv. Det er omtrent så mange som blir drept i Chicago – hver måned. Jerusalem er internasjonalt kjent som en konfliktenes by, men der var det i fjor litt færre voldelige dødsfall enn Portland i Oregon, en av Amerikas sikreste byer. Til sammenligning har den syriske konflikten på tre år krevd 190.000 liv, eller mer enn 70.000 flere enn alle de drepte i den arabiske-israelske konflikten siden den begynte for ett århundre siden.
Nyhetsorganisasjoner har like fullt bestemt at denne konflikten er viktigere enn for eksempel de mer enn 1.600 kvinnene som ble myrdet i Pakistan i fjor, 271 etter å ha blitt voldtatt, og 193 av dem brent levende. Og viktigere enn den pågående utraderingen av Tibet, utført av det kinesiske kommunistpartiet, blodbadet i Kongo (mer enn 5 millioner døde så langt i 2012) og i Den sentralafrikanske republikk, narkotikakrigene i Mexico (60.000 døde mellom 2006 og 2012), for ikke å snakke om konflikter i tvilsomme områder i India og Thailand. De tror at Israel er verdens viktigste story, eller tett innpå.
Hva er viktig og hva er ikke viktig i storyen om Israel?
En reporter som arbeider i det internasjonale pressekorpset her, forstår fort at det som er viktig i den israelsk-palestinske storyen, er Israel. Hvis du følger mainstream-dekningen, finner du omtrent ingen virkelige analyser av det palestinske samfunn eller ideologier, profiler av bevæpnede palestinske grupper, eller undersøkelser av den palestinske regjering. Palestinere blir ikke tatt seriøst som representanter for sin egen skjebne. Vesten har bestemt at palestinerne skal ønske en stat ved siden av Israel, så denne meningen blir tillagt dem som fakta. Men enhver som har vært sammen med virkelige palestinere forstår at tingene er mer komplisert (forståelig, etter min mening.) Hvem de er og hva de ønsker er ikke viktig. Storyen gir dem rollen som passive ofre for den siden som betyr noe.
Korrupsjon er for eksempel et presserende punkt for mange palestinere som lever under de palestinske selvstyremyndighetene. Men da jeg og en annen reporter en gang foreslo en artikkel om emnet, ble vi informert av kontorsjefen om at den palestinske korrupsjonen ikke var «storyen.» (Israelsk korrupsjon var det, og vi laget en lang artikkel om det.)
Dette kan vi skrive under på. Vi forsøkte i 2004 å få publisert en kort kronikk om palestinernes misbruk av bistandsmidler, basert på en rapport fra Washington. VI fikk i stedet spørsmål om hvem i all verden vi var, og harsk kritikk for å ha feilstavet journalistens navn (Aftenposten). Dessuten en lengre belæring i at det slett ikke var islamister som sto bak det meste av terroren i verden i dag.
En del år senere sprakk ballongen om Arafats enorme pengemisbruk og korrupsjon, da Terje Rød-Larsen pekte på dette. Da ble saken presentert som en «nyhet» av samme avis.
Matti Friedman er journalist. Jobben har bragt ham til Libanon, Marokko, Egypt, Moskva, Washington og til konflikter i Israel og i Kaukasus. Hans første bok, The Aleppo Codex vant Sami Rohr Prize for Jewish Literature i 2014, og han publiserer sin neste bok neste år. Den handler om israelske infanterister som bemanner en isolert utpost i Libanon. Friedman bor i Jerusalem.
Dette er del en av tre artikler. Les del II her…