Debatten om antisemittismens utbredelse i Europa tenderer til å gå som et tidevann. Når det skjer en stor terrorhandling rettet mot jøder, blomstrer den opp for så å ebbe ut igjen. Nylig skjedde det som en reaksjon på at den tyske regjeringens spesielle embetsmann for bekjempelse av antisemittisme, Felix Klein, advarte jødiske menn i Tyskland mot å bære hodeplagget kippah.
Den tyske embetsmannen sier at han ikke lenger kan råde jøder til å bære dette hodeplagget overalt i Tyskland. Situasjonen er blitt slik at han nå oppfordrer myndighetene til å gi politi, advokater og lærere opplæring i å bekjempe antisemittisme. Debatten som har dreiet seg om antisemittismen i Tyskland, burde rettes mot antisemittismen også i de øvrige europeiske landene. Det er ikke annerledes i Norge.
Vi vet fra mange undersøkelser, også i Norge, at antisemittismen igjen er på kraftig fremmarsj. Vi har omtalt dette fenomenet i snart tyve år. I denne tiden har vi også gjort oss tanker om hva det er som driver frem igjen disse irrasjonelle tankene hos mennesker, – endog hos mennesker i samfunn som aldri har sett en jøde.
Det er lett å peke på innvandring fra fremmede kulturer hvor jødehatet inngår som barnelærdom gjennom religion og tradisjon som årsak. Men dette er i beste fall en liten del av forklaringen og gir neppe svar på den markante spredningen av antisemittisk tankegods og atferd langt utenfor innvandrernes rekker. Det er lite trolig at innvandrere fra Midtøsten på få år kan ha greid å implantere antisemittisk tankegods i nærmere 40 % av den norske befolkning.
Vi har lagt merke til andre sammenhenger. I et lite land som Norge er tilliten til det man blir fortalt av samfunnets eliter gjennom deres medier påfallende sterk sammenliknet med det man finner i mange andre europeiske land. I Norge har det vært rimelig enkelt å holde ved like en nasjonal politisk konsensus representert gjennom noen få «sentrumsorienterte» politiske hovedgrupperinger og deres egne medier.
Selv i dag hvor avisene ikke lenger formelt er partiaviser, oppfattes de likevel som representanter for tradisjonelle «tverrpolitiske» standpunkter i norsk politikk, enten de er på venstre- eller høyresiden. Norge er i europeisk sammenheng et meget lite språkområde hvor det overveldende flertall av befolkningen får det alt vesentlige av sin informasjon om omverdenen fra tre hovedkilder som i dag knapt kan skilles fra hverandre når det gjelder oppfatninger og holdninger. Det gjelder også nordmenns kunnskap og oppfatninger om jøder og det jødiske, inkludert den jødiske staten Israel og antisemittismen.
Det disse norske mediene, NTB, NRK og TV2 formidler til det norske folk om disse tema opplever vi som så samstemt og ensrettet at vi til tider har undret oss over om det kanskje ikke var et større mediemangfold i Sovjetunionen enn det er i Norge i dag. Vi er ikke i tvil om at de norske hovedstrømsmediene, særlig på grunn av deres monopol-liknende stilling, har en betydelig formende virkning på opinionen, inkludert synet på jøder. Den nasjonale ensrettingen vi observerer forklarer svært mye av fremveksten av antisemittismen i Norge i senere år.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttalte for noen år siden under en internasjonal konferanse om dette problemet at antisemittismen «… dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på falskneriet. Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet. Det begynner med elitene. Og det er der antisemittismen må utfordres.”
Hvem er disse elitene i vårt eget land? Vi kan begynne med de statsfinansierte mediene og fortsette utover i akademia og organisasjonslivet, som fremdeles omfatter nesten hele det norske folk. Overalt møtes vi av en vedvarende trang til bakvaskelse, boikott og politisk falskneri rettet mot den jødiske staten. Men også landets øverste politiske ledelse må bære sin del av ansvaret. Gjennom mange års vedvarende omtale av den jødiske staten med høylytt kritikk som sjelden eller aldri rettes mot andre stater, med finansiering og understøttelse av arabisk terror som man forsvarer bl.a. ved å pålegge seg stadig nye forpliktelser innenfor et klart Israel-fiendtlig FN, bidrar Regjeringens representanter både direkte og indirekte til å fremme holdninger i folket som i verste fall kan gi seg antisemittiske utslag.
