Som liten jente i Østerrike i 1940, greide Gita Kaufman å flykte fra nazistene i siste øyeblikk, sammen med familien.
Østerrike hadde vært to år under tysk kontroll, etter «der Anschluss», unionen mellom de to landene som kom i stand 12. mars 1938. Nazistenes antijødiske holdninger ble en realitet for jødene også i Østerrike, og den store jødiske befolkningen i Wien ble offer for tyskernes planer.
Det har levd jøder i Østerrike siden romertiden. Nesten 200.000 av dem hadde sitt hjemland i alpelandet før «Anschluss.» Hovedstaden Wien, som var selve kronjuvelen i det tidligere Østerrike-Ungarn, var nærmest tilbedt av jøder som holdt til her. Herzl, Freud og Buber kan nevnes. Adolf Hitler, som også var østerriker, likte dårlig byens dekadens og rasemessige «urenhet.»
Kaufman husker sin tidligste barndom i Wien som fylt av klassisk musikk og besøk av venner fra hele Europa. Alt dette endret seg for 75 år siden, da nazistene ble oppmerksomme på Østerrikes jøder.
Umiddelbart etter «Anschluss» mistet jødene jobbene sine, de mistet sine rettigheter, og de ble fratatt sin verdighet som mennesker. For å dempe de økende protestene sendte nazistene 6.000 av Østerrikes ledende jøder til Dachau og Buchenwald. De aller fleste døde der.
Kaufman visste ingen ting den gangen om at hennes far arbeidet hardt for å få familien ut av Østerrike. Ingen jødisk emigrasjonsliste var for spesiell for ham å prøve å komme seg på, – det viser korrespondansen han hadde med familiemedlemmer over hele verden.
Brev fra 11 familiemedlemmer under krigen danner grunnlaget for dokumentaren Kaufman nå utgir, » Shadows From My Past » – Skygger fra min fortid.
Brevene, skrevet mellom 1939 og 1941, dokumenterer Kaufman-familiens flukt til USA og deres anstrengelser for å redde slektninger som var fanget i det nazi-okkuperte Europa. Kaufmans foreldre var polske, og de fleste av slektningene deres møtte sin skjebne i Polen.
«Disse brevene fra familiemedlemmer over hele Europa ble så virkelig for meg da jeg leste dem,» sier Kaufman til The Times of Israel. «Brevene kom tilbake til mine foreldre i årene etter krigen, etter å ha reist verden rundt på leting etter mennesker som ikke lenger var i live.»
Kaufman visste som sagt ingen ting om farens arbeid for å få familien i sikkerhet den gangen, men hun husker at situasjonen for jødene i Østerrike gradvis ble verre. Ett år etter «Anschluss» ble Kaufmans far, Nachman Weinrauch, arrestert av Gestapo.

Kaufman beskriver farens arrestasjon og tortur i dokumentaren, og også hvordan Gestapoagenter slo ham og tvang ham ut i den tilfrosne Danube-elven. Som pensjonert barnehagelærer og dirigent for et ungdomsorkester, kommer hun aldri til å glemme hvor maktesløs hun følte seg i disse siste månedene i Wien.
«Å lage denne filmen fikk meg til å innse for en kjærlig og intelligent far jeg hadde,» sa Kaufman. «Han reddet sin familie med alle sine forbindelser og brev, og jeg forsto ingen ting av det mens jeg vokste opp. Han var en stillfaren og tunghørt mann, og folk satte ofte ikke nok pris på ham.»
Samme dag som familien Weinrauch skulle deporteres til Dachau, kom det uvurderlige amerikanske visumet.
Kun få måneder etter at familien kom seg i sikkerhet i 1940, ble mesteparten av det sentrale Europa erobret av Tyskland, og de første jødiske gettoene ble etablert. Dødsleirene hadde ikke åpnet enda, men brevene Kaufman har fra slektninger som var fanget i Polen viser at de visste hva som var i vente for dem.
«Ikke gi familien noen ro,» skrev slektninger til Kaufmans mor, Cele Weinrauch, om situasjonen hos dem. Familiene fortalte igjen og igjen om grusomhetene som utspilte seg og som ble gjort mot jødene, i tilslørte vendinger for å unngå sensuren.
«Det var hårreisende at en så stor familie kunne være så ufølsom,» sa Kaufman om sin frustrasjon over å lese disse brevene, fulle av bønner om hjelp, og de selvgode svarene fra familiemedlemmer i USA. Noen av svarene var skrevet etter at mottageren hadde blitt deportert.
