Igjen har fredsprosessen stoppet. Like «overraskende» som at hundrevis av barn blir sendt ut av Norge for å lære «kultur», eller at 3000 jenter blir tvangsgiftet i Storbritannia hvert år, som at kriminaliteten ville øke i Norge med økt innvandring, og at etter vinter følger vår, og at to pluss to er fire.
Israel er et vestlig demokrati med høy levestandard, vestlige normer for det aller meste, og har strukket seg uhyre langt for å få sin motpart, araberne, til forhandlingsbordet. Mange tabber er gjort, er man ærlig i denne delen av verden er det nok av dem som utnytter en. Som sinte arabere tråkket på det danske flagget da den oppkonstruerte Muhammed-krisen oppsto, med påfølgende bukkende og neiende diplomater som unnskyldte at vi har et fungerende demokrati med tilhørende ytringsfrihet, har Israel konsekvent blitt tråkket på hver eneste gang man har vist noe som ligner på svakhet.
FORHANDLINGER = SVAKHET
For i denne delen av verden er snakk svakhet. Her handler hverdagen om makt, om kamp, om avskrekkelse. Som den israelske eks-kommandosoldaten Moti Paz uttrykte det under et foredrag nylig: hver gang Israel er i fredsforhandlinger, og de mislykkes (som de gjør), ser man en økning i terrorvirksomheten fra araberne. Og hver gang Israel viser makt og tvinger terroristene bakover og vekk fra grensene sine, kommer et hav av trusler – av typen «helvetes porter har åpnet seg» – og tilsvarende lite terrorisme. De forstår kun ett språk i denne delen av verden. Beklagelig – men slik er virkeligheten.
I tillegg til arabisk terrorisme har Israel det over seg som jøder har hatt i alle år: en konsekvent, ulmende, allestedsnærværende uvilje fra omgivelsene. Europeerne i særklasse, araberne kjenner alle som har TV, men også USA har sine metoder. Vår uredde redaktør skrev i sin siste leder om den «hensynsløse, umoralske, desperate, evig mislykkede» politikeren John Kerry som bruker den fengslede spionen Jonathan Pollard som gissel for å tvinge Israel til å begå nedrige handlinger for å presse PA-araberne til forhandlingsbordet.
For å frigi dømte terrorister for å få motparten til forhandlingsbordet er ikke annet enn nedrig og umoralsk. Det er en urett mot ofrene for terrorismen og deres etterlatte. Mordere skal i alle samfunn ha sin straff. Det ville bli et ramaskrik i Norge om man ga en viss massemorder fri for en eller annen politisk sak, – uansett formål. Bare sammenligningen vil høyst sannsynlig bli kritisert og kalt umoralsk. Forstå det den som vil.
Til nå har Israel løslatt tre firedeler av de avtalte 104 dømte fangene. Tanken var at «gesten» skulle blidgjøre Abbas og hans team, denne egentlig for lengst avgåtte lederen, som på ingen måte kan sies å representere Palestina-araberne. Knapt nok dem i Samaria og Judea, hvor han er valgt, men langt mindre dem som bor i Gaza, Jordan og Libanon. I Gaza styrer Hamas, som er opprettet med én hensikt, nemlig å ødelegge Israel, og som har i sitt charter at de aldri vil forhandle, og aldri anerkjenne verken Israel eller Israels eksistens.
Så hvor mye har Israel oppnådd med å løslate 78 fanger, annet enn å tilfredsstille USAs administrasjon i deres higen etter å opptre som meglere i nok et forsøk på å gå inn i historien som dem som skapte fred i Midtøsten, samt å få den fallerte president Abbas til å sette seg ned for å lire av seg noen fraser uten betydning?
Det viser seg jo at han ikke en gang respekterer sin forhandlingsmotpart nok til å anerkjenne Israel som jødisk stat. Det er ikke svartsyn å innse at dette ikke fører noe steds hen. Simpelthen fordi det aldri kunne. Noen visste dette hele tiden. Kun diplomatisk spillfekteri fikk dem til å stille i møter, -de visste godt at møtene var bortkastet energi og tid. Offisielt «trodde man på fred», men innerst inne var det neppe noen klokkertro å spore.
Krisen er nå et faktum, sett med amerikanske øyne. USAs president Obama tviholder riktig nok på sin dialoglinje, her aner vi det åndelige fellesskapet med en viss forhenværende norsk utenriksminister som heller ikke helt klarte å tyde tidens tegn. Nå heter det – etter at Israel har gått til det ufattelige og smertefulle skritt å sette til side berørte parters behov for rettssikkerhet og sikkerhetsvern, og løslatt de 78 forbryterne – at fred mellom «Israel og palestinerne» «fremdeles er mulig», dersom det gjøres «kompromisser på begge sider.»
Obamas administrasjon holder i øyeblikket på med intense anstrengelser for å få en forlengelse av møtene, ettersom Israel nå sier stopp i fangeløslatelsene før også araberne kommer med innrømmelser i form av konkrete avtaler.
