Et ferskt eksempel som med all ønsket tydelighet viser medias forvridde forståelse av situasjonen de skriver om.
Eksempelet er fra The Guardian, mandag 29. juli 2013, og journalisten, Harriet Sherwood, skriver en lengre redegjørelse om hvordan Israels statsminister Benjamin Netanyahu tvinger igjennom frigivelse av 104 terrorister som alle sitter fengslet i Israel for drap eller medvirkning til drap på israelere.
KORT OM BAKGRUNN
Vi kjenner forhistorien med blant annet Oslo-avtalene som er foreløpige avtaler mellom Israel og Palestina-araberne (PA). Disse avtalene har som hensikt å føre til endelige forhandlinger, og inneholder klausuler om at endelige beslutninger som grenser og lignende skal fattes gjennom direkte forhandlinger mellom partene.
Grunnen til at det må forhandles er at etter krigen i 1967, den såkalte «Seksdagerskrigen» ble Israel sittende med territorier som tidligere var på andre hender. Dette omfattet Gaza-stripen, Golan-høydene, Sinai-ørkenen, Samaria og Judea (den såkalte «Vestbredden») og Øst-Jerusalem. Internasjonale konvensjoner tilsier at slike territorier skal forhandles om.
Det er likevel slik at en rekke territorielle konflikter verden over – det er hundrevis av dem – ikke blir forhandlet om. Ikke noensinne, i enkelte tilfeller. I andre tilfeller annekteres områdene av krigens vinner, eller de går tilbake til taperen, som en gest eller som følge av avtaler eller handel.
VIKTIGERE ENN ANDRE KONFLIKTER?
Her har den arabiske verden fått verdenssamfunnet til å se på akkurat denne konflikten som viktig for hele regionen. Det brukes uttrykk som «alle konflikters mor» – underforstått at dersom denne konflikten løses, vil det bli fred i regionen. Vi mener, og det med glimt i øyet, at man muligens er noe for optimistisk. Midtøsten, og den arabisk-muslimske verden sett under ett er et vepsebol av blodige konflikter og kriger, helt uten sammenheng med jødene. Disse konfliktene var der også før jødene kom for alvor inn i bildet da staten Israel ble dannet i 1948. Og de foregår ikke bare mellom muslimer og ikke-muslimer av forskjellig slag, men mellom muslimer. Syria, med rundt 100.000 drepte i en intern konflikt, som ikke har noe med Israel å gjøre, er et godt eksempel på dette.
Denne måten å se konflikten på, gjør den attraktiv for politikere verden over. Kunne man bli den person som skaper fred i Midtøsten, vil man få navnet sitt i alle historiebøker for all fremtid. Oslo-avtalen er nevnt, der fikk norske politikere og fredsmeklere sine 15 minutes of fame, Denne avtalen mislikes sterkt på begge sider av bordet, for å si det mildt. Både jøder og PA-arabere er imot den.
MANGE HAR PRØVD Å FÅ FRED
Amerikanske presidenter, arabiske konger, kristne, muslimer, ateister, grupper av stater, og foreninger – en mengde mennesker i og utenfor Israel har i årenes løp forsøkt seg. Johnson, Carter, Reagan, Clinton, Bush, har alle hatt sine forslag til hvordan man skal løse floken, og nå er det USAs president Barack Obama, som med sin utenriksminister John Kerry, prøver seg. Fra før har PA-araberne sagt nei til samtlige seriøse tilbud, i 2000, 2001 og 2008, uten å komme med noe mottilbud.
PA-araberne har som kjent satt forhåndsbetingelser for forhandlinger. Altså, la oss gjenta dette. Araberne starter en krig mot Israel. Israel vinner, og territoriene de har vunnet ved harde kamper og tap av menneskeliv, er deres forhandlingskort i de forestående forhandlingene. Så langt er dette ikke så vanskelig.
VIL FORHANDLE, MEN FØRST ETTER Å HA FÅTT ALT?
Problemet oppstår når du prøver å forstå logikken bak PA-arabernes krav om at Israel må gi fra seg territoriene de vant, før forhandlinger. Det er jo dette de skal forhandle om! Likevel har altså Abbas, en mann som en gang representerte PA-araberne, men som ikke lenger er deres valgte leder, og som på en måte likevel skal representere dem, gjentatte ganger krevd at Israel skal trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1948 før han vil forhandle. «Om hva?» kunne man gjerne spørre. Hvis Israel skal gi fra seg disse territoriene før de setter seg til forhandlingsbordet, hva er det så å forhandle om?