Kaufman brukte mer enn ti år på å lage «Shadows». Det var et hardt arbeid de gjorde sammen i kjærlighet, hun og hennes nå avdøde mann Curt Kaufman, som iscenesatte filmen. Sammenholdt med brevene og gamle familiebilder har rundt 20 av intervjuene funnet sted i Østerrike.
Hennes mest berømte intervjuobjekter var to av Østerrikes ikoner etter Holocaust, Kurt Waldheim og Simon Wiesenthal.
Kaufman grillet den tidligere nazioffiseren og sjef for FN Kurt Waldheim om Østerrikes påstand at de var «Hitlers første offer.» Sammen med Simon Wiesenthal, nazist-jeger og overlevende fra Mathausen-leiren, stilte hun spørsmål om Østerrikes uforholdsmessige deltagelse i folkemordet.
Både Waldheim og Wiesenthal har gått bort i tiden etter intervjuene, noe som gir en viss mening til den lange tiden som har gått for å lage filmen.
Kaufman snudde alle stener når det gjaldt å utspørre folk i landet foran kamera om landets rolle under Holocaust, fra erkebiskopen i Wien til en mengde politikere og kunstnere.
Den sittende presidenten i Østerrike, Heinz Fischer, sa følgende om emnet: «På den ene siden var Østerrike og østerrikerne ofre. Men på den annen side var de også med på det. Og mange østerrikere var involvert i forbrytelsene og terroren i nazi-systemet.»
Fischer er en av flere østerrikske ledere som har hjulpet Kaufmans film frem, blant annet ved å introdusere en tidligere, «mindre kino-aktig» versjon i skolene i Østerrike i 2010. Basert på kun familiebrevene, uten intervjuene, ble den tyskspråklige dokumentaren hjertebarnet til Kaufmans ektemann.
Som sin kone var Curt Kaufman en kunstner som arbeidet med mange uttrykk. Han skrev barnebøker og laget visuell kunst. I 1987 laget han den kritikerroste barneboken «Hotel Boy», en åpenhjertig skildring av hjemløse barn. Han laget illustrasjoner og skrev historien sammen med sin kone, som selv hadde opplevd å være midlertidig hjemløs.
Kaufman roser sin ektemann for «alltid å ha vært forut for sin tid.» Han var den som ga henne selvtillit nok til å bli forfatter. Den erfaringen hun fikk ved å kombinere tekst og illustrasjoner sammen med ham i barnebøkene hjalp henne å forestille seg hvordan filmen skulle arte seg på lerretet.

«Denne filmen hadde aldri blitt laget om det ikke var for Curt,» sa hun. «Han hadde visjonen, og skjøv meg inn i det. Han lærte seg filmredigering for å få dette gjort.»
Rett før dokumentaren var ferdig i desember 2011, døde Curt Kaufman. Han hadde fått diagnostisert kreft i spiserøret fem måneder tidligere. Dette ga ekteparet liten tid til å reflektere over førti års ekteskap, langt mindre til å gjøre ferdig filmen.
«Jeg trodde det var slutt på å lage filmen da Curt døde,» sa Kaufman.
Etter ektemannens død har hun arbeidet med å gjøre ferdig dokumentaren som et testament til hans arv. En film tilegnet minnet av hennes tapte familie i Europa brakte Kaufman nærmere til deres felles minner, og i de senere årene også til hennes avdøde ektemann.
Kaufman oppdaterte også filmen til å reflektere de nye trendene i europeisk antisemittisme. Hun intervjuet flere mennesker for å sammenligne den politiske atmosfæren for jødene under Anschluss med dagens.
«Arbeidsledighet i Europa kan komme til å gi oss denne mørke perioden tilbake,» ga Jörg Haider nokså nonchalant uttrykk for til Kaufman. Han var den tidligere lederen av det østerrikske «Frihetspartiet.»
Andre intervjuobjekter pekte på tilveksten til Wiens jødiske befolkning og institusjoner som potensielle angrepsmål for antisemitter.
«Shadows From My Past» skal vises i den østerrikske ambassade i Washington DC denne måneden, med kommentarer fra Kaufman. Visningen sammenfaller med 75 års jubileet for «Anschluss.»
Østerrikske organisasjoner som Wien filmkommisjon planlegger å vise den ferdige filmen. Kaufman skal også vise filmen ved festivaler, og organisere visninger rundt i USA.
75 år etter Anschluss blir Østerrike fremdeles hjemsøkt av skygger
Oversettelse: Willy Gjøsund