Shabbat shalom alle sammen.
Blodbadet i Syria fortsetter i et ubegripelig kaos. Omtrent alt som finnes av islamistiske jihad-grupperinger har samlet seg i landet hvor de søker å skaffe seg et eget territorielt fotfeste ved å utrydde en eller annen lokal minoritet, især kristne og kurdiske. Landet tømmes nå for den mest kvalifiserte del av befolkningen. De mest ressurssterke syrerne klarer å ta seg frem til land som Sverige og Norge, mens resten vansmekter i leirer i nærområdet hvor de i altfor liten grad får hjelp.
Tilbake ligger Syria ribbet for byggende mennesker og samfunnsstøtter. Det kan ta århundrer å rette opp den skade som islamsk jihad påfører et samfunn. De verste eksemplene på uopprettelig skade ser vi nå i land som Somalia og Eritrea hvor det snart ikke er folk tilbake som kan lese.
Det er viktig å yte humanitær bistand til mennesker i slik nød, men det er samtidig en alvorlig form for utbytting, permanent å ribbe et land for den best kvalifiserte del av befolkningen og på den måten bidra til å skyve landet nedover på utviklingstrinnene. Syrerne og andre bør først og fremst hjelpes i sitt eget land og i nærområdet slik at de kan gjenvinne og gjenoppbygge sitt eget land.
Mens de ulike jihadistgruppene ødelegger Syria, blir kurdere og kristne drept og jaget bort fra sine leveområder hvor de har vært urbefolkninger. Og mens uskyldige mennesker dør og millioner er drevet ut av sine hus og hjem, er det interessant å legge merke til at ingen av de islamske lederne har kommet med noen fatwa mot jihaden i Syria. En sterk protest mot utryddelsen av kristne har vi heller ikke fått fra den norske statskirken. Bortsett fra paven, er vestlige kirker så å si helt tause når det gjelder folkemordet på de urkristne i Syria og Midtøsten forøvrig. Slik som kirken var taus da muslimene myrdet over 3 millioner kristne i Sudan, er de tause om det som skjer med de få millioner kristne som er igjen i Midtøsten. Vi står oppe i en brutal islamsk utryddelse av Midtøstens kristne, og statskirken velger heller å rette nye anklager mot jødene.
Vi hadde trodd at utdrivelsen av og folkemordet på de kristne i Syria, Egypt og resten av Midtøsten ville være statskirkens selvfølgelige hovedfokus i en tid som dette, men der tok vi feil også i år. I fjor arrangerte den norske statskirken en anti-jødisk hatfest som de kalte «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel» (30. mai til 3. juni), – en spesielt avsatt uke hvor statskirkens ledelse bruker alle sine ressurser på intensiv hetsing av det jødiske folks hjemland, Israel.
Også i år arrangerer Den norske kirke denne propagandauken etter initiativ fra den antisemittiske organisasjonen Kirkenes Verdensråd, KV, som gjennom det meste av sin historie har vært inspirert og ideologisk veiledet fra Moskva. De norske frontfigurene for hatkampanjen er Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd og biskop Atle Sommerfeldt. I år valgte KV å flytte arrangementet fra juni til september, antakelig i håp om å få mer blest i mediene.
For dem som ønsker å sette seg grundigere inn i innholdet i statskirkens nye hetskampanje mot Israel, anbefaler vi å lese den grundige gjennomgåelsen av programmet som er utarbeidet og publisert av organisasjonen Med Israel for fred, MIFF. Her får du setning for setning en forklaring på hva statskirkens folk er i stand til å finne på for å tilsløre hva som foregår i Midtøsten og legge skylden på jødene og Israel. De som står bak denne kirkelige kampanjen har et betydelig medansvar for den vanskjebnen de kristne i Midtøsten nå lider. For Israel og palestinerne har denne propagandaen ingen betydning. For Norge er den en stor skam.
Senter mot antisemittisme oppfordrer alle som er for fred og forsoning mellom folkene om å bidra til at den ondskapsfulle propagandaen som nå formidles fra Kirkenes Verdensråd og den norske statskirken, blir gjort kjent og tatt avstand fra.
Vi ønsker alle dere en god helg
Fra oss i SMA-redaksjonen.
****
Oslo-avtalene – en godt skiltet blindgate
Som vi kunne fortelle allerede for to uker siden, har NRK gjennomført sin annonserte repetisjon av 20 års nedsettende omtale av Israel. Programmenes innhold og budskap var akkurat så anti-israelske som vi forutså, med fullstendig tilsidesettelse av den jødiske parten som bortsett fra noen håndplukkete venstreradikalere fra det israelske samfunnets ytterste frynser, ikke kom til orde.