Kan noen, – Israel-venn eller Israel-hater, fortelle hvilke gester, kompromisser, innrømmelser, løfter som har blitt gitt eller avtaler som har blitt inngått fra arabisk side?
[pullquote]Israel har gjort sin del, og jeg beklager å måtte si det, men palestinerne har det ikke[/pullquote]– ISRAEL HAR GJORT SIN DEL
Med rette sier Israels statsminister nå stopp, så lenge han makter det for det sterke internasjonale presset – «Israel har gjort sin del, og jeg beklager å måtte si det, men palestinerne har det ikke.» «Israel ønsker ikke et stykke papir, men en virkelig fred, herr president.»
Obama ble intervjuet av Jeffrey Goldberg 27. februar, og ba Netanyahu innstendig om å «gripe øyeblikket» og skape fred. Uttalelsene over falt i begynnelsen av forrige måned. Etter dette har lite skjedd.
– HAR MISFORSTÅTT REALITETENE I REGIONEN
Bloomberg siterer med rette en talsmann for en bosettingsbevegelse, Dani Dayan, som i en e-post kommenterer Obamas intervju med Goldberg: han «viser hvordan de totalt har misforstått realitetene i vår region, på linje med hva administrasjonen hans har vist alle andre steder.»
Israels statsminister setter ord på det som skulle være unødvendig å si, nemlig at «det trengs to for å danse tango.» Eller tre, i det han henspiller også på USAs rolle i samtalene.
Sagt med andre ord, om Israel kompromisser alt landet er i stand til, om Israel gir alle innrømmelser som kreves, og frigir samtlige fanger, avslutter all nybygging og gir araberne alt land de vil ha, blir det ikke fred. Ikke før araberne vil det.
NØKKELEN
Eller for å sitere statsministeren selv: «Om araberne la ned sine våpen i dag, ville det bli slutt på volden. Om Israel la ned sine våpen i dag, ville det ikke være noe mer Israel.»
Israel behøver ikke alltid bruke sine våpen. Men de har dem, og det skaper en trygghet i en region der dialog blir oppfattet som svakhet, og demokrati er for pyser. Her er det mannfolka som regjerer. I alle fall til de ser noen som er sterkere enn dem. Ovennevnte Moti Paz fortalte om sine egne opplevelser i Sinai-felttoget, da Ariel Sharons mestermanøver skremte vettet av araberne, og Israels hær kunne følge etter dem inn i ørkenen, der de hadde forlatt alt, våpen, klær, utstyr, mat og vann.
Det er Israels militære styrke som har skapt tilstrekkelig respekt til at ingen araberstater lenger tør angripe dem. De vet at de taper.
Men de skjønner at politikerne i Vesten er naive, og enda helt åpenbart har et stykke vei å gå før de lærer samme lekse som Israel har gjort: styrke er makt, dialog er svakhet. Den politiske lune tonen som i mange varianter har drevet Europa dit vi er i dag, har ikke fungert i denne delen av verden, stilt overfor disse kulturene, og den vil heller aldri fungere. Israel med sine sju millioner innbyggere omgitt av fiender, har ikke råd til å teste ut slike teorier som Europa og USA kan.
Det finnes viktigere ting enn fred med PA-araberne. Israel har beskyttet seg rimelig godt, med sikkerhetsgjerde mot potensielle selvmordsbombere i øst, og defensive, avanserte våpensystemer som med stor nøyaktighet plukker ned raketter som kommer fra sør, vest og nord.
TRUSSELEN FRA IRAN MYE VIKTIGERE
Bak i kulissene lurer nemlig en virkelig overhengende trussel: Iran. Med sine religiøst fanatiske ledere som åpent har truet landet med total utslettelse uansett kost, har enhver statsminister et ubehagelig dilemma å ta stilling til. Skal han tro optimistene som mener Irans trusler utelukkende er retorisk? Vil eller kan disse fredsduene garantere for statens eksistens? Selvfølgelig ikke. Netanyahus rådgiver og tidligere ambassadør til USA, Zalman Shoval, sier statsministeren ser konflikten med PA-araberne som «mindre presserende.» Israel har rett og slett kontroll på dem.
«Dette er ikke noe som gjør at alt eksploderer dersom vi ikke kommer til enighet innen en viss dato,» sa Shoval I et telefonintervju med Bloomberg. «Vi har holdt på med dette i 100 år, og hvis det ikke skjer nå, så får vi bare fortsette å jobbe med det.»
USA og fem andre vestlige makter har en slags avtale med Iran om frys i landets påståtte kjernefysiske våpenproduksjon, mens Israel på sin side har advart om at Iran spiller et dobbeltspill og ufortrødent fortsetter med sitt program. Offentlig kan selvsagt ikke Israel røpe hva de vet om Irans produksjon eller hvor langt de vet de har kommet i anrikningen av uran, men man kan regne med at Israel ikke tar for hardt i når de sier Iran hykler.