Israels regjering tok i dag beslutningen om å åpne for 1800 nye boliger i de omstridte områdene i Samaria og Judea, skriver flere aviser i Israel. Det er ingen tvil om at beslutningen kom som en reaksjon på Palestina-arabernes nye regjering, som er en koalisjon mellom Fatah og terroristorganisasjonen Hamas, som har lovet å utslette Israel.
Uansett hvordan man ser på det, har Israel rett til å se saken fra sitt ståsted, som nemlig er at de er truet på livet av Hamas. Hamas er en organisasjon som er opprettet for å ødelegge Israel, organisasjonen avvise i sin grunnlov alle forhandlinger med Israel, og avviser å fravike fra målet. Islamsk hellig krig er det middelet de vil bruke.
Sett på denne bakgrunn er det slett ikke så underlig at Israel nå viser en hardere linje. Man har tilbudt enorme innrømmelser. Vi minner om juristen og ekspert på internasjonal lovgivning Alan Dershowitz’ oppsummering i Haaretz 12.02.2914. Han skriver om det umoralske i BDS-bevegelsens motiver, nevnt hos oss i artikkelen Ti grunner for hvorfor boikott er umoralsk og hindrer fred.

Man tar ikke innover seg den historiske realitet at Israel har tilbudt seg å avslutte okkupasjonen minst tre ganger. Og ved alle anledningene har det palestinske lederskapet, støttet av sitt folk, avvist å akseptere disse tilbudene.
I 1967 hadde jeg en liten rolle i å tilrettelegge FN-resolusjon 242 som satt opp formelen for å avslutte okkupasjonen mot en anerkjennelse av Israels rett til å eksistere i fred. Israel aksepterte denne resolusjonen, mens palestinerne hadde møte sammen med alle araberstatene i Khartoum, og utformet der sine tre berømte “nei.” Nei til fred, nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse. Det var ingen tegn til boikott, sanksjoner eller avhending mot disse arabiske erkepessimistene.
2000-2001 tilbød Israels liberale statsminister Ehud Barak, sammen med den amerikanske presidenten Bill Clinton dem status som stat, og slutt på okkupasjonen. Yassir Arafat avviste dette tilbudet, en avvisning som mange arabiske ledere så på som en forbrytelse mot det palestinske folk.
I 2007 tilbød Israels statsminister Ehud Olmert palestinerne en enda bedre avtale. De ga ingen respons på tilbudet.

De aller fleste enkeltpersoner, organisasjoner og land hadde for lengst gitt opp alt som lignet velvilje og fredsforhandlinger med slike forhandlingspartnere. Det finnes bare to grunner til at Israel har forhandlingsvilje igjen: den ene er det internasjonale, utilbørlige presset, som bare Israel av alle stater i hele verden, opplever. Det finnes utallige andre konflikter – mange er mye større og alvorligere enn denne. Men ingen får så mye oppmerksomhet fra FN og verdenssamfunnet ellers.
Den andre årsaken er at Israel kort og godt ønsker en fred med sine naboer. Fremdeles, etter 66 år med trusler, terror og krig, tror noen i dette landet fremdeles på det gode i mennesket.
Israel ble av dette verdenssamfunnet med USAs nåværende president Barack Obama i spissen, presset til å frigi over ett hundre dømte terrorister. Gesten skulle angivelig gi velvilje hos arabernes ledere, slik at disse ville sette seg ned ved forhandlingsbordet.
Til tross for flere «gester» av samme type tidligere, som ikke hadde gitt Israel noe tilbake, ga den politiske ledelse etter, og trosset rettsfølelsen til de etterlatte for grusom terror, og ga fri tre firedeler av terroristene i bolker på 26 personer.
Som kjent strandet forhandlingene, og Israel står igjen tilbake som den som viste «gesten» uten å få noe som helst tilbake. Under møtene, som ikke var noe annet enn snakk om forhandlinger, ga PA-ledelsen ikke fra seg noen ting.
Ikke vet vi hva eller hvordan verden generelt tenker, eller Palestina-araberne og deres støttespillere her på berget. Israel fremstilles som en kolonimakt eller okkupant, og man fremstiller saken som om det er en selvfølge at Israel skal gi fra seg samtlige av de områdene man kaller «okkuperte» – for ingen ting.
Saken er helt motsatt. Israel ble angrepet av Jordan, som den gangen okkuperte – ulovlig – Samaria og Judea. Denne krigen vant Israel, og landet forholder seg nøyaktig slik Genèvekonvensjonene foreskriver at man skal forholde seg. At arabernes støttespillere fremstiller det som om det kun er én tolkning av situasjonen, nemlig deres egen, forandrer ikke på det faktum at det finnes en side til. Nemlig Israels.
Saken er at det skal forhandles. Ingen har krav på noe som helst etter de nevnte konvensjonene. Man skal sette seg ned og gi noe for å få. I tillegg har partene inngått et sett med avtaler (Oslo-avtalene) som egentlig sier det samme. Noen områder er administrert 100 % av araberne, andre har en stor grad av indre selvstyre, og i enkelte deler er det jødene som har kontroll. Dette er det altså avtale om, underskrevet av begge parter. Slik sett regner nok Israels politikere med at en god del av de omstridte områdene (som altså – en gang for alle – ikke er «okkupert» men omstridt) tilfaller Israel, mens andre deler tilfaller araberne.
I alle fall om de ville forhandle. Nå vil de jo ikke det, helt åpenbart. De vil slåss, og det mot overmakten. Israel har gjennom årene innsett at innbyggerne i Midtøsten forstår kun ett språk: styrke. Den som er sterk, har makt. Er du svak, er du død. Israel har derfor bygget seg opp til å bli en sterk militærmakt som kan forsvare sine innbyggere mot raketter, bomber og terrorisme.
Boligminister Uri Ariel sier beslutningen er en «passende sionistisk reaksjon på en palestinsk terror-regjering.» Han mener det vil komme flere utspill i samme retning. Dette har også PA-forhandlingsleder Saeb Erekat ytret bekymring for. Denne gangen har han ikke sagt noe om å åpne helvetes porter, men vil «tenke seg nøye om og finne en passende respons.»
PLO truer med å klage til FN, dette organet hvor Palestina-araberne etter hvert føler seg ganske sikre på å få flertall for sine klager mot Israel, gitt den store overvekten av arabiske og muslimske medlemsstater, samt andre Israel-fiendtlige land.