Avisen Dagen skriver om Wiesenthal-senterets liste over verdens ti verste antisemitter i 2012.
På Simon Wiesenthal-senterets årlige liste over de 10 verste antisemitter og Israel-hatere i 2012 har norske Trond Ali Linstad fått 8. plassen. Senteret viser til Linstads webside der han advarer leserne om å «være på vakt mot jøder» og «innflytelsen de har i aviser, i andre media og i mange politiske organer».
Det er et faktum som ikke lenger lar seg bortforklare eller skyve under teppet, at muslimer i dag er den største trusselen for jøder. Mens de politisk korrekte mediene omtrent i hele det sosialdemokratiske Europa ivrer etter å peke på nynazismen som den fremste eksponenten for antisemittisme og rasisme, tier de ofte stille om det vi likevel ser nærmest hver eneste dag.
Nynazister og ekstreme høyrekrefter er et problem, og en trussel for jøder. Vi vet at økonomisk vanskelige tider, som eksempelvis i Hellas, har en drivende effekt på ekstreme krefter. Vi ser hvert år i Latvia og Litauen at det arrangeres marsjer til minne om Waffen SS, Hitlers beryktede halvmilitære nasjonalsosialistiske «ordensvesen». Nasjonalistiske krefter, som ellers er gode og bevarende for et land, blir snudd til ondskap og hat – og derfor yndet brukt av venstresiden i deres politiske kamp mot høyresiden. Så misforstått og enfoldig, like fullt farlig. Den demokratiske og moderate høyresiden er like opptatt av å stå imot ekstremisme som den moderate venstresiden.
Det er både her i Norge, i Tyskland, Frankrike og de fleste andre steder, en unison fordømmelse av disse høyreekstreme bevegelsene. Man kan nok kritiseres for ikke å ha gjort nok, men det pågår likevel en diskusjon blant aktverdige politikere for å få stoppet uvesenet.
Les mer om Linstad
Men i forhold til det som nå er hovedproblemet, er mediene – og politikerne – forbausende tause. Noen hendelser er så graverende at de bare må nevnes, som drapene på tre jødiske skolebarn og en lærer i Sør-Frankrike i våres, eller hendelsen med den unge jødiske Ilan Halimi i 2006. Halimi ble lokket til en leilighet, der han ble bundet fast og torturert på det groveste i tre uker, med syre og brennbar væske som ble helt over ham og ble satt fyr på, fingre og ører ble kuttet, og da han ble funnet, lignet han mer på et slakt enn på et menneske. Leiligheten var i et arabisk muslimsk nabolag, og en mengde personer hadde hørt smerteskrikene hans, en mengde personer hadde sett ham og hadde vært vitne til mishandlingen. Ikke én person kontaktet politiet.
Så har vi alle de hendelsene som skjer hver eneste dag. I den muslimske verden, både her hjemme og ute, går det nå en kraftig vekkelse, en oppvåkning til islams kjerneverdier. Det kan ikke lenger bortforklares at den økende antisemittismen har med islam å gjøre. Ikke bare jødene hates, men også kristenheten – kopterne i Egypt, den kristne minoriteten i Nigeria, koptere i Libya, bare for å nevne noen eksempler, legges for et intenst hat. Det er for lettvint å bortvise kritikken med forklaringer om manglende kunnskap om de forskjellige retninger i islam, eller med at de fleste muslimer er fredelige, eller, som noen hevder, at islam er «fredens religion.»
Når Muhammed skriver om sitt intense jødehat, og tillegger dette den muslimene tror er gud, nemlig Allah, blir dette en ideologi med innebygget antisemittisme. Enhver bortforklaring hvis dette påpekes, eller som det ofte blir praktisert, latterliggjøring eller hånlige skuldertrekninger, faller på sin egen urimelighet. Treet, den muslimske ummah – fellesskapet – suger sin næring fra en rot, som alle trær. Å si at muslimers jødehat og hat mot kristne, enn si kvinneundertrykkelse, rasisme, intoleranse overfor alle andre enn muslimer, intoleranse mot homofile, alt sammen bunner i en ideologi. At det ikke finnes skikkelig demokrati eller et rettferdig lovsystem, at overgrep, voldtekter og kjønnslemlestelse ikke slås ned på – overalt hvor islam er utbredt, at muslimer i vennlige vertsland, som for eksempel Norge, yngler terrorister, alt sammen er for gjennomført, for utbredt. Alt kan ikke forklares med «marginalisert ungdom», eller som Arbeiderpartiet later til å tro, at «arbeid til alle» løser problemet.
Linstad beskriver vold mot Israel som en «stor suksess» og støtter bruk av slagordet «Kharibat Khybarj», som er et jihad-uttrykk for terrorisme mot jøder. Wiesenthal-senteret viser også til at han hevder at «alle presidenter i USA må forholde seg til den jødiske lobbyen», noe han hevder underminerer amerikansk politikk.