Oslo-avtalene som ble undertegnet i 1993 og 1995 ble av NRK presentert som en stor norsk diplomatisk seier, og de usanne påstandene om israelske brudd på folkeretten og ulovlig okkupasjon ble hamret inn i seernes minne igjen og igjen. Hverken fredsforhandlingenes San Remo-vedtak i 1920, Folkeforbundets Palestina-mandat fra 1922 eller meningen med FN-paktens Artikkel 80 ble gjennomgått i programmene. I presentasjonen av Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 fra 1967 begikk man overlagt sitatfusk for å forsterke belastningen på Israel. Hvordan inngåelse og streng overholdelse av Oslo-avtalene kunne være ”okkupasjon og folkerettsbrudd” ble ikke forklart.
Intervjuobjekter i programmet var stort sett «fredsaktivister» eller håndplukkete israelere fra den ytterste venstresiden som i beste fall representerer en håndfull jøder som er i mot en jødisk stat. Med slik desinformasjon utformer norske medier nordmenns oppfatning av Israel og jødene. Det er derfor ingen grunn til å undres over hvordan det kan ha seg at nærmere 40 prosent av befolkningen, inkludert politikere og embetsmenn, bærer på antisemittiske holdninger.
Programmene presenterte av disse grunner utelukkende NRKs og den anti-israelske venstresidens syn på den arabisk-israelske konflikten. Vi fikk heller ingen forklaring på hvorfor den diplomatiske seierens første praktiske resultat ble intifada, økt terror og langvarig krig som hittil har kostet mange tusen mennesker livet. Her må vi anta at det selv for NRK kanskje ble for drøyt å skylde på Israel noe som palestinerne selv har innrømmet ansvaret for. Den anti-israelske propagandaen besto derfor av små biter av sannhet krydret med småfeil, sitatfusk, utelatelser og direkte løgn. Dette er en politisk metode vi kjenner igjen fra den kalde krigens dager og som fikk millioner av godtroende mennesker i Vesten til å tro at de Moskva-inspirerte terror-organisasjonene drev med ”frigjøring fra undertrykkelse og okkupasjon.” Det er lett å forstå at NRKs leder motsatte seg ekstern granskning av sin presseetiske atferd.
Den debatten NRK burde ha fanget opp og dokumentert i mye sterkere grad for sine seere, i stedet for å fortelle hvilke verdensmestre vi har i Arbeiderpartiet, er den voksende misnøyen med Oslo-avtalene som er kommet til overflaten både fra israelsk og palestinsk side.
For både jødene og araberne var Oslo-avtalene en ulykke. For jødene bragte avtalene en bølge av terror som kostet uskyldige liv. Palestina-arabere som satt med urealistiske forventninger om at snart kommer jødene til å gi fra seg nøkkelen til både land og arv, ble drevet inn i en malstrøm av terror og hatpropaganda som først og fremst lammet deres eget liv, ødela deres hardt opparbeidete velstand og gjorde dem helt avhengige av gavebistand.
Oslo-avtalene og den etterfølgende terroren avbrøt det økonomiske samarbeidet mellom Israel og de selvstyrte områdene og førte en stor pengestrøm inn i lommene på korrupte terroristorganisasjoner. Naive nordmenn som solte seg i sin ”diplomatiske seier,” sitter tilbake med regningen som vi antakelig må fortsette å dekke med nye milliardbeløp i all overskuelig fremtid.
Også diplomatisk sett er Oslo-avtalene en uopprettelig fiasko som ikke bare har kostet det norske folk milliarder av kroner og har finansiert korrupte terrorister, men de har også kostet landets troverdighet som fredspartner og seriøs aktør i Midtøsten. Det er ikke bare den uforstandige Midtøsten-politikken til den rødgrønne regjeringen som har brakt oss over i dette uføret.
Norsk engasjement i den arabisk-israelske konflikten har vært til skade for alle parter helt siden de første kontaktene mellom norske myndigheter og PLO ble innledet i Tunisia på 1980-tallet. Det er en fryktelig pris palestinerne nå betaler for norsk politisk uforstand og selvskryt.
Men i norske medier blir ikke disse realitetene forstått. Her fortsetter man å formidle løgner og ondskapsfulle påstander om jødene i byen Hebron der hat mot araberne hevdes å gå i arv. Vi har til gode å se NRK presentere programmer om norskfinansiert hatopplæring av palestinske barn. Det palestinske lederskapet innser imidlertid at de ikke lenger behøver å skjule at de aldri har hatt til hensikt å innfri sine forpliktelser etter de Oslo-avtalene de undertegnet, og forsøker nå å gjøre seg ferdig med hele «fredsprosessen» på egen hånd og med støtte fra Norge.
Det er nå på tide at alle parter innrømmer at fredsprosessen er død fordi den bygde på løgner. Bare derfra kan vi komme videre.
