Shalom alle sammen,
For en ukes tid siden holdt palestinernes president Mahmoud Abbas en viktig tale under et møte med sine arabiske kolleger i Doha, hovedstaden i Qatar. Hovedpoengene i talen var å fornekte jødisk tilknytning til Jerusalem og å søke arabisk og kristen støtte til arabisk overtakelse av byen.
Til tross for at denne hendelsen gikk upåaktet hen i norske medier, er Norge blant de første som sender delegasjoner til Abbas for å lære mer om denne politikken. Ifølge avisen Dagen «skal de norske turdeltakerne på Israelsmisjonens rundtur i mars møte palestinere som nekter Israels rett til å eksistere. Vi vil treffe folk som arbeider for fred og forsoning, sier Jorunn Andestad Langmoen som er turleder sammen med Kjell Magne Bondevik.» Det kortsiktige formålet med turen er å «lytte til Israels fiender.» På litt lengre sikt frykter vi at de kan komme til å anvende politisk det budskapet de har lyttet til hos Israels fiender. Vi har problemer med å forstå hvordan en mann som Kjell Magne Bondevik kan spandere så mye av sin tid på denne formen for ”fred og forsoning.”
SMA vil advare Israels venner mot deltakelse i denne type propagandastunt. Vårt klare råd er: Hold dere unna ethvert tiltak som bare vil kunne tjene til å forlenge ufred og lidelse blant både palestinere og jøder.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Utenriksministerens frykt
Denne uken har Midtøsten opplevd en fredsprosess som vi må tilbake til Henry Kissingers dager for å finne maken til. Med privat jetfly lastet med diplomater og presse har vår utenriksminister ordnet opp i syv land i Midtøsten på fem dager (Jordan, Israel, Palestina, Egypt, Tunisia, Algerie, Marokko). Aftenpostens inviterte medarbeider under dette «diplomati-athlon,» endte med å kollapse av utmattelse på ferdens siste dag.
Det er virkelig verd å lese Aftenpostens sportsreportasje fra Jonas Gahr Støres enmannsstafett rundt Middelhavet. Det vi har fått vite om dette politiske stuntet reiser atskillig flere spørsmål enn det besvarer. Men la oss først nevne noen av resultatene: De palestinske selvstyremyndighetene ble tildelt 240 millioner kroner. Det syriske folks behov for humanitær hjelp ble tilgodesett med 22 millioner. En nordmann ble sluppet ut av egyptisk varetekt (antakelig mest på grunn av amerikansk innsats). Den israelske regjering fikk en ny omgang med kjeft fordi de ikke bøyer av for urimelige krav, og utenriksministeren fikk kontakt med verdens tredje største gasseksportør, Algerie.
Aftenposten forteller ikke hva dette maratonløpet kostet norske skattebetalere, men at det dreier seg om et tosifret antall millioner er ikke å ta for mye i når alt skal regnes med. Vi står derfor igjen med vårt hovedspørsmål: Hva var det i denne kostbare operasjonen som ivaretok norske interesser i verdenssamfunnet på en måte som ikke kunne ha skjedd om utenriksministeren hadde blitt hjemme og heller hadde holdt «dialog» med sine kontakter i Midtøsten ved hjelp av e-post eller SMS?
Vi er redd svaret kan dreie seg om muligheten til enda en gang å skape anti-israelske stemninger ved hjelp av tendensiøse uttalelser til mediekontakter. Utenriksministeren er like innforstått som oss andre med at den gamle «fredsprosessen» som bygde på Oslo-avtalene har vært steindød i lang tid. Aldri har dette blitt gjort klarere enn under oppvisningen til Mahmoud Abbas i FN sist september. Den «dialogen» Støre lar oss betale formuer for å holde i gang om «tostatsløsningen» er derfor å regne som bortkastede penger. Palestinerne vil ikke ha en tostatsløsning: De vil ha alt!
Utenriksministeren velger derfor å fortelle verden at problemet ligger i Israel, og at han frykter at «dersom ikke denne forhandlingsprosessen kommer i gang, så kan det store politiske spørsmålet i årene fremover bli en stat med folk med ulike rettigheter. Og det er ikke noe vakkert syn noe sted.»
Denne «frykten» har utenriksministeren ingen grunn til å gi uttrykk for. Det er ren sjikane av Israel. Igjen henfaller han til å skylde på de israelske «bosettingene» og «okkupasjonen,» og han truer med at «jeg har sagt ifra til Israel og palestinerne at det punkt kan komme der land spør seg om det finnes noe perspektiv for dette, eller om man bare er med på å finansiere okkupasjonen. … Men foreløpig er ikke Norge kommet til at støtten skal stanses, og at pengene heller skal brukes et annet sted i verden. – Vi vet jo også at det er palestinerne som blir rammet av dette.»
Vi må alle håpe at endog utenriksminister Støre en dag må oppdage at en hovedårsak til sammenbruddet i den fredsprosessen som startet i Oslo, og som raskt utviklet seg til «Oslo-krigen» med tusener av drepte, nettopp var den frie flyt av penger til terroristorganisasjoner som visste at pengestrømmen til dem ville ta slutt den dagen de valgte fred og fikk ansvar for å bruke pengene på å underholde sin egen stat og befolkning. Det er altså hverken bosettinger eller okkupasjon som holder krigen i gang, – det er det finansieringen av den som gjør. Om Støres hint til palestinerne skulle få dem på bedre tanker, ville det være oppløftende, men den talen Abbas samtidig holdt i Qatar, hvor han fullstendig unnlot å signalisere forhandlingsvilje, gir all grunn til pessimisme. Derfor er det en ulykke for palestinerne at Norge, antakelig som eneste land med penger, ikke er kommet til at støtten skal stanses i takt med fraværet av fredsvilje.
Og i mellomtiden fortsetter norske mediers demonisering av Israel med uforminsket styrke. Avisen Vårt Land bidro sterkt ved å påstå at «Israel ber i hemmelighet til Gud om at det despotiske drapsregimet i Syria fortsetter.» Vi er ikke lenger overrasket over å kunne lese i en norsk avis at det er jøder som også står bak og støtter Assads massakrer i Syria. Men vi undres om utenriksministeren ser sammenhengen?
