Det er nesten utrolig hvor langt utviklingen er kommet. Det skjer gradvis, så man er kanskje ikke våken for det. Men det lønner seg å stoppe opp og se. Lese. Tenke over hva folk egentlig sier.
Da nazistene i Tyskland og Østerrike fikk med seg tusenvis helt vanlige, sivile mennesker på hat-tokt mot jødene den skremmende natten mellom 9. og 10. november 1938, det vi kaller Krystallnatten, som ødela 1400 synagoger og forsamlingshus, tusenvis av jødiske hjem, butikklokaler og gravsteder, og videre de neste årene fikk samlet sammen jøder fra hele Europa ved hjelp av lokalbefolkningen, også i Norge, snakker vi selvsagt om hat. Regelrett primitiv ondskap.
Etter drapene på de rundt seks millioner jøder man fikk gjennomført i disse uhyggelige tidene, gikk man sammen om strengere lover, og det ble forbudt å vise sitt jødehat åpent. Man risikerer fengsel om man gir uttrykk for åpent jødehat.
Men jødehatet lever i beste velgående, og kommer frem i besteborgerlige miljøer, man sier ting med rolig stemme, og smiler kanskje litt samtidig. Og man kan utmerket godt ha en mastergrad i både det ene og det andre.
Men hatet klarer man ikke å skjule. Legger man linjalen på det smilende forslaget til «fredsløsning» eller hva man kaller det, ender man opp som Hitler ønsket det: ingen jøder. En Judenfrei verden. Sosialistisk venstreparti er et grellt eksempel med sine fredsløsninger. Tidligere statsminister Kåre Willoch likeså. Man skulle ikke tro den høflige lille mannen huset slike tanker. Men konsekvensen av hans påstander og krav om at Israel skulle pelle seg tilbake til våpenhvilelinjene fra før 1967, ville bli at Israel ville bli et lett bytte for jødenes fiender. Altså Tilintetgørelsen.
Nå vil dette aldri skje. Willoch og hans sverddragere i SV har ingen betydning for det som skjer i Midtøsten. Heller ikke hva SMA eller andre interessegrupper som er FOR Israel og jødene, foretar seg, har noen som helst betydning for utfallet.
Men hva VI – du og jeg – mener om saken, og hvor vi stiller oss i forhold til rett og galt, har en betydning. For oss. For Norge. Det betyr noe for landet Norge hva landets innbyggere tenker og gjør i forhold til hva som er rettferdig og godt. Hvor vi stiller oss i forhold til ondskapen. Det har en betydning for hvilket land vi etterlater våre etterkommere. Våre holdninger i dag bestemmer om Norge fortsatt skal være et blomstrende, fritt land med en kultur som er bygget på de jødiske ti bud, som har vist seg å være gode for menneskeheten. Eller om andre, destruktive krefter skal ta over. Slik det har gjort i store deler av områdene rundt Israel.
Derfor sier vi ifra. Derfor protesterer vi. Derfor peker vi på uttalelser og skriverier som er over streken.
Og av denne grunn får vi tilbakemeldingene. De utrolige, renvaskende e-postene fra snille, velmenende mennesker som føler seg tråkket på. Titlene bærer tydelig preg av at gode mennesker har blitt behandlet urettferdig. «Din omtale av andre mennesker», «Er jeg antisemitt?» og lignende.
SMA har i mer enn ti år advart mot medienes og politikernes konsekvente desinformasjon og ensidighet i fremstillingen av situasjonen i Midtøsten. Israel og landets politiske ledelse er langt fra helgener eller overmennesker, og vi fremstiller dem heller ikke som det. Men vi etterlyser en mer real og mer ærlig fremstilling. Gamle dagers æresbegrep er dessverre ikke lenger levende i denne delen av befolkningen. Man unnser seg ikke for å lyve når man synes situasjonen krever det. Det er for eksempel løgn å fremstille Israels forsvarskrig mot islamistbevegelsen Hamas, som et angrep på sivile, eller å hevde at krigen strider mot Folkeretten.
