Det er betryggende at vi har myndigheter som er i stand til å iverksette strenge og inngripende tiltak i en situasjon hvor samfunnet trues av pest og ukjente virus. Den skadelige virkningen på økonomi og samfunnsliv av slike tiltak, vil et levende demokrati forholdsvis raskt komme over når smittefaren er forbi. En forutsetning er at demokratiet overlever.
Norge er i dag et mediestyrt samfunn. Døgnet rundt henger mediene på oss med sine formaninger, veiledninger, sensasjoner, «avsløringer» og karaktermord. Dette er «den fjerde statsmakt» som ingen av oss har valgt og som ikke står parlamentarisk ansvarlig for noen som helst av sine gjerninger. I gammel tid var mediene (dvs. avisene) enten lokale og privateide eller eid og redigert av de politiske partiene. Da var deres meninger og agitasjon lett gjenkjennelig som forsøk på å få oss til å ha sympati for et politisk partiprogram. NRK-monopolet var gjenkjennelig som Arbeiderpartiets talerør til folket, men det var ikke mer påtrengende enn at vi greide å orientere oss, også politisk, i det eksisterende mangfoldet og beholde valgfriheten.
Dette savner vi i dag. Vi har fått flere medier, men færre stemmer. Avviklingen av de gamle partimediene har ikke gitt oss mangfold. Det har gitt oss ensretting. Når vi i dag kaster et blikk over aviser og fjernsynskanaler, blir vi slått av hvor likt alt er blitt. Det er i forbausende grad blitt slik det var i Sovjetunionen, hvor det også var mange medier som formidlet det samme tankegodset.
En viktig forandring som var med på å skape denne situasjonen var regjeringen Bortens forslag fra 1966 om å innføre pressestøtte for å opprettholde en «differensiert presse» hvor «leserne skulle ha tilgang til ulike synspunkt og meninger i avislandskapet for å danne seg sine egne meninger,» som det het. I dag ser vi at resultatet ble noe i retning av det motsatte: Pressestøtten er blitt så avhengighetsskapende at den i seg selv bevirker politisk korrekt ensretting. Den forvaltes av politisk oppnevnte byråkrater, noe som fører til at mediene streber etter å gjøre seg politisk fortjent til den.
Den makten som er lagt i hendene på dem som forvalter støtteordninger er uutfordret og upåvirkelig av demokratiske prosesser og parlamentarisme. Det er en makt som har sitt utgangspunkt i Statens udelelige eierskap til ressursene. Den skaper ikke bare politisk ensretting og servilitet i samfunnet, men også arroganse og maktbrynde hos dem som forvalter denne makten.
Vi ser stadig oftere eksempler på dette både i Norge og i våre naboland. Det er neppe en tilfeldighet at kristne personer og organisasjoner fremstår som særlig utsatte for kritikk og trakassering av maktens forvaltere. Et finsk medlem av Riksdagen ble nylig innbrakt til politiet for offentlig å ha sitert Bibelen i en aktuell debatt, og en norsk leder av en kristen medieorganisasjon anklages av Forbrukertilsynet for å har omtalt kosttilskudd med antioksidanter for «virushemmende.» Han har «utnyttet folks frykt for å bli smittet av koronaviruset,» mener Forbrukertilsynet, og nå risikerer han en kvart million kroner i bot for å ha brukt denne betegnelsen på varene sine, noe som forteller oss at det blant dem som sitter med makten, regnes for å være en svært alvorlig forbrytelse. Men hva er fakta i saken? Det finnes mange studier av antioksidanters hemmende virkning på forskjellige virus, og de synes ikke å støtte Forbrukertilsynets oppfatning om at dette er villedende reklame. Det er ikke produktet Forbrukertilsynet vil til livs, – det er forhandleren.
Vi observerer offentlig maktmisbruk i ly av korona-pandemien i mer enn denne sammenhengen, hvor det kan være rimelig å spørre om det er blant makthaverne det foregår «utnyttelse av folks frykt for å bli smittet av koronaviruset«? NRKs vedvarende nedlatende og kritiske omtale av USAs president Donald Trump i forbindelse med hans kamp mot epidemien i USA, kan også sees i en slik sammenheng. Det kan i særdeleshet den sterke promoteringen av medarbeider Sidsel Wolds uhyggelige konspirasjonsteori om at koronaviruset ble brakt til Kina av amerikanske militære.
Men heller ikke denne atferden fra makthaverne er noe historisk nytt. Vi kjenner igjen den paranoide og selvopptatte atferden til disse maktmenneskene fra Sovjetunionens tidlige år, hvor partiledelsen i frykt for å bli avslørt manet frem forestillinger om fiendtlige «sabotører» som utnyttet landets vanskelige situasjon for å ødelegge makthaverne, partiet og samfunnet. Vi kjenner resultatet av dette: Millioner av uskyldige mennesker som under statens terror ble jaget sammen i det største nettverket av konsentrasjonsleirer historien har sett.
Forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn har i sine bøker på mesterlig måte beskrevet de psykiske skavankene hos det sovjetiske lederskapet som førte til at minst 20 millioner mennesker, – noen sier rundt 40 millioner – mistet livet i Lenins og Stalins umenneskelige leirer. I sine senere år da han levde i eksil i Sveits og USA, ble han også svært kritisk til vestlige mediers uansvarlige og nedbrytende samfunnsrolle. Her visste han som få andre hva han snakket om. Det er bra gjort av NRK å sende det utmerkete franske programmet om Gulag-leirene i disse dager. Men hvorfor sendes dette midt på natten? Frykter NRK at folk skal få vite hva som skjer i kommunistiske diktaturer? Er NRK grepet av det samme vanviddet som Stalin?
Det vi får ut av dette er at det går en uhyggelig linje fra årsakene til det maktmisbruket som skjedde i Sovjetunionen og til det maktmisbruket som bygger seg opp i Norge i dag. Både statlige organer og ensrettede og monopollignende mediebedrifter «utnytter folks frykt for å bli smittet av koronaviruset,» for å tilrive seg og konsolidere makt og innflytelse over folket i hverdagen i den hensikt å komme styrket ut av krisen. Resultatet behøver ikke å bli så veldig forskjellig fra de historiske parallellene.
