«Utrolig svakt» og «fullstendig på bærtur.»
Tydeligere kan det neppe sies. Leif Knutsen og Conrad Myrland i Miff radbrekker medienes dekning av KrFs små endringer i ordlyden i sitt Israel-program.
Vi kunne kanskje legge til at de to journalistene i Aftenpostens artikkel om emnet (Forskere mener KrFs Israelpolitikk er i strid med folkeretten) godt kunne tatt seg bryet med å problematisere Jørgen Jensehaugens latterlige uttalelse «Returretten for de palestinske flyktningene fra 1947, og deres etterkommere, er udiskutabel i forhold til internasjonal rett.» Det hadde ikke vært så vanskelig. Wikipedia dukker opp som første treff på søk om emnet, og allerede på linje 5 på vår datamaskin skriver Wikipedia, som langt fra pleier å være spesielt Israel-vennlig:
Opponents of the right of return hold that there is no basis for it in international law, and that it is an unrealistic demand.
Jensehaugens uttalelse er altså så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Folkerettslig er det som Knutsen påpeker, uhyre tvilsomt om Palestina-araberne har noen rett å vende tilbake. I alle fall skal det diskuteres om det. Det er diskusjoner om det, i massevis.
En «forsker» som ordlegger seg slik om en såpass omtalt og omskrevet sak, viser med all tydelighet at han ikke er seriøs. Han opptrer simpelthen som agitator for Palestina-araberne, og bare det. Hele ordlyden bærer preg av at «forskeren» for lengst er parkert, og bare verker etter å meddele verden sin allerede forutbestemte mening. Som Knutsen påpeker, mener Krf at begge parter må inngå kompromisser og at fred kun er mulig gjennom dialog. I «forskerens» ører blir dette «Det er mye som mangler. Ordet okkupasjon er ikke nevnt, heller ikke Israels ansvar.»
Det blir vanskelig å beholde respekten for deler av akademia etter dette.
Hilde Henriksen Waage går for også for langt i sin agitasjon. Fordelen med det er jo at det gjør det lett for de sannhetssøkende å finne veien. Waage klager som regel på at hennes uttalelser blir vrengt på – hva gjør hun her selv? Mens Jensehaugen over klager over at Israels ansvar ikke nevnes, men det altså gjør det, klager Waage over det motsatte – når det gjelder araberne:
«Men jeg synes likevel formuleringene om nabolandenes ansvar for å løse flyktningeproblemet er det groveste. Dette er en tenkning man må tilbake til 50-tallet for å finne, da man mante de «arabiske stammefrendene» om å ta ansvar for andre arabere.»
Ord som «forhandlinger, dialog, avtaler, kompromiss» er kanskje bare noe Israel skal kunne ordne opp i – unilateralt? Kan man utføre en forhandling? Kan man inngå en avtale med én part? Har araberne virkelig ikke noe ansvar eller noen plikt? Egentlig er dette rasisme – Waage nedvurderer araberne slik at de frakjennes de plikter og det ansvar som påligger alle, uansett etnisitet. Dette hadde neppe passert om Afrika var tema.
Myrland peker på Waages underlige utsagn i Aftenposten: “ Det er oppsiktsvekkende at KrF i et nytt partiprogram snakker om selvstyre og ikke en tostatsløsning,” mens hun selv så sent som februar med brask og bram forkynte, i flere kanaler: «Tostatsløsningen i Midtøsten er død, sa Henriksen Waage til NRK. Og hun tok enda sterkere i: “Nå må verden snart innse at alt håp om en palestinsk og en israelsk stat side om side bare er et bedrag.”»
Artikkelen i Aftenposten viser med all ønsket tydelighet at man mister kontrollen over seg selv når noe dukker opp om Israel. Noe positivt om jødenes stat må ikke forekomme, og nåde den som ytrer seg til støtte for Israel. Det skal slaktes, med alle midler. Og Aftenposten stiller villig og uten onde ord med spalteplass uten motforestillinger.
I dette tilfellet blir det vanskelig å ta alvorlig. Kanskje det er slik det skal skje – avkledningen av disse menneskene? At de simpelthen avslører seg selv ved sin innbitte antipati?