Likevel gjøres det. Ofte og av nokså fremstående personer. For eksempel utenriksminister Børge Brende som hevdet at Israels bakkeinvasjon var «uakseptabel.»
Var den? Eller kunne man avvente bittelitt og se hva invasjonen hadde som mål, og hva den frembragte? Kan Brende med hånden på hjertet si nå at de over 30 terror-tunnelene ikke berettiget en bakkeinvasjon, og rettferdiggjorde den, slik at den rett ut sagt var «akseptabel?»
Etterpåklokskap er også klokskap. Men etter så mange år i politikken og etter så mange år som vitne til islamistenes uhyrligheter burde Brende ikke være så snar med å hive seg på fordømmelsesbølgen.
I Aftenposten er det i dag en artikkel med den tendensiøse tittelen «Palestinsk blod på norske hender» der de to forfatterne klager over at norsk våpenindustri bevæpner Israel. Riktignok indirekte, men likevel.
Artikkelen avslutter med et utsagn som i dag passerer kontrollen. «Ingen» reagerer i 2014 på at to skribenter kommer med en slik uhyrlig uttalelse. Aftenposten har i mange år vært villig talerør for Israel-haterne. Dette må være helt i deres ånd. Dette er som det skal være. Jeg tipper de som sitter på desken i avisen ville løfte øyenbrynene i forbauselse hvis de ser denne artikkelen. – Kan noen virkelig reagere på dette, i 2014?
Norge bør tette igjen smutthullene i lovverket som gjør det mulig at den såkalte fredsnasjonen kan produsere våpen som havner i hendene til en okkupasjonsmakt som dreper barn og sivile.
En okkupasjonsmakt som dreper barn og sivile. Er den det? Gjør den det? Uttalelser som i beste fall kan diskuteres. I verste fall er dette uttalelser som er direkte antisemittiske. Og nåde den som kritiserer meningene. Dette skal man ha rett til å mene og gi uttrykk for, uten å være bærer av antisemittisme. Man er blitt anstendig midt i alt sitt moralske grums. Det åpenbare, nemlig at Israel har rett til å forsvare seg, og det man kan finne ut ved å grave litt, nemlig at Israel bevislig søker å unngå sivile tap, velger man bevisst å unnlate å skrive eller si. Det er antisemittisme.
Hans Rustad skriver det slik det er, i artikkelen «Den anstendige antisemitt»:
Den anstendige antisemitt blir krenket og opprørt hvis noen anfekter hans anstendighet. Slik minner han om islamisten som sier at hvis du våger å si at islam er voldelig, så slår jeg.
Stipendiaten Jørgen Jensehaugen ved NTNU går et lite skritt lenger og ber om at verden nå må stanse Israel. Militært, kanskje?
Det er viktig at Kerrys trussel om at dette var siste mulighet ikke behandles som en bløff. For at en fred skal ha noen reell mulighet er det viktig at Israel ikke fortsetter å tro at de kan trosse det internasjonale samfunnet uten konsekvenser.
Israel trosse det internasjonale samfunnet? Et bilde sirkulerer på Internett med en tekst som sier noe omtrent som «Du var der ikke da verden ville utrydde oss. Vær snill ikke å stå i veien nå når vi forsvarer oss selv.»
Israel kommer nok til å trosse det såkalte «internasjonale samfunnet» hva selvforsvar angår. Hvilke konsekvenser det eventuelt skulle få, får man tenke over. Iran har tenkt over det, og higer etter sin A-bombe. Får de den, har de lovet å utrydde jødestaten. Det er konsekvenser av jødehat.
Vi anstendige demokratier er ikke fullt så ille. Vi er anstendige. Vi vil nekte jødene å forsvare seg. Det blir litt mindre blod på hendene våre da. Tror vi. Ved bestemmelser, boikott, moralsk og kanskje juridisk press, politiske bestemmelser, alt dette hykleriet som får en nordmann til nesten å skamme seg over å være norsk.
