Shabbat shalom alle sammen.
Temperaturen på den verbale krigen mellom Iran og Israel har økt hver dag den siste uken. I en direktesendt TV-tale lover ayatollah Ali Khamenei å hjelpe alle som angriper Israel: ”Fra nå av vil vi støtte og hjelpe alle land og grupper som konfronterer det sionistiske regimet,” sier han, og tilføyer: «Folkemord på jødene er en moralsk forpliktelse!» Nå har de iranske sikkerhetsmyndighetene, for å være helt sikre på at de er på den sikre siden, også forbudt tegnefilmene om «The Simpsons,» akkurat slik de tidligere har erklært «Tom og Jerry» som en jødisk konspirasjon. Turen kommer nok også til Donald, for som ayatollah Khomeini uttrykte det: «Der er ingen humor i islam. Ingenting er morsomt i islam.» Her må retningslinjene i sharia følges strengt.
I mediene kan vi daglig lese en mengde spekulasjoner om hva amerikanske og israelske ledere skal ha sagt om mulige angrep mot Iran for å stanse utviklingen av atomvåpen. Vi hører om den amerikanske forsvarsminister som tror det kan komme et angrep, mens den israelske ikke tror det. Vi må ikke uten videre ta alt dette som vi leser helt bokstavelig, for i en slik konfliktsituasjon er det mye villedende propaganda og desinformasjon ute og går i mediene. Dette er en normal del av den psykologiske krigføringen.
I slike opphetede situasjoner kan det imidlertid oppstå hendelser hvor man mister kontrollen og mer eller mindre ufrivillig starter en voldsspiral. Mer enn noen gang er det derfor viktig at Vesten og Israel har is i magen og gjør alt de kan for å holde krigen på avstand. For kriger rammer alltid de uskyldige og skaper alltid flere problemer enn de løser og ender med tapere på begge sider av fronten.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Det syriske dilemma
Sist november skrev vi en artikkel om Syrias 100-årige borgerkrig hvor vi forklarte litt om de interne maktforholdene i landet. Det mest iøynefallende trekket ved det syriske regimet er det fullstendige fraværet av en organisert opposisjon i landets maktposisjoner. På samme måte som diktatoren Gaddafi plasserte stammefrender og familie i alle landets maktposisjoner, har også den nåværende lederen for den sjia-orienterte Allawi-sekten gjennom mange tiår plassert sine egne i alle maktposisjoner i Syria. Dette er den normale måten å organisere samfunn på i den arabisk-islamske verden. Egypt har på sett og vis vært et unntak hvor den profesjonelle hæren har sittet med all reell makt helt siden militærkuppet for 60 år siden og fortsatt utgjør en stabiliserende faktor i landet.
Massakren som Hafez al-Assad og hans regime utførte på den sunnimuslimske befolkningen i byen Hama den 25. juni 1980, kostet om lag 20.000 menneskeliv. Dette var hans svar på Det muslimske brorskaps planer om kuppforsøk mot alawittene som hadde makten. På den tiden, og helt frem til i dag, har regimene i Midtøsten forsøkt med alle midler å undertrykke Brorskapet og hindre deres folk i å komme inn i maktposisjoner. Det muslimske brorskap er en av de mest ytterliggående islamistiske bevegelsene i regionen og regnes som den religiøse moderorganisasjonen til kjente islamske frontorganisasjoner som Hamas og Al-Qaida. De totalitære regimenes evne til å undertrykke islamistene og holde dem borte fra makten gjennom hele etterkrigstiden har vært regnet som et av de viktigste bidrag til den relative politiske stabiliteten i Midtøsten.
Den arabiske våren markerer en avslutning på denne epoken. Hva som kommer til å kjennetegne Midtøsten i tiden fremover er slett ikke avklart, og minst av alt i viktige land som Syria og Iran. Det kraftige økonomiske tilbakeslaget som nå rammer den islamske verden, inkludert tidligere stabile land som Tyrkia, og den sosiale nød og fortvilelse det medfører, bærer bud om en langvarig urolig periode, hvor mulighetene for voksende religiøs ekstremisme, politisk voldsanvendelse og krig kan bli en del av hverdagen i lang tid i alle de berørte landene.
