Israel, som er et lite land mindre enn lille Nord-Trøndelag fylke, og som har en befolkning på litt over sju millioner, lever hver dag med reelle trusler mot sivilbefolkningen. Ikke bare på grunn av de hyppige rakettangrepene fra araberne i Gaza, noe som stort sett takles ved et effektivt varslingssystem og gode tilfluktsrom, men også den mer eksistensielle trusselen fra Iran.
ANGRIPE ELLER VENTE?
Denne trusselen debatteres heftig i mediene i Midtøsten og i USA, i motsetning til her hjemme. Irans naboland er urolige for hva som vil skje om Iran får for stor makt i området, og flere av de mer moderate landene ønsker fremfor alt stabilitet og ro, noe som definitivt ikke vil bli tilfellet dersom Iran går til angrep på Israel. Israel på sin side står naturligvis overfor et dilemma. Skal man vente til Iran får atomvåpen og så forsvare seg etter et eventuelt angrep, eller skal man aktivt gå inn og forhindre dette? I førstnevnte tilfelle er det antagelig for sent, på grunn av Israels størrelse. Et par kjernefysiske bomber kan antagelig ødelegge hele landet. Derfor tilspisser både diplomatiet og retorikken seg, men det gjøres også høyst konkrete handlinger.
Den islamske republikken Iran, styrt av et muslimsk presteskap, med president Mahmoud Ahmadinejad som politisk frontfigur, fremsetter stadig konkrete trusler om å utslette jødenes land. Regjeringen i Israel kan vanskelig ignorere truslene. Det er også svært vanskelig for jødene å stole på at omverdenen skal beskytte dem. Det jødiske folk ble som kjent utsatt for et planlagt og svært effektivt gjennomført folkemord under Den annen verdenskrig, mens store deler av Europa og verden for øvrig snudde ryggen til det at seks millioner av dem ble utryddet. Også i årene etterpå har mange av verdens stater vist at de ikke er å stole på, sett fra Israels side.
Israel er det eneste landet i verden som konkret trues med utslettelse av et annet land. Deres dilemma belyses stort sett ikke når mediene i Norge beskriver situasjonen.
Det store spørsmålet for Israels ledelse er hvorvidt man skal ta sjansen på at Ahmadinejad og islamistene ikke mener alvor når de truer landet med total utslettelse bare de får kjernefysiske våpen. Som statsminister med ansvar for sju millioner israelere, herav seks millioner jøder, må Benjamin Netanyahu ta ansvaret for denne avgjørelsen. Akkurat så mange jøder ble drept bare for få tiår siden. Hvem våger han å stole på?
En viktig støttespiller siden Israel gjenoppsto i 1948 har vært USA. I varierende grad har amerikanske regjeringer støttet Israel, politisk, økonomisk og militært. Den nåværende president Barack Obamas holdning diskuteres heftig i Israelske medier. Regjeringen toner selvsagt ned uenighetene, men opinionen er klar i sin dom. Folk føler seg ikke veldig beroliget av Obamas uttalelser og det USA gjør i for å stoppe Iran.
Vi vet at FN har vedtatt økonomiske sanksjoner mot Iran i et forsøk på å få stoppet landet i dets anstrengelser for å få kjernefysiske våpen, men til nå har sanksjonene vært for svake og for dårlig gjennomført til å virke. Flere land har tvert om økt sin handel med Iran til tross for sanksjonene, heriblant Østerrike og Indonesia.
CYBERKRIG
Samtidig pågår en nøye planlagt krig i det skjulte, en krig som får enorme økonomiske ressurser. Dataviruset Stuxnet, som dukket opp i juni 2010, hadde som mål å forstyrre sentrifugene i Irans kjernefysiske laboratorier, og dermed forsinke produksjonen. Disse har en sentral oppgave i arbeidet med å anrike uran, nødvendig for å lage atomvåpen. Det hersker ingen tvil om at opphavet til viruset er USA og Israel. I september 2011 dukket Duqu opp, et enda mer avansert dataprogram, som antas å skaffe opplysninger som i sin tur kan brukes av andre programmer. I 2012 kom også Flame, et gigantisk virusprogram, så stort at antivirus-spesialistene ville bruke flere tiår for å analysere det. Man vet derfor ikke en gang sikkert hva viruset egentlig gjør. Ingen hackergruppe eller enkeltperson kan stå bak slike enorme prosjekter.
Til tross for forsinkelsene disse virusene har skapt for Irans atomvåpenprogram, og til tross for uvennlig diplomati og økonomiske sanksjoner, er Iran i øyeblikket svært nær besittelse av kjernefysiske våpen.
