Palestina-arabernes formann Mahmoud Abbas har nå i all sin visdom kommet med enda et krav til Israel for å gå med på nye samtaler.
Vi har tidligere fått med oss at han opprinnelig ville ha Israel til å stoppe all bygging i de omstridte områdene – før han ville sette seg ned med sin motpart og snakke om fred. Altså ikke fredsforhandlinger, men samtaler som – kanskje – kunne føre til fredsforhandlinger.
Det er sjelden man opplever så fastlåste holdninger. Israel har tidligere forsøkt seg med en lang frys i all nybygging i Judea og Samaria, men det hjalp ikke. Representanter for araberne i området, feilaktig kjent som «palestinere» ville slett ikke snakke om fred selv om det ble stopp i byggingen.
Så var det et nytt krav. Vi snakker om forhåndsbetingelser, ikke forhandlingsinnspill. Det var at Israel skulle løslate fanger, 104 dømte terrorister, for å snakke om fred. Dette er i seg selv et horribelt krav, ettersom avtaler partene imellom, f. eks Oslo-avtalene allerede forutsetter at man omtaler den andre part med fred for øye. Det kan vanskelig kombineres med at dømte forbrytere kreves løslatt.
Det gjør Abbas likevel. At løslatelsen oppleves som et slag i ansiktet på de etterlatte, og at de etterlatte føler seg utrygge, fordi flere av tidligere løslatte forbrytere har gjort nye terror-handlinger mot israelere, tar han lett på.
Nå er som kjent samtalene over, – det var ingen fremgang, og Abbas ville ikke snakke mer. USAs John Kerry har prøvd å få ham til bordet igjen, men uten å lykkes. Så kom anklagene om at Israel ikke hadde oppfylt sin del av «avtalen» ved å holde tilbake de siste 26 av de 104 terroristene.
Israels poeng var at løslatelsene var bundet opp mot fredssamtaler. Hvis Abbas ikke vil snakke om fred lenger, hvorfor skulle Israel så fortsette å løslate disse fangene? Det er overhodet ikke gjort noen fremgang i disse ni månedene.
Men i araberverden blir et krav ofte fulgt opp av et nytt krav. Nå skal Abbas ha på plass grenser FØR han vil forhandle.
– Siden Israel ble til, har aldri noen visst hvilke grenser de har, sa han i en TV-sending tirsdag. – Vi er bestemt på at vi må vite både våre og deres grenser; uten det vil det ikke bli noen fred. Washington satte en frist på ni måneder for samtalene, denne fristen er nå gått ut.
Nå heter det: «Hvis vi skal gå med på å utvide samtalene, må fanger løslates, … en frysing av bosettinger, og en diskusjon om kart og grenser i tre måneder.»
Litt underlig sett på bakgrunn av at det nettopp er grenser og slike saker som normalt diskuteres i forhandlinger om territorier. Her skal Abbas altså ha dette på plass FØR forhandlingene.
Én ting skal han ha: han er lærenem. Verden er så innstilt på å gi araberne det de forlanger, at det godt kan tenkes at det såkalte «verdenssamfunnet» presser Israel nok en gang til rigide innrømmelser – uten å få noe tilbake enn terror. Slik de gjorde i 2005. Gaza ble gitt til araberne for fullt selvstyre, men strømmen av raketter viser klart at dette ikke var veien å gå. Rundt 13.000 raketter avfyrt fra Gaza inn mot sivile områder i Israel har man fått.
Abbas vet at han har store deler av verden med seg i et uforståelig hat eller en underlig motvilje mot jøder. Vi så nylig Kerry forsnakket seg, altså i egenskap av megler mellom partene glipper det når han ikke vet at det han sier blir tatt opp, og jødene beskyldes for apartheid. Litt sånn vi opplevde det her i Norge da tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre ble intervjuet om hvorvidt han hadde hatt kontakt med Hamas, terroristgruppen som har som mål, og som ble dannet av Det muslimske brorskap med det ene formål å ødelegge Israel, og sa nei. Men så kom han på at det han sa, ble spilt inn på bånd, og ba om å få stilt spørsmålet å nytt.
På samme vis prøver Kerry nå å moderere seg. Han går i rette med dem som kritiserer ham for uttalelser om at Israel kunne bli en apartheid-stat, – han hadde jo slett ikke ment det da han sa det, og hadde heller aldri ment at Israel er eller vil bli en apartheid-stat.
Også her er araberne på hugget. En slik uttalelse av megleren gripes jo fatt i med begge hender. Israel er ute etter å styrke sitt «apartheid-regime» heter det fra den siden.
«Alt Israel har gjort i de siste ni månedene har dreid seg om å sabotere for palestinerne og internasjonale bestrebelser for å komme frem til en tostatsløsning,» sa Erekat, arabernes sjefsforhandler i en uttalelse. «Å bygge bosettinger på okkupert land, drepe palestinere og ødelegge hundrevis av palestinske hjem er definitivt ikke den oppførsel man venter av en regjering som ønsker å avslutte okkupasjonen. Det er noe man forventer når regjeringen ønsker å endre okkupasjon til annektering.»
Her kommer nok en henvendelse fra araberne til «det internasjonale samfunn» – det samfunnet som har latt jødene i stikken gang på gang. Ikke ville de redde jødene under Holocaust selv om de høyst sannsynlig kunne, og ikke ville de selge dem våpen til å forsvare seg da den jødiske staten var et faktum. Med unntak av Tsjekkoslovakia.
Ikke uten grunn flere delte slagord som «aldri mer stole på noen» på Facebook i går da Israel mintes Holocaust.
«Vi tror at verdenssamfunnet nå må gjøre det som trengs for å gjøre det klart for Israel, at å velge bosettinger og apartheid fremfor fred, har en politisk, juridisk og økonomisk pris,» fortsatte Erekat.
