I går var tittelen «surprise«. Det var ironisk ment. Det var slett ingen overraskelse at fredssamtalene gikk i stå.
I dag gir USAs utenriksminister John Kerry Israel skylden for det. Det er også like «overraskende.» Vi har mange ganger påpekt denne eiendommelige og nesten latterlige, men like farlige effekten, eller tilbøyeligheten i nær sagt hele verden.
Se for deg at du skal ut å reise med fly. Alle som har gjort det før, vet nøyaktig hva som venter etter innsjekking. Du må gjennom en nitid sjekk. All din bagasje finkjemmes med teknisk apparatur. Du må ta av deg belter og legge fra deg nøkler og penger, klokke og armbånd. Drikke må du sette fra deg i det landet du forlater, samme hva det er. Morsmelk og barnegrøt kan du risikere å måtte smake på for vaktens øyne, bare fordi de tenker det kan være en bombe. Datamaskiner skal legges i en egen kasse, for der kan det være bomber innimellom alle de tekniske kretsene.
Så blir du selv skannet fra topp til tå, der du vagger på strømpelesten gjennom maskinen. Noen ganger sier det «pip», og du må kjennes på. Det hjelper ikke om du synes det er ubehagelig å bli befølt av en morsk dame med bart tidlig på morgenen.
I USA sjekkes du også når vi skal reise med tog. I Filippinene og andre steder kroppsvisiteres du grundig når du skal inn i supermarkeder eller opp i høyhus. I Israel er folk uhyre våkne for mistenkelige pakker på gaten, mystiske folk på busser og markeder, og man følger med rundt seg.
Alle som kan lese vet hvorfor vi må gjennom dette. Vi skal ikke si så mye om det. Men vi kan slå fast at det ikke er på grunn av jødisk terrorisme hele verden er i angst for enda en ny bombe, enda en religiøs galning som er villig til å ødelegge livet sitt og hele familiens for å drepe flest mulig av de vantro – spre død og elendighet utover til flest mulig, så flest mulig må få et personlig helvete og lide mest mulig.
Altså: det er ikke på grunn av jødene.
Likevel er det slik at når det slår feil, – når noe slår feil, så er det jødene som får skylden. Hva skal man si, annet enn så slå fast det lakoniske «surprise» igjen? For dette var ikke noen overraskelse. Det var helt som forventet.
Hva sier denne «megleren» som er utsendt for å skaffe fred i Midtøsten? Uttalelsene er et studium verdt.
Kerry står foran Senatets utenrikskomite. Rett opp og ned. Så lirer han av seg følgende: «Israel løslot ikke de palestinske fangene den dagen de skulle. Og en dag gikk, så enda en, og så ble nye 700 bosettingsenheter annonsert i Jerusalem, og «poff» det var den sjansen.»
Så hvorfor kommer ikke dette overraskende på oss? I tillegg til at Kerry har vært med å legge et utilbørlig press på Israel, blant annet ved å presse landet til den umoralske frigivelsen av de 104 terroristene, så var Kerry klar over at sjansene for å lykkes var like små denne gangen som alle de gangene før Israel har vært i samtaler og forhandlinger med araberne. Derfor truet han dem. Vi siterer fra et intervju 7. november 2013:
«Alternativet til å gå tilbake til samtalene er potensielt et kaos. Jeg mener, ønsker Israel en tredje intifada?»
Kerry har tidligere i samme intervjuet flere ganger bedyret at «president Abbas og palestinerne har forpliktet seg til ikke-vold.» Likevel finner han det nødvendig å «minne Israel om» at hvis man ikke oppfyller hans og PA-arabernes ønsker, så kan det bli voldelig. Kanskje han har sett bilder av PA-ledere som omfavner og hyller voldsmenn?
Han truet også (januar 2014) med boikott og sanksjoner dersom samtalene skulle slå feil.
ADL (Anti-Defamation League) kom derfor med sterk kritikk av Kerry. De sa sannheten rett ut i et brev til ham: «dine trusler ødelegger fredssamtalene.»
Vi minner om at Israel har løslatt fanger før, i enorme antall. Hva har de fått igjen for dette? (Kilde Daniel Pipes)
1985: 1.150 fanger for 3 israelske fanger
2000: 450 arabiske fanger for 3 israelske fanger og et lik
2008: 5 arabiske fanger (inklusive psykopaten Samir Al-Kuntar) og 199 arabiske lik mot 2 israelske lik
2011: 1.027 palestinske fanger for Gilad Shcalit