Howard Jacobson, en britisk prisvinnende forfatter, skriver en interessant artikkel om antisemittisme i Wall Street Journal.
Det har nylig blitt foretatt en undersøkelse om antisemittisme på høyt nivå i Storbritannia som blant annet understreker og bekrefter det britiske jøder lenge har følt: antisemittismen har fordoblet seg det siste tiåret.
Forfatteren begynner med å fortelle litt fra miljøet, hvordan britiske jøder vegrer seg for å klage, ikke minst fordi man så fort får merkelappen «overfølsom» for kritikk. Vi kjenner godt til fenomenet. Jøder blir fort beskyldt for å «utnytte» Holocaust, slik at spesielt kritikk mot Israel blir avfeid som jødehat av landets motstandere. Jacobson forteller hvordan faren lærte ham under oppveksten i Manchester, å holde seg «schtum«. Ikke la seg rive med av frykt, men heller ikke bli for iøynefallende.
Undersøkelsen viser at hatkriminalitet har fordoblet seg i det siste tiåret. Dette bekrefter det noen jøder frykter og andre har opplevd, men mange vil avvise det som betydningsløst. Hva er hatkriminalitet egentlig? Skal vi tillegge like mye betydning til oppslag som sier «Hitler hadde rett» eller «Død over jødene» som vi gjør med fysiske overfall på en rabbi eller en yeshiva-gutt? Fornærmelser mot jøder i sosiale medier er kanskje økende, men det er det mot alle. Roper den tverrpolitiske undersøkelsen i parlamentet «ulv ulv» på vår bekostning?
Man kan innvende, sier han, at «dette er ikke Krystallnatten.» Men – Krystallnatten kom ikke før den kom. Dette er nok en debatt også mellom jødene i landet. «London i dag er ikke Berlin i 30-årene.» Neida. Men Berlin i 20-årene var heller ikke Berlin i 30-årene. Alt har sin utvikling.
Forfatteren selv har ikke den store erfaringen med antisemittisme, sier han. Vel har han sett veltede gravstøtter og ganske brutale hentydninger, til og med nedsettende kommentarer og folk som viser avsky. «Gå og få deg en dusj,» var det en blond kvinne som sa til ham en gang. «Og du vet hvilken type dusj jeg snakker om.»
Men som han sier, du vurderer ikke å flytte fra landet på grunn av slike enkelthendelser. Kanskje hun bare var gal.
Men det er noe mer.
Det er imidlertid andre måter å måle jødehat på i tillegg til fysisk vold. Og det er rett at den tverrpolitiske undersøkelsen har fokusert på det, omstridt som noe av det er. På topp blant disse er den harde, uopphørlige fiendtligheten mot Israel under foregivende å være nøytral kritikk av sionismen. Men det viser seg ikke å være tilfelle.
Jeg mener disse angrepene på selve legitimiteten og de grunnleggene prinsippene for Israel; den kritiske retorikken som klandrer den israelske regjering og hær ved enhver anledning. Er det ikke massakre de blir beskyldt for, er det folkemord. Man sammenligner dem med nazister, og Gaza med Warszawa-ghettoen; dette at man går ut fra at det er bevisst sadisme eller at man velter seg i dreping, selv om det ikke finnes beviser for beskyldningene eller noe motiv som kunne forklare det. Jeg bare undres… – det er greit å undres, er det ikke? Og at det israelske forsvaret bare dro til Haiti for å handle med organene til de døde. Det medfører med andre ord den eldgamle forestillingen om Jøden som en ondartet skapning, steinhard motstander, og selvfølgelig barnemorder.
At dette skulle være rettferdig kritikk som under ingen omstendighet må forveksles med antisemittisme motsier seg selv, ikke bare på grunn av det ekstreme språket, men ved den onde vilje som er implisitt i dens måte å sammenligne på. En som ikke ønsker å gjøre jøder noe ondt, ville han for eksempel kaste nazismens spekter over dem, og på den måten såre dem der de ble rammet hardest? En som ikke ønsker jødene noe ondt, ville aldri beskylde dem, gjennom Israel, for å profittere etisk på Holocaust. Som om de hadde hatt en mulighet for å lære seg menneskelighet, men mislykkes da Israel ikke besto prøven.
Han sier at det siste hundreåret har lært oss at forfinet diskurs på et øyeblikk kan forvandles til gatebarbari. Og hvis mobben kjenner den korditt-lignende lukten av antisemittisme i dine utsagn, så er det fordi det er der. Han roser Frankrikes statsminister som pekte på nettopp denne fanatiske anti-sionismen, som med sitt mangfold av forbud og boikotter, fordreining og baktalelse, var med på å bidra til de dødelige angrepene på jøder i Paris for en måned siden.
Jacobson spør om kanskje undersøkelsen vil føre til en annen ordbruk, slik at man faktisk kan begynne å diskutere om Israel gjør riktig eller galt, eller om den skremmende forbindelsen mellom klassisk europeisk antisemittisme og muslimsk jødehat kan oppløses som følge av den.
Eller må jødene i Storbritannia fortsatt holde seg «schtum»?
The Wall Street Journal: Vi kan ikke lenger tie stille om antisemittismen (krever abonnement)