Sannheten kommer ofte frem til slutt. Noen ganger sitter det langt inne. Man har forståelig nok sine grunner til å dysse ned det som hendte under krigen. Som vi ser av artikkelen beskytter man hverandre i slike delikate spørsmål. Inntrykket av å være resten av verden moralsk overlegen vil unektelig få riper i fernissen om virkeligheten skulle komme for dagen. Det har den gjort nå.
Nå har statsminister Jens Stoltenberg gjort noe ingen norsk statsminister før ham har gjort før ham, nemlig å beklage overfor jødene på vegne av den norske stat for de ugjerningene som ble begått av norske politifolk og embetsmenn da de gikk nazistenes ærend og arresterte norske jøder under den annen verdenskrig. Av de 772 jødene som ble deportert, overlevde kun 34 mennesker, påpekte statsministeren.
SMA har ved flere anledninger skrevet om de 532 norske jødene som ble sendt til utryddelsesleirer fra kai i Oslo med DS «Donau» den 26. november 1942.

Norsk politi hentet jødene

Mange norske politifolk slapp ustraffet unna sin deltakelse i utryddelsen av de norske jødene. – Nå må tida være moden for å få luftet ut i politiet, sier Per Ole Johansen.
(Dagbladet): Det stinker «korpsånd» av utallige vitneforklaringer som professoren i kriminologi på Universitetet i Oslo de siste fem åra har gått gjennom. Per Ole Johansen har studert dokumentene omkring etterforskningen av – og rettssakene mot – 230 medlemmer av det norske Statspolitiet. Han ønsket å se nærmere på hvordan eliten av landets politifolk forklarte seg umiddelbart etter krigen – og når de sto for retten som tiltalte.
Dekket hverandre
 – Mønsteret er at alle dekket over hverandre etterpå. Dette er en av årsakene til at ytterst få politifolk ble dømt for å ha deltatt i innsamlingen av de norske jødene som ble deportert til Polen – der så godt som alle ble myrdet i gasskamrene, forteller Johansen.
– Tyskerne ønsket selvsagt ingen stor oppstandelse og uro i befolkningen, da ordren kom i november 1942 om at alle norske jøder skulle anholdes og settes i fengsel – eller avleveres direkte på kaia i Oslo. Derfor gikk alt mye roligere og greiere for seg, når det var norske lensmenn eller politifolk som kom – ikke Hirden eller tyske Gestapo.
Nidkjære i tjenesten
 Statspolitiet sto for organiseringen – og de ansatte deltok aktivt under anholdelsene. Dokumentene viser hvor unødvendig nidkjære i tjenesten enkelte tjenestemenn var. Etterpå ble de trodd på at de ikke hadde noe valg – eller at de ikke hadde begrepet hva som foregikk. Sammenlikningen av de 230 straffesakene fra etterkrigsåra har bydd på utrolige mengder av dokumentasjon.
– Det foregikk en helt åpenbar desinformasjon. Politifolk som ikke selv var tiltalt, møtte i retten og avga veldig positive vitnemål for kolleger som hadde havnet på tiltalebenken. Tiltalte fikk avstemt sine forklaringer med hverandre, og vitnene avga forklaringer som i ordlyd liknet hverandre så sterkt at de bare kan ha vært innlært på forhånd. Dette er et mønster som går igjen hele veien, hevder Johansen.
Det gikk ikke mer enn et par år før det grusomme som skjedde med jødene var skjøvet i bakgrunnen, framholder han.
 Skape norgesbilde
– Det ble viktig å skape et bilde av Norge og nordmenn under krigen, hvor det var tyskerne og nazistene som utryddet jøder. Selv om de norske politifolkene hadde tatt fra menneskene hjem, penger og identifikasjon, ble de trodd på at de ikke hadde noen anelse om hvilken skjebne som ventet jødene når de nådde fram til Auschwitz. Domstolene gikk ut fra at forbrytelsen ble begått av tyskerne som tok imot jødene på kaia – ikke av dem som leverte dem, sier Johansen.
– Massemordet på 762 mennesker var i årtier tatt med i en bisetning i de store historieverkene om krigen. De overlevende selv var så traumatisert at de ikke snakket om katastrofen – og langt mindre hadde krefter til å søke etter de skyldige. For det nasjonale selvbildet var det greiest at ingen nordmenn ble dømt for medvirkning på drap av de deporterte, påpeker professoren.
 Avviste å snakke
– Det etterlot hat og rivalisering i korpset gjennom mange år at politifolk som hadde gått inn i NS – og til og med deltatt i jødeforfølgelsene – fikk fortsette etter krigen. Bitterheten var spesielt stor blant dem som selv var blitt anholdt for motstandsarbeid, og til og med blitt sendt til fangeleirer i Tyskland. Folk som var i Statspolitiet under krigen, reagerte aggressivt og avvisende på spørsmål om å snakke om sin personlige historie, da jeg midt på 80-tallet henvendte meg til noen av dem.
– Nå er nesten alle tidsvitnene borte. Kanskje er tida blitt moden for at vi lufter ut i historien vår – og ser hvor forferdelig galt det i virkeligheten gikk med den delen av norsk politi som valgte kollaborasjon i stedet for motstand? spør Per Ole Johansen.
– Det var ikke bare den beryktede politiinspektøren Knut Rød som slapp unna med rent rulleblad. Kollegene hans fra Statspolitiet gikk også – med veldig få unntak – fri. Og ingen av dem synes å forstå at de som hadde utgjort alle de små hjulene i systemet – var like viktige som dem som satt på toppen og ga ordrene. I virkeligheten var det et folkemord de deltok i, sier Per Ole Johansen.
– Nasjonalt traume
– Nordmenns aktive deltakelse i folkemordet er nemlig ikke et tema som bare vil forsvinne. Unge mennesker vokser opp, og kommer til å undersøke hvordan dette var mulig. Dette er et nasjonalt traume som vi ikke lenger kan fortsette å feie under teppet, sier professor Per Ole Johansen.