Den siste tiden, og især etter den amerikanske valgkampen, har mediene vært opptatte av fenomenet falske nyheter som har florert i sosiale medier og særlig på Facebook. Det er kjedelig å bli lurt av slike forfalskninger, særlig fordi mange risikerer å få sine meninger om verden omkring formet av løgnere og bedragere som er ute etter økonomiske eller politiske fordeler av at vi andre danner oss en spesiell og feilaktig oppfatning av et eller annet.
Men i vår erfaringsverden er dette ikke noe nytt. Vi har i mange år kjempet mot falske nyheter, – ja dette fenomenet var til og med en av begrunnelsene for at vi i sin tid besluttet å opprette Senter mot antisemittisme og utgi vårt kvartalsblad SMA-info som et norsk korrektiv til alle de falske nyhetene som florerte, – ikke i sosiale medier som den gang ikke var oppfunnet, men i våre statsfinansierte riksmedier som nærmest daglig formidlet falske nyheter om det jødiske folk og dets hjemland Israel. I årevis har vi også holdt foredrag for norske forsamlinger om hva falske nyheter og desinformasjon er, hvilket formål de har, hvem som er deres målgruppe og hva som i verste fall kan være deres politiske virkning.
Blant favorittkildene til forfalskede nyheter i det norske mediebildet har NRK alltid hatt en sterk stilling, tett fulgt av TV2 og Oslo-avisene. På landsbasis har de store regionavisene markert seg sterkt, ofte med NTB-meldinger som opphav til falsknerier og desinformasjon om den jødiske staten og dens politikk. Som vi har sagt flere ganger, er det vår klare oppfatning, basert på mange års observasjon, at de falske nyhetene som danner grunnlag for utbredelsen av antisemittiske holdninger blant folk, ikke har sitt opphav blant folk på grasrotnivå i samfunnet. Som den store undersøkelsen foretatt av Holocaustsenteret for fem år siden så tydelig viste, er typisk antisemittiske oppfatninger og holdninger i stor grad tillærte. De holdes ved like av samfunnets eliter og formidles til det brede lag av befolkningen gjennom statsstøttede medier.
Jule- og nyttårshelgens begivenhet begynte i FNs sikkerhetsråd med vedtak av en ikke bindende, men sterkt anti-israelsk politisk erklæring med fordømmelse av Israels forvaltning av de omstridte områdene og manglende fremdrift i fredsprosessen. Det som først og fremst gjør dette dokumentet til et antisemittisk smedeskrift er at det eksklusivt rettes mot den jødiske staten. Slike angrep rettes i denne form aldri mot stater som systematisk forbryter seg mot menneskerettighetene og annen folkerett. Det er bare ”jøden blant nasjonene” som hvert år må tåle slik behandling. Våre medier, politikere og ”eksperter” har aldri merknader til det faktum, men i USA vakte FN-resolusjonen tverrpolitiske reaksjoner.
En uke senere kom den sterkt kritiske avskjedstalen med tilsvarende fordømmelser fra USAs utenriksminister John Kerry. Begge disse er dokumenter som i seg selv formidlet atskillige tvilsomme nyheter og i rikelig monn har gitt mediene og deres ”Midtøsten-eksperter” stoff til mange nye runder med syting og klaging over den jødiske staten sammen med påstander om dens ”omstridte” statsminister Netanyahus mange forsøk på å sabotere tostatsløsningen. Det medieoppstyret som vi har sett i denne saken er alt sammen basert på feil og absurde misforståelser og bidrar i rikt monn til produksjonen av falske oppfatninger om Israel, – ikke i sosiale, men i statsstøttede, riksdekkende medier.
Blant de faste klagepunktene som rettes mot Israel får vi høre at det mangler fremgang i fredsforhandlingene med den arabiske befolkningen i Judea og Samaria. Dette er områder som ble ulovlig erobret av Jordan i 1948 og som ble frigjort fra denne okkupasjonen av Israel i 1967. Det er ingenting i folkeretten som ville være til hinder for israelsk annektering av disse områdene som gjennom to tiår hadde vært brukt som militært oppmarsjområde og base for angrepskrig mot den jødiske staten (jfr. Sovjets anneksjon av Øst-Prøysen), men i stedet har Israel gjort en rekke forsøk på å få i stand fred med araberne ved å tilby dem å opprette sin egen uavhengige stat i de områdene hvor de bor, slik både Storbritannia og FN forgjeves hadde foreslått tidligere. Hittil har de ikke vært villige til å gjennomføre frie forhandlinger om dette, men krever, som den tapende part i en krig, at seierherren skal kapitulere betingelsesløst og gi fra seg landet sitt.
En presentasjon av dette forholdet som nådde frem til mange, var NRKs program Urix den 3. januar. På tradisjonelt vis var formålet med programmet å fremstille Israel i et mest mulig dårlig lys hvor innslagene og kommentarene var svært selektive og ubalanserte og med en ensidighet som bygger videre på mange års urettferdig fremstilling av den jødiske staten. En amerikansk kommentator forsøkte å gi en mer objektiv beskrivelse, men ble raskt takket av og hans innspill til debatten ble ikke fulgt opp.
I likhet med Israel, ble det også forsøkt et karaktermord på Israels ”omstridte” statsminister Benjamin Netanyahu og hans kone som begge ble beskyldt for både nå og tidligere å ha vært under etterforskning og tiltale for korrupsjon. Det var ingen informasjon om at slike anklager var blitt avvist og henlagt som grunnløse. En biografisk presentasjon som nok var konstruert for å forsøke å skape avsky hos et norsk publikum, fremsto som et meningsløst personangrep i et program som ga seg ut for å være en analyse av den israelsk-palestinske fredsprosessen.
Sammen med den politisk skeive ”Israel-eksperten” Hanne Eggen Røislien, greide NRK å gi et nedlatende og nedverdigende bilde av og den jødiske staten og dens statsleder. Problemet med dødbringende terror som blir propagert, initiert og hyllet av den øverste ledelsen til den palestinske forhandlingsmotpart, ble fullstendig bagatellisert og fortiet til tross for at det er den faktiske og velkjente årsaken til stans i fredsprosessen. For NRK er situasjonsbildet det samme som for utenriksministrene Kerry og Brende: Å bygge boliger er et like stort hinder for fred som det å drepe tusentalls uskyldige mennesker. Vedvarende og dokumenterte trusler om blodig terror og jødeutryddelse er for disse politikerne og ”ekspertene” ingen grunn til at jødene skal nekte å åpne sine grenser, – se bare hva vi gjør her.
Slik er meningen også i norske aviser. Synkende opplagstall og dystre fremtidsutsikter ser ut til å drive dem i stadig større grad mot det politisk korrekte, – noe vi tror skyldes en forestilling om at dette vil sikre pressestøtten ennå en stund. Når det gjelder politisk prostitusjon var det i denne saken ingen som overgikk Aftenposten som med sin ”ualmindelig sortklædte og langskjødete” redaktør Stanghelle holdt gravtale over den jødiske staten. Han sluttet seg til John Kerrys rasediskriminerende påstand om at ”… hvis valget er én stat, kan Israel enten være jødisk eller demokratisk. Det kan ikke være begge deler.” Hva med redaktør Stanghelles eget land, – kan det være både norsk og demokratisk? Vi kan forsikre Aftenpostens redaktør om at når Israels demokratiske folk og land feirer sitt neste årtusen i frihet og fred, er det ikke lenger noen igjen på denne jord som husker Aftenposten.
