Rakettene regner ned over Israel. Alarmen går i sentrale storbyer som Tel Aviv og Jerusalem. Imens fortsetter Israel sitt arbeid for å sette Hamas’ infrastruktur ut av spill. Hva sivile mennesker i Israel har opplevd av personlige traumer de siste årene, med 12-13.000 raketter fra Gaza mot de sørlige boligområdene er ikke vanskelig å fatte, om man bruker fantasien. Vi snakker ikke om nærmest ufarlige «hjemmesnekrete» raketter som ingen er redde for, men om livsfarlige raketter – hver eneste en.
At Israel har laget bomberom i et antall som overgår enhver fantasi i disse områdene, og at Israel har utviklet defensive forsvarssystemer som i mange tilfeller finner raketten og uskadeliggjør det før den får gjort skade er ikke angripernes fortjeneste.
At rakettene nå i økende antall utgjør en trussel for de nevnte storbyene, er også et moment som direkte motsier påstanden over. Det var Odd Karsten Tveit som kom med den nonsens påstanden i NRK. Iran har i stor grad forsynt Hamas med temmelig avanserte våpen, som kan styres mot fjerntliggende mål.
Ikke bare Tveit, men en mengde andre av Israels erkefiender, som Sidsel Wold, Mads Gilbert, Nils Butenschøn, Hilde Henriksen Waage og flere, kommer ut av sine hi nå når det skjer noe i Israel. Uansett hva som skjer, er det mulig å vende det til et angrep mot Israel.
Når en sivilisert, demokratisk stat blir angrepet av muslimske terrorister, hvordan skal og må denne staten svare?
– Jeg liker ikke krig. Der er det bare tapere, skriver en person på Facebook, moralsk opprørt over alle de angivelig sivile som må bøte med livet.
Denne oppfatningen deler vedkommende høyst sannsynlig med resten av oss, i alle fall langt de fleste. At sivile er de store taperne under en krig, er heller ikke diskutabelt.
Men fra å mene at krig er en vederstyggelighet, til å si at Israel skal la seg beskyte, uten å forsvare seg, er et drøyt stykke vei å gå. Vi snakker om sivile også i Israel. At de nevnte defensive tiltakene er iverksatt, gir angriperne på ingen måte mandat til å fortsette beskytningen.
Disse personene har en mengde gode forslag å komme med, som at Israel skal utvise «proporsjonalitet», eller at uenigheten må løses med «forhandlinger».
Men hva er proporsjonalt når dine kjære angripes av en islamistisk terrorgruppe som har sverget på å drepe og utslette deg? Skulle Israel skyte raketter inn i Gaza på måfå, som en slags «ping pong»? Skulle Israel sikte inn fjernstyrte raketter mot Gaza by, Ramallah eller hvor det nå oppholder seg flest mennesker?
Forhandlinger – visste du at Hamas har med i sine statutter, altså «grunnloven» for bevegelsen at det IKKE skal og vil forhandle med Israel?
Dette vet disse «informasjons»medarbeiderne. Men de vet også at ikke alle som sitter og ser eller hører på dem, vet. Mange nordmenn har så som så kunnskaper om konflikten, men med det ensidige bildet som NRK, Aftenposten, TV2 med flere har skapt gjennom flere år med feilinformasjon, tror mange at de vet nokså godt hva konflikten dreier seg om.
Slik at de to punktene over, som er temmelig vesentlig for det som skjer, ikke en gang kommer frem når konflikten og det som skjer, beskrives.
Tilbake står reportere og kommentatorer som bare fremstiller Israel som en blodtørstig militærmakt og et ekspanderende, okkupasjonshungrig regime. Så langt fra sannheten som du kan komme.
La oss være edruelige. Israel er under angrep, av islamister som bevisst skjuler seg og sine installasjoner bak sivile, i bolighus, sykehus, barnehager og skoler. Når så Israel advarer folk som bor i Gaza før de bomber, men dette blir aktivt motarbeidet av Hamas, som tvinger folk til å bli, – hva mer skal Israel gjøre? Vi er tilbake til begynnelsen: skal Israel la dem beskyte seg? Handlingen er i høyeste grad et brudd på Geneve-konvensjonene. Men who cares? I alle fall ikke Hamas.
Det er så. Men at NRK og dets etter hvert nokså garvede misjonærer for islamistene får holde på som de gjør er forkastelig. Med våre skattepenger. Samt AP-leder Jonas Gahr Støres flørt med islamismen – alt sammen summer på den samme frekvensen som de antisemittiske, jødehatende demonstrasjoner vi ser, – i USA, i Paris og i Tyskland. Helt i tråd med vår egen «Krystallnatt» i januar 2009.