USA har enorme interesser i området, og en utslettelse av Israel ville være en katastrofe. USA ville aldri kunne tillate dette, og selv en relativt halvhjertet Obama-regjering har vært nødt til å foreta seg noe. Ikke minst for å stagge opinionen i Israel, landet som har mest å tape på et angrep fra Iran.
Man diskuterer i øyeblikket hva som er mest virkningsfullt av direkte trusler eller simpelthen å fortelle Iran hva USA er i stand til å gjøre, skriver to seniorjournalister i The New York Times, David E. Sanger og Eric Schmitt. Et ledd i denne maktdemonstrasjonen blant annet for å berolige den israelske befolkningen er en kjempestor militærøvelse som skal finne sted i Den persiske gulf i slutten av september. Under denne øvelsen, som er den største noensinne i sitt slag, vil Iran få demonstrert USAs evne til å oppdage og tilintetgjøre miner med båter, helikoptre og undervannsdroner. Mer enn 25 land øver sammen med amerikanerne.
USA gjør også sitt beste for å ferdigstille et nytt radarsystem i Qatar som sammen med systemene som allerede finnes i Israel og Tyrkia, vil danne et sammenhengende belte av utstyr som gjør det mulig å oppdage missiler. Dette sender en klar melding til Iran, skriver journalistene, om at selv om landet skulle komme så langt at de utvikler kjernefysiske våpen og monterer dem på missiler, så vil radarsystemene oppdage dem og de vil kunne ødelegges av antimissil-systemer.
Obama har mange hensyn å ta, og i et valgår stiller enkelte av hans rådgivere spørsmål om han med sine tiltak gjør nok for å forsikre jødene i USA og israelerne om at USA er villig til militær aksjon om nødvendig. Andre hevder at Israel prøver å få ham til å tvinge ham inn i et hjørne og gi ham et ansvar han ikke trenger å ta – enda.
«MÅ IKKE FÅ ATOMVÅPEN»
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gitt signaler om at han synes president Obama er for uklar på hvor grensen går for Iran. «Det internasjonale samfunn setter ikke klare uoverskridelige grenser for Iran, og Iran får ingen signaler om at det internasjonale samfunn står sammen om å stoppe landets kjernefysiske prosjekt,» sa han nylig til sin regjering. «Før Iran ser en klar grense og opplever denne fastheten, kommer landet ikke til å stoppe fremdriften i det kjernefysiske prosjektet. Iran må ikke få atomvåpen.»
Ingen av tiltakene Obama-regjeringen har gjort til nå, har hatt noen vesentlig betydning for det egentlige målet: å forsinke Irans kjernefysiske utvikling. Internt i de israelske og amerikanske etterretningsorganisasjonene diskuteres det nå derfor en mulig fortsettelse av cyberkrigen, eller «De olympiske leker,» som de hemmelige operasjonene kalles. De begynte under Bush-administrasjonen, slår de to amerikanske journalistene fast, og akselererte under president Obama. Men Obama nektet angrep som kunne ramme byer i nærheten av anleggene, og på den måten ramme alminnelige folk i Iran.
Det forventes også hardere press fra USAs side på Irans oljeproduksjon, i form av økte avgifter og lignende. En del eksperter spekulerer i om USA kunne tenkes å iverksette en hemmelig operasjon, i likhet med den Israel gjennomførte mot en syrisk reaktor i 2007. Det tok ukevis før man oppdaget at det var israelske jetfly som hadde gjennomført aksjonen, og den ble aldri gjengjeldt fra Syrias side. Israel innrømmet heller aldri offisielt at de sto bak, og trolig var hendelsen for pinlig for Syria til å reagere.
En av Irans kjernefysiske anlegg eksploderte i fjor, og israelsk sabotasje ble mistenkt, men aldri bevist. Amerikanske talsmenn benekter at USA sto bak.
Alle anstrengelsene fra USAs side har som mål å kjøpe seg tid, og tilby Israel et alternativ til militær aksjon, noe som temmelig sikkert ville føre til et kraftig motangrep fra Irans side, og en ny konflikt i området. Men det gjenstår å se om noen av tiltakene virker. Som en ekspert på kjernefysiske konflikter ved Harvard sier, har USA og dets allierte tillatt Iran å krysse såkalte «røde linjer» – eller «ultimatumer» – i 18 år, uten at det har fått nevneverdige konsekvenser for landet.
New York Times 2. sept. 2012: To Calm Israel, U.S. Offers Ways to Restrain Iran
