Shabbat shalom alle sammen.
Så mange som 1300 mennesker kan ha blitt drept i Syria denne uken ved bruk av kjemiske våpen. Det er fremdeles ikke kjent hvem som eventuelt skal ha brukt disse våpnene, så inntil videre må vi avfinne oss med at vi fortsatt er tilskuere til folkemord og etnisk rensing som ingen er i stand til å forhindre. Syrias og Egypts kristne befolkning som en gang utgjorde et stort flertall, er i ferd med å gå til grunne, og den kurdiske minoriteten flykter til nabolandene.
Det pågår stor aktivitet for å få engasjert Vesten militært i religions- og stammekrigen i Syria. Skjer det, vil vi få et nytt Afghanistan i Midtøsten. Dette må forstås som en viktig del av Al-Qaidas strategi for å lede Vesten inn i en mer omfattende og langvarig militær konfrontasjon som Vesten, slik som i krigen i Vietnam, ikke har adekvate virkemidler til å mestre. Borgerkrigen i Syria er med andre ord ikke bare en klassisk revolusjonær kamp mellom et undertrykkende regime og undertrykte opprørere, men fungerer også ekstremt kynisk som en honningfelle rettet mot en tredje part. De siste dagers utvikling styrker en slik oppfatning.
Men de som tror at Assad-regimets dager er talte, kan få en overraskelse. I den islamske verden hersker det helt andre regler og logikk enn hva Vestens ledere synes å begripe. Egypts tidligere diktator, Mubarak, er i ferd med å bli løslatt fra fengselet hvor hans etterfølger Mursi har overtatt cellen. Jubelen i Egypts gater vitner om at selv de mest absurde situasjoner kan få sine egne fantasifulle forklaringer. I Midtøsten er det ikke først og fremst viktig å snakke sant, men å snakke politisk og religiøst hensiktsmessig.
Men selv i Midtøsten er det vanskelig alltid å få dekket over sannheten. Dagens Næringsliv er den eneste avisen i Norge som har oppdaget det vi skrev for to og et halvt år siden, nemlig at ”den arabiske våren er død,” og i Gaza oppfattes jødene i Israel som mer humane enn araberne i Egypt. Om det bare kunne skje også i Norge.
Vi ønsker dere en god helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen
******
Bør vi frykte en ny regjering?
Valgkampen hardner seg til i vårt lille land og selv databasene til Statistisk sentralbyrå ser ut til å by på innvandringspolitiske overraskelser. SSBs fakta om kostnadene ved innvandringen er ikke særlig politisk korrekte skulle vi tro, og burde vel helst ha vært holdt utenfor valgkampen, men nå er katta ute av sekken og debatten om innvandringsmilliardene i gang igjen.
Som man kunne vente, er et av de viktigste svarene på denne utfordringen å trekke ”Israel-kortet.” Utenriksminister Barth Eide krever å få en avklaring fra de borgerlige partiene om hvilken Israel-politikk de har tenkt å føre. Det første vi merker oss her, er at det blant verdens 193 lands politikk fremdeles er ett av verdens aller minste, Israel, som står i fokus for den rødgrønne oppmerksomhet. Vi får aldri spørsmål om hvilken Bolivia-politikk, Arabia-politikk eller Kongo-politikk som skal føres. Nei, det er hva som menes om politikernes mest omtalte, utskjelte og besøkte land, Israel, som er nøkkelen til forståelse av utenrikspolitikken vår. Uten Israel ville det kanskje bare være svenskehandelen igjen som berørte våre interesser sør for Svinesund.
Slik er det også for vår nære NATO-allierte i Midtøsten. Tyrkias statsminister Erdoğan kan fortelle at det var Israel som sparket Egypts president Mohamed Mursi. Utenriksminister Barth Eide og statsminister Erdoğan er med andre ord helt på linje når det gjelder oppfatningen av Israels plass og betydning i verdens sentrum. Vi kan imidlertid berolige vår utenriksminister med at det foreløpig ikke er noe særlig som tyder på at det vil bli noen forskjell mellom den gamle og en eventuell ny regjering når det gjelder Israel-politikken. Så langt vi han tolke signalene fra toneangivende politikere i et fremtidig statsbærende Høyre, vil den nedlatende og fiendtlig pregete holdningen til den jødiske staten Israel, som han og hans forgjenger har vært eksponenter for gjennom åtte lange år, kunne holdes ved lag også dersom Høyres fremadstrebende utenrikspolitikere skulle komme til å avløse ham i september.
Vi har tidligere (i SMA-info nr. 4-2012) kunnet referere meget betenkelige utsagn fra Høyres utenrikspolitiske talskvinne Ine Marie Eriksen Søreide om viktige spørsmål, så som forholdet til Det muslimske brorskap og dets slagord om å dø for Allahs sak, og likeledes fra hennes partikollega, Peter Gitmark, om lovligheten av israelernes tilstedeværelse i sitt hjemland i henhold til Oslo-avtalene og folkeretten.
Disse politikerne representerer en ny generasjon av politikere hvis utenrikspolitiske oppfatninger synes å mangle forankring i kunnskap om historiske fakta og partiets egen lange ideologiske tradisjon. I et intervju i avisen Vårt Land 19. august åpner for eksempel Eriksen Søreide med et beroligende løfte om «litt mindre skråsikkerhet, og litt mer realisme og selvinnsikt,» men så avslutter hun med det skråsikre, virkelighetsfjerne og innsiktsløse utsagnet om at «Samtidig har vi vært kritiske til ulovlig bosetting på okkupert område.»
Vi skal ikke her terpe om igjen på de rettsgyldige internasjonale avtalene, til dels avfattet i Oslo og belønnet med Nobel-priser, som regulerer spørsmål om bosetting og okkupasjon, men bare påpeke at denne formen for politisk helgardering fra Høyres side ikke er tillitskapende, – blant jøder skaper den frykt for at den anti-israelske politikken som SV og Arbeiderpartiet har ført i åtte år vil kunne bli videreført inn i fremtiden av en alternativ regjering. Slik politikk har ingen fredsskapende mulighet i seg, noe vi håper den ønskede realismen og selvinnsikten vil bidra til å avklare.
Det er også betenkelig at når den ellers så påpasselige redaktøren i MIFF på sin hjemmeside hyller Eriksen Søreides løfte om mindre skråsikkerhet og mer innsikt, så unnlater han å påpeke den selvmotsigelsen Høyre opererer med i sin Midtøsten-politikk.
Stortingsrepresentant Peter Gitmark som med Jonas Gahr Støre som «sannhetsvitne» på Høyres nettside anklager dem som støtter Israel for å være kriminelle som må etterforskes av politiet, gjør oss ikke bare betenkte. Han gjenoppvekker en gammel eksistensiell angst blant jøder. Vi er bekymret over hva vi i en fjernere fremtid kan komme til å oppleve fra politikere som baserer sin politikk på åpenlys kunnskapsmangel. Vi er derfor nødt til å sette vårt håp til at det i en borgerlig koalisjon vil finnes flere myndige mennesker som har integritet til å sette sannheten og ansvarligheten foran karrieremuligheten. Behovet for mindre skråsikkerhet, mer realisme og innsikt er utbredt.
