Shabbat shalom alle sammen.
Påsken er forbi, men NRK har ikke gitt opp å sparke etter jødene av den grunn. Onsdag morgen var Sidsel Wold på plass med en fortelling om samaritanerne som hun hadde klippet og limt fra al-Jazeera og Wikipedia, – ikke akkurat det beste grunnlag for folkeopplysning.
Når disse menneskene en sjelden gang overhode nevnes, er det synd at lytterne ikke fikk en mer vederheftig beskrivelse av samaritanernes situasjon i «Palestina.» Selvfølgelig fikk vi høre om en eldgammel (religiøs) uoverensstemmelse med jødene, men vi hørte ingenting om at årsaken til at det i dag bare er fire familier igjen av dem, er at de gjennom århundrene er blitt massakrert og utryddet av muslimene, som de fremdeles nærer slik frykt for at de søker israelsk beskyttelse for å kunne eksistere i fred. Det er et stykke desinformasjon å fortie så sentrale forhold.
Uten israelsk militært nærvær i Samaria ville de ikke ha kunnet oppholde seg på sitt hellige fjell Gerisim. Deres synagoge i den «palestinske» byen Nablus, hvor de gjennom århundrene hadde sine hjem, ligger forlatt, og de siste samaritanerne i Samaria har flyttet opp til en landsby ved Gerisim-fjellet av frykt for Sidsel Wold sine palestinske venner. Der lever de under beskyttelse av IDF og er frigjort fra de palestinske myndighetenes korrupsjon og diskriminering. Resten av samaritanerne har valgt å bosette seg i byen Holon i Israel. De frykter at en ”tostatsløsning” vil splitte opp deres tilværelse og gjøre overlevelse som minoritet umulig.
Ved Israels befrielse av Judea og Samaria var det faktisk så få igjen av samaritanerne at de var i ferd med å dø ut. I dag har gruppen under israelsk beskyttelse vokst til noen hundre personer, hvor om lag halvparten bor i byen Holon i Israel og de resterende ved Gerizim-fjellet.
Wolds lille «sensasjon» var at samaritanerne har for få kvinner i gruppen, og at noen derfor på grunn av faren for innavl har giftet seg med kvinner blant annet fra Ukraina. Dette har vært et gammelt og velkjent problem som de også har fått hjelp til fra Israel.
I stedet for å la det henge i luften, burde NRK ha opplyst at samaritanernes hovedproblem er at Palestina-araberne gjennom lang tid har ført en diskriminerende politikk som var nær ved å utrydde dem.
Vi ønsker dere en god helg!
fra oss i SMA-redaksjonen.
*****
Om å snu kappen etter vinden
Det forestående besøket av Tibets buddhistiske leder, Dalai Lama, har skapt et underlig dilemma for norske medier og myndigheter. I mange år har det vært en forståelse for at i det nedkjølte forholdet til Kina, har det vært viktig å understreke ved enhver anledning at Nobelkomiteen er en helt uavhengig institusjon hvis valg av kandidater ikke påvirkes av norske myndigheter. Dette budskapet, om det er rett eller galt, har mediene lojalt formidlet.
Men Norges rolle som forvalter både av ufattelige oljerikdommer og en humanitær arv hvor Nobelpris-vinneren Fridtjof Nansen står sentralt, har skapt et spenningsfelt mellom disse to rollene som begge har hatt konsekvenser for vårt forhold til verdens stormakter. I 1936 hadde vi ingen oljevirksomhet å ta hensyn til da Carl von Ossietzky fikk prisen og Hitler ble fornærmet. I 2010 var situasjonen annerledes. Da ble fredsprisen til Liu Xiaobo kontroversiell og forholdet til Kina et problem.
Kina ble også tråkket på tærne for 25 år siden da Dalai Lama fikk Nobels fredspris, men den gang var Kina fremdeles ansett som et fjernt kommunistisk land som bare maoistene brydde seg om. I dag utgjør Kinas eneveldige kommunistiske parti et voksende tyngdepunkt i den globale kapitalistiske økonomien, og det endrer noen av spillereglene: Norge er kommet i en klemme mellom sine egne roller som menneskerettighetenes Mor Theresa og superkapitalismens Onkel Skrue.
