Shabbat shalom alle sammen.
Det er desember og vi er alle suget inn i årstidens forberedelsesmas. Butikkene er fylt med små og vakre figurer av engler, lysestaker og gjenstander som skal pynte vår hverdag helt frem til nyttår og på denne måten male det kommende året med et strøk av glede og godhet. Rent skal det være rundt oss og gaver skal gis til dem som vi vil takke for et godt år som er forbi. Det er morsomt å se hvordan hele det såkalte sekulære Norge blir opptatt av sine religiøse tradisjoner uten å tenke på hva som ligger bak.
Slik skaper vi samfunnsfellesskap en herlig stund som tross shoppingstresset knytter oss til våre religiøse røtter. Og stresset er ikke lite. Det fikk jeg selv erfare da en dame med mange shoppingbager i begge hendene gikk rett inn i magen på meg i butikken. Hun fikk en god klem og sammen fikk vi en god latter.
Vi ønsker dere mange hyggelige opplevelser i denne høytidsmåneden.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Nordisk juletradisjon?
Mens desember måned tradisjonelt har vært en glad årstid i vår historie, vekker den fortsatt årviss angst og bekymring hos jødene. Det slår ikke feil at vi i desember (akkurat som i påsken) opplever sterke påminnelser om at antisemittismen slett ikke er glemt, men dukker opp igjen i de mest fantasifulle sammenhenger. Et særtrekk ved de antisemittiske ytringene i dag er at de ikke først og fremst kommer fra tradisjonelt kirkelig hold, hvor enkelte trossamfunn til og med har tatt et oppgjør med denne hedenske overtroen og har avskaffet den for eget vedkommende. I dag er det først og fremst innen politiske og kulturelle miljøer et godt stykke ut på venstresiden at disse antihumanitære tradisjonene holdes i hevd.
At dette fenomenet ikke beror på en tilfeldighet bekreftes av at vi kan observere det hvert eneste år i hele det nordvest-europeiske kulturområdet (I Øst-Europa er den kulturelle bolsjevismen nå stort sett helt marginalisert.) Behovet for å holde jødehatet levende i vårt samfunns bevissthet synes dessverre aldri å ville ta slutt. I høst begynte det i Finland hvor selveste utenriksministeren startet juleforberedelsene allerede i oktober med et ondskapsfullt angrep på jødenes hjemland. Vi forstår at finnene har problemer for tiden, men vi minner om at det er Hellas Finland skal betale restaurantregningene for, ikke Israel.
I Sverige var antisemittene denne gang mer eksentriske. Her feiret kultureliten det faktum at en svensk kunstmaler hadde begått gravskjending i Polen hvor han hadde stjålet aske fra bisatte Holocaust-ofre til bruk på sine malerier. Noe av det groteske i handlingen er at det er fra det samme ”kulturmiljøet” vi fremdeles får høre at jødene stjeler blod fra kristne barn for å blande i påskebrødet. Jødisk barneofring er et kjent ”kunstnerisk motiv” i Norge som vedvarende brukes for å undergrave jødenes omdømme. Men hvem er det som står for ofringen?
Når det gjelder spekulativ utnyttelse av barn i antisemittisk propaganda er det imidlertid ikke mange i Norge som slår forfatteren Hans Sande. I fjor utga han på forlaget Cappelen Damm sin antisemittiske bok, Pappa er Sjørøvar, hvor jødehatet på en profesjonelt utspekulert måte gradvis og metodisk arbeides inn i uskyldige barns sinn. Ikke siden Den annen verdenskrig har vi sett slik antisemittisk propaganda rettet spesielt mot barn, men Hans Sande og Cappelen Damm fant tilbake til velprøvde tradisjoner.
Den norske julegaven til jødene besto i år av at Førde kommune besluttet å hedre antisemitten Sande ved å tildele ham kommunens kulturpris. Kulturprisen i Førde kommune blir ifølge kommunalsjef Trond Ueland utdelt etter følgende kriterier:
«Kulturprisen skal vere ein stimulans til kulturlivet i kommunen, og vert utdelt for særskilt innsats innafor kulturlivet i Førde.”
Vi berømmer og takker Førde FrP for deres beslutning om ikke å delta i feiringen av Hans Sandes ”særskilte innsats innenfor kulturlivet.” Hans ”særskilte innsats” besto i at han var den første i Norge siden nazi-tiden som skrev en antisemittisk barnebok.
Det er mange som ikke begriper hvorfor Førde kommune hadde behov for å hedre denne mannen, men vi tror ikke det er så innviklet. Vi forstår at den kommunale ledelsen i Førde hadde behov for å lage en markering overfor en gjenstridig befolkning som ikke ville ha moské i bygda, og man mener vel kanskje nå å ha skapt balanse.
Demonisering av Israel og hedring av antisemitter i Norge har noe til felles med Shylock hos Shakespeare som aldri hadde sett en jøde, men som likevel hatet dem. Adresseavisens antisemittiske karikaturer er eksempel på at tankegodset til redaktør Arne Blix om jødene intet har med jødenes gjerninger å gjøre, men er produkt av hans eget forvirrede sinn. Det føyer seg inn i noe vi aner som en sekulær nordisk juletradisjon.
