Fagforbundets landsmøte har vedtatt at de ønsker en handelsboikott av Israel. De mener ansvaret for konflikten mellom Israel og «Palestina» ligger på Israel. Dette er historieløst og kunnskapsløst, ensidig, lettvint – og antisemittisk. Og dessverre – nok et eksempel på venstresidens besværlige forhold til Midtøstens eneste demokrati.
Landsstyret innstilte før landsmøtet på at en slik boikott ikke skulle vedtas, siden forslaget var for radikalt, skriver Fagbladet.no. Men landsmøtet snudde tvert om på dette og gikk med overveldende flertall inn for boikott.
Fagbladet skriver videre:

Bakgrunnen er at Fagforbundet mener israelske myndigheter må bære ansvaret for konflikten mellom Israel og Palestina, og at kjernen i konflikten er Israels ulovlige okkupasjon av palestinske områder, som påfører den palestinske befolkningen store lidelser.

Dette kan vanskelig ses på som annet enn vrangvilje og bevisst feilinformasjon. Ingen kan i 2013 være uvitende om de forsøk på fredsforhandlinger som har funnet sted, fra Osloavtalene og fremover. Ingen som har interesse for konflikten kan være uvitende om Israels generøse tilbud til Yassir Arafat på den amerikanske presidentens landsted Camp David tilbake i 2000, hvor mr. Arafat forlot forhandlingene til president Clintons store forbitrelse. Dette står det ingen ting om i den norske versjonen på Wikipedia, men på den amerikanske står det en mer utfyllende beretning:

Mesteparten av kritikken for at konferansen på Camp David mislykkedes rettes mot Arafat. Ehud Barak fremstiller Arafats oppførsel på Camp David som en «forestilling med den hensikt å få Israel til å gjøre så mange innrømmelser som mulig uten en gang å tenke på å ha seriøse hensikter om å komme til en fredsavtale eller skrive under på en «slutt på konflikten.»
Clinton la ansvaret for de mislykkede samtalene på Arafat. Han slo fast: «Jeg beklager at Arafat i 2000 ga fra seg muligheten til å få den nasjonen til å bli virkelighet, og ber om at den dagen må komme, hvor palestinernes drøm om en stat blir virkelighet, med en rettferdig og varig fred.
Det var utbredt oppfatning at mangelen på enighet skyldtes Yassir Arafat, ettersom han reiste seg og gikk fra bordet uten å komme med noe konkret mottilbud, og fordi Arafat gjorde lite for å dempe de mange palestinske opptøyene som begynte like etter konferansen. Arafat ble også beskyldt for å løpe fra samtalene av Nabil Amr, en tidligere minister i De palestinske selvstyremyndighetene.
To bøker som ble publisert i 2004 plasserte ansvaret for den mislykkede konferansen på Arafat. Bøkene «The Missing Peace» av mangeårig amerikansk utsending i Midtøsten Dennis Ross, og «My Life» av Clinton. Clinton skrev at Arafat ga ham et kompliment: «du er en stor mann.» Clinton svarte: «Jeg er ingen stor mann. Jeg er mislykket, og det er din skyld.» Under et foredrag i Australia antydet Ross at grunnen til at konferansen mislykkedes var Arafats uvilje mot å underskrive en avtale med Israel som ville lukke døren for palestinernes maksimale krav, inklusive retten til å vende tilbake. Ross hevdet at det Arafat egentlig ønsket var en «enstatsløsning. Ikke uavhengige stater ved siden av hverandre, men en enkelt arabisk stat som omfattet hele det historiske Palestina.»
Kenneth Levin, historiker og professor i psykiatri ved Harvard, oppsummerer i sin bok «Oslo-syndromet» den mislykkede konferansen på Camp David i 2000 slik: «Til tross for dimensjonene på det israelsk tilbudet, og det intense presset fra president Clinton, hadde Arafat betenkeligheter. Han var åpenbart virkelig ikke villig til å skrive under på en sluttavtale som erklærte seg selv endelig, og som avskrev alle fremtidige palestinske krav. Levin sier at både israelerne og amerikanerne var naive når de ventet at Arafat ville gå med på å gi opp ideen om en bokstavelig talt «rett til å vende tilbake» for samtlige palestinere uansett hvor mange 1948-flyktninger det måtte være, eller hvor stor økonomisk kompensasjon Israel tilbød.