Senteret peker også på at Linstad ble foreslått tildelt Kongens fortjenstmedalje i 2012, som er en anerkjennelse til personer for deres innsats i det offentlige liv, innen kunst og vitenskap. De nevner ikke at kong Harald aldri tildelte medaljen til Linstad.
Brorskapet på topp
Den norske muslimen er i godt selskap på Wiesenthal-senterets verstingliste for 2012. På førsteplass finner vi Mohammed Badie og Futouh Ard Al-Nabi Mansour, religiøse ledere i Muslimsk Brorskap i Egypt.
I tillegg til at medier og venstrepolitikere ikke vil se fakta og ta stilling, skjer det en relativisering. Slik det var for år siden, «ser» man det plutselig ikke lenger. Sosialistene har tradisjonelt vært uhyre skeptisk til religion generelt, og kristendommen spesielt, – det var ingen ende på hvor farlig og skadelig det var for småbarna å måtte be morgenbønn, synge bordvers med Gud i, eller å gå i kirke på julaften. Man gjorde narr av kristne troende, og i dag henges troende mennesker ut med den største selvfølge som pietister, mørkemenn og lignende. Jesus og Gud tøyses og tulles med i sketsjer og vitser. Prøv en gang å gjøre det samme med muslimer. Hvis de ikke selv hyler og skriker, og til og med dreper fordi deres profet eller religion «vanhelliges», finnes det nok av islams forsvarere som taler de «undertryktes» sak. Plutselig fravikes prinsippene om at religion ikke er så bra. Man har gått fem på når det gjalt den arabiske våren, man til og med presterer å omfavne Det muslimske brorskap, og fremstiller det som «moderat» eller kanskje «relativt moderat». Det siste er jo betegnende.
Til og med sammenligning med muslimer må jødene tåle, enda så vesensforskjellig de to problemstillingene muslimskepsis og antisemittisme er. Mens den vestlige verden opplever muslimers angrep og terrorisme, og jøder i jødenes eneste trygge havn, Israel, opplever og har opplevd trakassering, hat og terrorisme fra muslimer i seksti år, og jøder i området lenge før det, og selvfølgelig er engstelige og utrygge av den grunn, er folks hat mot jøder helt ugrunnet. Den har ingen rasjonell grunn, bortsett fra at det er jøder som utsettes for misbilligelsen og hatet. Noen mener at «religion ikke er noe å være redd for«. Vi er ikke nødvendigvis enige. Vi frykter islam, uten at dette skal få bringe oss til taushet.
I den muslimske verden finnes det snart ikke jøder. De «opplyste» politikere i Vesten snakker høyt og gjerne om det de mener er Israels diskriminerende adferd mot muslimer i landet, men tier fullstendig om muslimenes rasisme, som har ført til at det nå nesten er tomt for jøder i landene deres. Vi publiserte nylig en artikkel som omhandler jødenes skjebne i Algerie. Her hadde jødene det altså relativt godt så lenge franskmennene regjerte landet. Men da muslimene overtok, ble det andre boller. Jødene fikk i praksis valget mellom kisten eller kofferten.
SMA arbeider for opplysning, fakta og informasjon. Vi akter ikke å la oss stoppe av politisk korrekthet. Aftenposten brukte ordene «ekstremisme» om oss, og mente at vi «er med på å skape et uforsonlig hat«. Det får stå for deres regning. Historien har til fulle vist at det eneste som er riktig, er å fremholde sannheten. Så får det våge seg at enkelte støtes. Slik har det i grunnen alltid vært.
Hvis sannheten skaper hat, burde man bruke alle tilgjengelige ressurser på å finne ut hvorfor. Dette gjelder Aftenposten, og det gjelder alle som skriker opp når islam kritiseres. Vi så alle de unge muslimene som sto på Drammensveien og lyste av hat mens de knyttet nevene og sa «vi skal hevne…» Vi husker Muhammen-karikaturene som forårsaket myrderier, vold og ødeleggelse. Vi husker godt flyene som sammen med en mengde uskyldige mennesker ble brukt som bomber den 11. september 2001 i USA. Vi ser det på TV nesten hver dag, myrderiene hvor muslimene dreper hverandre fordi noen anses for ikke å være gode nok muslimer. Vi ser det så ofte at vi nesten blir blinde for det.
Det er samme islam jødene står overfor. Det er det samme intense hatet Israel må forsvare sine innbyggere mot.
Blir 2013 et godt år? Støtter vi Israel i deres kamp mot hatet og ekstremismen, da støtter vi det gode. Da støtter vi jødene så de kan leve trygt, og vi bygger opp våre egne samfunn.