For Syrias vedkommende ser vi nå, i likhet med Egypt, Libya, Tunisia og Jemen, slutten på en sammenhengende periode på mange tiår år med et brutalt diktatur som har vært det «normale» i hele den arabiske verden. Det er ennå land, som Jordan, Marokko og Algerie, som ennå ikke er berørt i samme grad, men det er liten grunn til å tro at regimene der vil gå fri. Oppløsningen av «den totalitære rasjonalitet» som har preget araberverdenen i etterkrigstiden, vil med all sannsynlighet komme til å omfatte hvert eneste islamsk land før denne utviklingen roer seg. I stedet vokser «den islamistiske irrasjonalismen» frem som en uimotståelig tsunami. Det er liten grunn til å tro at den vil kulminere før den omfatter hele den islamske umma. Den fremstår som en reaksjon på det gamle, men strengt tatt representerer den noe enda eldre, og noe som hverken er mindre diktatorisk, totalitært eller brutalt. Vi ser dette i mange atferdsdetaljer rundt om i den arabiske verden. Det tydeligste har vært de frie valgene som har vært holdt i Tunisia og Egypt, med rene flertall for islamistene. Men vi ser det også i hvordan man unisont tar avstand fra det syriske regimet og endog terroristene i Hamas er blitt opptatt av menneskerettigheter i Syria. Et annet tegn ser vi i atferden til Den arabiske liga som nå er i full gang med å tilpasse seg Midtøstens nye virkelighet.
Presset på FN for å bidra til å avslutte Assads diktatur, vitner om at Vesten aldri lærer av gårsdagens feil. Libya, som skulle frigjøres og demokratiseres med bomber fra Norge og NATO, har gått i indre oppløsning i form av endeløse stammefeider der væpnede grupper herjer og myrder hverandre langt utenfor medienes søkelys. Det faktum at Gadaffi etterlot seg et maktvakuum, uten en nasjonalt organisert opposisjon som kan ta over og lede landet, burde ha fått våre politikere til å våkne og innse at akkurat det samme vil komme til å skje i Syria. Det hjelper ikke å skylde på Russland og Kina. Et tungt medansvar hviler på den vestlige heiagjengen som håper at de selv skal kunne overta våpenhandelen i Midtøsten når de nåværende diktatorene er bombet ut av palassene sine. Hverken FN, USA eller Den arabiske liga har kommet med konkrete handlingsplaner for Syria etter Assad. Man vet ikke engang hvem opprørerne er, bortsett fra at islamistene inngår blant dem. Men Syria, i likhet med alle landene i Midtøsten som fikk sine grenser streket opp av europeiske kolonimakter som søkte kontroll over oljeressurser, er et svært sammensatt land med mange etniske grupper, klaner og sekter som vil søke å styrke sine posisjoner når alawittene eventuelt blir slått.
Russland og Kina, som kloke av skade etter NATO-massakren på Libya som de ikke la ned veto mot i FN, prøver nå å minimalisere sine egne tap ved å søke å få til en kontrollert overgang til et kommende regime som ikke går via et blodig kaos. Det kommer til å bli en stor utfordring.
Alt tyder på at Assad isoleres og mister kontrollen gradvis. Men han bruker fremdeles sin sikkerhetsgarde, Shabih, som likviderer opposisjonelle, og han får ennå støtte fra Irans revolusjonsgarde, Pasdaran, som er armeen til Vokterrådet for den islamske revolusjonen. Dette er topptrente militære enheter som med uhyggelig brutalitet slår ned på den minste tendens til opprør. Myrderiene kan ennå pågå lenge og folkets lidelser kan komme til å bli ufattelig store, især fordi man har latt disse regimene utvikle seg til de monstrene de er uten at omverdenen tenkte på annet enn å sikre stadig mer våpenhandel. Nå får vi regningen for denne uforstanden.
Det mest tragiske for Israel i denne situasjonen er ikke faren for bilateral eller regional krig. Hele den arabiske verden kommer militært, økonomisk og materielt svekket ut av «den arabiske våren.» Men vi kan forutse en skjerping av lokal terror og sabotasjevirksomhet i regi av de mange organisasjoner som har fått store tilførsler av mer moderne våpen fra de åpne våpenlagrene i Libya og kanskje nå også fra Syria. Det største problemet for Israel vil ikke være å forsvare seg mot de mer eller mindre antikke våpensystemene fra Sovjetunionens dager som russerne har solgt til Midtøsten. Den største militære utfordringen vil komme fra de moderniserte våpenlagrene som vestlige land, inkludert Norge, nå ser for seg å kunne forsyne de nye islamistregimene i Midtøsten med.