Fagforbundet kan heller ikke være uvitende om det vi har lest om i medier siden 2010, nemlig at Israels regjering har vært villig til å forhandle og mange ganger gjentok at de var åpne for dette. Abbas på sin side forlangte stans i byggingen i de omdiskuterte områdene. Problemet var at selv da Israel stoppet all bygging i 2010 for å få i gang samtalene, ble det ingen forhandlinger. Abbas’ fornyede krav om ytterligere stans i byggingen ble derfor avvist.
At samtalene – som ikke er fredsforhandlinger, men samtaler om fredsforhandlinger – overhodet kom i gang igjen, skyldes ene og alene innrømmelser fra Israels side, smertefulle, mange vil si uhørte, løslatelser av dømte arabiske forbrytere og terrorister.
Les mer om de grusomme forbryterne Israel løslatte som en gest overfor PA, mordere som ble mottatt som helter hos sine egne.
Det er Palestina-arabernes egne ledere, fra egypteren Yassir Arafat til nåværende, avgåtte leder Mahmoud Abbas, som må bære hovedansvaret for at det til nå ikke er fredsavtale mellom partene. En helt annen sak er om Abbas – om han skulle komme i mål med en avtale – ville bli akseptert av sine egne. Er han kredibel – i den forstand at han representerer Palestina-araberne?
Fagforbundet skriver at «israelske myndigheter må bære ansvaret for konflikten mellom Israel og Palestina.» Hva da med det faktum at konflikten mellom araberne i Palestina og jødene i Palestina ikke begynte med opprettelsen av staten Israel i 1948? Skal de israelske myndigheter bære ansvaret for også disse?
Hva med de tre store krigene araberstatene startet i 1948, 1967 og 1973 – er også disse israelske myndigheters ansvar? Skal Israel ta på seg ansvaret for at araberne startet kriger og at de tapte dem alle sammen, og mistet territorium. I så fall snakker vi om en underlig logikk. En logikk som er i strid med Genevekonvensjonene og sunt folkevett. En logikk som i våre øyne krever noe annet enn det man ville krevd av en hvilken som helst annen stat i tilsvarende situasjon – og derfor også antisemittisme etter EUs arbeidsdefinisjon av antisemittisme:

Eksempler på hvordan antisemittisme manifesterer seg når det gjelder staten Israel og man tar i betraktning konteksten rundt dette: (…)
Å bruke dobbelte standarder ved å kreve av dem en oppførsel som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.
(Examples of the ways in which antisemitism manifests itself with regard to the State of Israel taking into account the overall context could include: (…)
Applying double standards by requiring of it a behavior not expected or demanded of any other democratic nation.)

Vi kunne også spørre, ettersom Fagforbundet mener Israels «ulovlige» okkupasjon «som påfører den palestinske befolkningen store lidelser»: Er disse «lidelsene» større enn akseptabelt for å redde liv? Israels strenge sikkerhetsregime redder ikke bare jødiske liv, men de redder også arabere. Skulle en angripende part, som har tapt, kunne beklage seg for at den part som vant, setter relativt strenge regler for innførsel av varer som kan brukes som våpen og lignende?
Det er en mengde punkter i Fagforbundets erklæring som strider mot internasjonale lover, det offisielle Norges holdning til Israel, endog mot FNs vurderinger, og mot alminnelige folks oppfatning av rett og galt.
Vi oppfordrer venner av Israel og venner av en rettferdig og demokratisk verden til å boikotte Fagforbundet og gi dem klar melding om hvorfor.