Shabbat shalom alle sammen,
I går feiret Israel sin 64. uavhengighetsdag. I Norge ble dagen også feiret ved at grunnleggeren for Institutt for fredsforskning (PRIO), fredsprofessor Johan Galtung, enda en gang presenterte sine konspirasjonsteorier om jødene og deres verdensdominans. Denne gangen valgte han å trekke frem det mest brukte antisemittiske skrift, forfalskningen Sions vises protokoller, som han anbefaler oss alle å lese (for å vite hva som står der). Han benytter også som sannhetsvitne en av etterkrigstidens mest berømte nynazister, William Pierce. Med disse to kildene vil han forske seg frem til fred og forståelse for jødenes atferd.
Men for ordens skyld: Galtung avviser kritikken ved å si at «- Det er det rene, skjære tøv. Det er vås og vrøvl fra begynnelse til slutt. Det er veldig få som er en så god venn av det jødiske og israelske som det jeg er.» Galtung følger, tross sine 85 år, åpenbart med i tiden og gir sine antisemittiske haranger en klart jødevennlig profil.
God helg fra oss i SMA-info redaksjonen
**********
Fredsaktivistenes krig
Israels uavhengighetsdag er en spesiell dag for jødene verden over. Etter at Israel ble okkupert for vel 2000 år siden, har jødene bedt tre ganger om dagen for å få fedrelandet sitt tilbake. Sangen «neste år i et gjenoppbygget Jerusalem», «leshana habaa be jerusalaim habenuya», har vært jødenes motto gjennom to årtusener. Fordrivelse, forfølgelse og folkemord har satt dype spor i jødenes sjel, og det lille landet de fikk tilbake er av naturlige grunner sett på som en guddommelig gave. Å få tilbake sitt eget land etter 2000 år er ingen selvfølgelighet, noe jødene forstår. I en meningsmåling som ble gjort i Israel i forkant av uavhengighetsdagen, sa 93 % av de spurte at de er stolte over å være israelere, 80 % vil ikke kunne bo andre steder enn i Israel, bare 9 % kunne tenke seg å flytte til et annet land, mens 17 % er misfornøyd med økonomien. Alt i alt ser det ut til at optimismen rår blant Israels 7.8 millioner innbyggere som i motsetning til folk i EU og andre steder i verden kan se tilbake på enda et år med voksende og sterk økonomi.
Mens landets økonomi og samfunnsliv går fremover, vokser sikkerhetsutgiftene også for hvert år. Færre vellykkede terroraksjoner betyr et formidabelt og kostbart forarbeid og et meget velfungerende forsvars- og sikkerhetssystem hvor hele befolkningens årvåkenhet og deltagelse er nødvendig. Men terror mot Israel kommer ikke bare fra PLO, Hamas, Hizbollah og deres avleggere. Det foregår en internasjonal terrorkrig mot Israel. I tillegg til mediekrigen mot Israel som vi også daglig observerer her hjemme, er det organisert en hær av såkalte pro-Palestina aktivister som mobiliseres etter behov. De reiser i små organiserte grupper til Israel for å skape uro og gateopptøyer som blir fanget opp av mediefolk som etter avtale venter på dem. Det finnes ingen dokumenterte tall på hvor mange som tilhører disse aktivistgruppene, men man anslår dem til noen tusen som har dette nærmest som levebrød. En stor del av denne aktiviteten holdes ved like av lokale såkalte «frivillige organisasjoner» som får sin finansiering dekket gjennom bevilgninger fra vestlige regjeringer, inkludert EU og de nordiske land. Også vestlige humanitære organisasjoner deltar aktivt med sine ressurser, direkte eller gjennom lokale kontakter, i arbeidet med å undergrave det israelske samfunnets legitimitet gjennom støtte til forskjellige tiltak for negativ PR og «omdømmejustering» overfor Israel. Et israelsk lovforslag om at den utenlandske finansieringen av slike fiendtlige organisasjoner skulle gjøres offentlig kjent, møtte kraftig motstand også fra norsk hold.
I år har denne formen for utenlandsk aktivisert og vestlig finansiert terror blitt tydelig bedre organisert. De to siste ukene er en strøm av vestlige ungdommer, sammen med kamerafolk blitt sendt til Israel i forkant av jødenes uavhengighetsdag for å skape uro gjennom støyende demonstrasjoner mot Israel.
Samme dag som en araber ble begravet levende i Syria fordi han våget å filme noen syriske soldater, valgte de europeiske aktivistene heller å reise til Israel for å demonstrere mot den påståtte okkupasjonen av landet enn å reise til Syria der befolkningen trenger hjelpen deres sårt.
Omlag 500 av de 2000 som planla å komme seg inn i Israel ble i løpet av denne uken stoppet ved ulike flyplasser og nektet adgang til Israel. De ca. 60 som klarte å ta seg inn i landet, ble møtt av en enda større medieflokk som sto og ventet på dem. De fleste av aktivistene ble arrestert straks de begynte å demonstrere og ble sendt ut med første fly. Det som ennå er uklart er hvordan mediefolkene var blitt orientert. De visste endog hvilke fly aktivistene skulle ankomme Israel med.
Journalisten Khaled Abu Toameh spør med rette hva som er grunnen til at disse såkalte pro-Palestina aktivistene velger å kjempe mot Israel i stedet for å kjempe for Palestina-araberne. Han selv er Palestina-araber som har problemer med å forstå hvorfor hatet mot jødene er viktigere enn medmenneskelighet overfor Palestina-arabere. Toameh savner medienes og aktivistenes stemme der de virkelig trengs, slik som i forbindelse med de seks palestinske journalister, bloggere og karikaturtegnere som nylig ble arrestert av Hamas og PLOs sikkerhetsstyrker. Det samme kan vi si om den unge mannen som ble henrettet i Gaza i forrige uke, angivelig for å samarbeide med Israel, ikke minst når man formelt påstår at man ønsker fred med jødene. Samarbeid bør belønnes og ikke straffes ved hengning.
Som Toameh selv sier, er hat mot Israel et hinder for den virkelige hjelp Palestina-araberne trenger. Man behøver ikke å hate jødene for å støtte Palestina-araberne. Det går faktisk veldig bra å støtte begge grupper. Men slik tenker man ikke i de «humanitære organisasjoner.» Man tenker heller ikke slik i mediene som tjener penger på konflikt. Men av en eller annen grunn er det bare én konflikt de synes å bry seg om, nemlig den som rammer jødene og Israel. De var svært aktive i Tunisia, Libya og Egypt så lenge de trodde på sin egen myte om «den arabiske våren.» Da opprøret gled ut i indre strid, splittelse og vold, forsvant denne «våren» fra mediebildet, og de lidende minoriteter, kvinner og opposisjonelle i Midtøsten har fått det langt verre enn under de gamle diktatorene. Vi må ikke frata de frivillige organisasjonene og deres venner i mediene deres medansvar for tragediene i Midtøsten og Nord-Afrika.