Enorme pengesummer er brukt for å kjøpe Norge en status som fredsmekler, noe vi har sett betenkelige resultater av både på Sri Lanka og i Midtøsten. Og Dalai Lamas planlagte besøk i mai viser at problemene med Norges dobbeltrolle ikke uten videre kan glattes over med pengebruk.
Av kjente grunner er det derfor ikke lenger noen i det offisielle Norge som vil hilse på Dalai Lama. Stortingspresidenten som tidligere var leder av Tibet-komitéen på Stortinget ønsker slett ikke å møte Dalai Lama, og han er oppriktig nok til å innrømme hvorfor. Utenriksministeren har funnet grunn til å røpe overfor mediene at han sitter i hemmelige forhandlinger med Kina for å løse flokene. Hensynet til den økonomiske stormakten Kina er viktigere enn både diplomatisk protokoll og menneskerettigheter i fjerne avkroker av verden som det en gang var brennende viktig for Tibet-vennen Brende å kjempe for.
Likevel klarte vi i Norge å overleve den kinesiske boikotten. Samhandelen med Kina har økt kraftig de siste årene, og man ser for seg mer vekst og handel. Om vi derimot vil komme ut av de ”hemmelige” forhandlingene uten å miste både ansikt og mer til, er et åpent spørsmål. Det brukes som argument at vi i utenrikspolitisk sammenheng møter Kina i mange internasjonale fora. Dersom det er grunnen, møter vi dem heretter med bundet mandat.
For oss som er opptatt av menneskerettigheter viser denne saken et velkjent mønster. Vi har faktisk sett akkurat den samme utviklingen i norsk politikk en gang tidligere da det etter press fra arabiske land ble ”tvingende nødvendig” å endre vår Midtøsten-politikk. Fra å ha spilt rollen som Holocaust-ofrenes beste venn og en sikker støttespiller for jødenes gjenoppbygging av sitt hjemland, Israel, fikk norske myndigheter og deres pressestøttede medier det ganske travelt med å engasjere seg i PLOs prosjekter, som i klartekst, den gang som nå, gikk ut på å utslette den jødiske staten Israel.
Også her utviklet regjeringen ”hemmelige forhandlinger” når det ble for pinlig å innrømme hva man sto for. I begge tilfellene, både i forhold til Midtøsten og Kina svikter våre politikere når de bøyer seg for aggressive makter. Den frykten de viser i slike saker er noe vi her hjemme kanskje oppfatter som noe sympatisk, men ute blir dette registrert som invitasjoner til hardere krav, slik vi ser resultater av i de ”hemmelige forhandlingene.” Hemmelige forhandlinger med totalitære regimer skjer alltid på bekostning av menneskers frihet og demokrati.
Den «arabiske våren» har gitt verden en sjelden mulighet til å se sannheten i øynene når det gjelder forholdene i Midtøsten, – en sannhet som våre medier har brukt mer enn 40 år på å tilsløre. Den islamske utryddelsespolitikken overfor alle som ikke har ”den rette tro” lar seg ikke lenger skjule. Det gjør heller ikke de enorme kostnadene ved en Midtøsten-politikk som tilpasser seg disse brutale regimene og spiller med i deres propaganda. Den enorme fiaskoen Norge nå opplever ved at 20-30 års politisk og økonomisk støtte til islamske terroristorganisasjoner som ikke engang har brydd seg om å legge skjul på sitt formål med ”fredsprosessene,” bør vekke nordmenn til ettertanke og opprydding. Det er nemlig heller ikke her for sent å snu.
I stedet for å støtte tibetanernes og jødenes rett til et verdig liv i et fritt hjemland, slik begge disse nasjonene har hatt i tusen år, ser det dessverre ut til at våre politikere velger å snu kappen etter vinden. Det kan komme til å koste Norge uendelig mye mer enn noen midlertidig tapte kontrakter i Kina og Arabia.