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har derimot gjentatte ganger sagt at Israel er klar for forhandlinger – men uten forhåndsbetingelser.
KERRY HJELPER ABBAS Å REDDE ANSIKT
USA, som er megler i denne absurde situasjonen, ser urimeligheten klart. Både Obama og Kerry har presset Abbas til å gi seg på dette helt urimelige kravet. Man setter simpelthen ikke slike krav. Hvorfor skulle Israel på noen måte føle seg presset til å gå med på det?
Men arabere er et stolt folkeferd. Ære betyr mye, vet vi. At de legger helt andre verdier i begrepet er en annen sak. I Abbas’ øyne har han nok tapt ansikt overfor sine dersom han setter seg til forhandlingsbordet uten å oppnå det han i årevis har satt som en absolutt forhåndsbetingelse.
Så hva gjør man? Kerry presser Israel til å gi ham noe annet. Så hva kan Mahmoud Abbas like? Hva ligger hans hjerte nærmest? Mannen som tok sin doktorgrad på at Holocaust ikke har eksistert, vil ha ut av israelske fengsler en rekke terrorister som sitter fengslet for å ha blitt funnet skyldig i drap og forsøk på drap på israelere. Kerry foreslår for Netanyahu at 104 slike terrorister blir frigitt – for å mildne Abbas nok til at han kan sette seg ned og forhandle.
104 mordere. De har vært gjennom en rettssak, og familiene til de drepte har fått en slags rettferdighet. Ingen kan erstatte en kjær som er drept, men det er likevel en slags rettferdighet i at morderen er bak lås og slå og må betale for sin ugjerning. Vi snakker om mordere som har hugget gamle menn brutalt ned med øks, slik islamister har for vane, andre har blitt slått med jernstenger mot hodet, og andre har blitt drept med skytevåpen, bomber, granater og raketter. De etterlatte har anket til israelsk Høyesterett, men blitt avvist med at dette er et politisk, ikke juridisk vedtak.
Er noe slikt seriøst? Er en mann med et slikt syn på sin forhandlingspartner komme til enighet om noe som helst? Han representerer en organisasjon, Fatah, som vil utrydde Israel, som vil ha jødene ut av regionen. Tiden vil vise.
OGSÅ PALESTINERNE?
På bakgrunn av disse mer eller mindre absurde omstendighetene skriver vår venn Sherwood følgende observante analyse av situasjonen (vi innrømmer vår ironi).

Men palestinerne ser også ut til å ha måttet gjøre en viktig innrømmelse. I tillegg til fangeløslatelsen ønsket også palestinerne en skriftlig forsikring fra Kerry at USA støtter grensene fra før 1967 [red. anm.: dette er feilaktig betegnelse, her har aldri vært noen grense, kun en våpenhvilelinje] som grunnlag for forhandlingene om territorier, og at alle avvik fra dette skal kompenseres med avtalt bytte av land.
Men Erekat [PA-arabernes sjefsforhandler] så ut til å være klar til å dra til Washington uten en slik forsikring. Israelerne har avvist å forplikte seg både til dette og til en offentliggjort frys i byggingen i bosettingene.

Altså: Israel gir, som en gest, uten å få noe som helst til gjengjeld, kun at PA-araberne setter seg ned for å snakke om forhandlinger, – utfallet er fortsatt helt åpen hvorvidt det vil bli forhandlinger, langt mer er resultatet i det uvisse, – fra seg 104 mordere. Handlingen har blitt sammenlignet med frigivelse av Anders Behring Breivik. Vi antar det hadde blitt ramaskrik.
Og så trekker de samme PA-araberne ett av sine helt urimelige krav, forhåndsbetingelser de ikke på noen måte har krav på, saker som skal på agendaen først under forhandlinger, – og – hold deg fast: journalisten ser på dette som at «også palestinerne har måttet gjøre en viktig innrømmelse«.
UFØLSOMT OG UMORALSK
Sammenligningen er usmakelig, urimelig og umoralsk, – helt ufølsomt overfor ofrenes etterlatte. Man kan ikke på noen måte sammenligne de to sidene. Hva som får en journalist, hun er the Guardians korrespondent i Jerusalem, til å skrive slik, kan man bare ane. Kanskje iveren etter å være objektiv er en faktor, så hun febrilsk har lett etter noe som viser PA-araberne i et bedre lys enn det grelle virkelighetens lys. Ikke vet vi. Ikke er vi overrasket heller.