Valgdagen i Israel er snart iver, og med det øker spenningen. Som i alle demokratiske land har man alternativer. Israel har siden landet gjenoppsto i 1948 ikke noen gang hatt en regjering av ett parti som vant det nødvendige flertall alene, 61 plasser i nasjonalforsamlingen. Trenden har dessuten gått fra store blokker som får mange av stemmene, til en mengde småpartier som ikke kan regjere alene. En svært interessant grafikk viser denne utviklingen tydelig.
Folk er forskjellige, også i Israel, og en og samme trussel, nemlig rakettene fra Gaza, påvirker selvstendig tenkende mennesker til å stemme vidt forskjellig. Man skulle kanskje tro at folk som er utsatt for massive angrep fra IS-lignende terrorgrupper som driver jihad, ville stemme på det partiet som hadde lovnader om å bruke størst mulig militærmakt mot fiendene.
Men slik er det ikke. I kibbutzene langs grensen til Gaza håper man på fredsavtaler som tar bort den for dem helt uholdbare, og livsfarlige situasjonen, og stemmer følgelig liberalt. Venstreorientert. Samtidig er de ikke enfoldige, men mener også Herzog kan beskytte dem. «Sikkerheten er ikke noe Netanyahu har monopol på,» sier Kedem, en gammel mann som var med på å grunnlegge ett av kollektivene. Han mener Herzog har bedre muligheter til å få til en fredsavtale siden Netanyahu ikke greide å få araberne til å forhandle.
Andre småbyer ved grensen, Sderot, Okafim og Netivot, som er like utsatt for de dødbringende rakettene, trekker motsatt slutning. For dem er det soleklare valget høyresiden med sin tradisjonelt hardere linje mot fienden. De har opplevd fraværet av raketter etter Netanyahu-regjeringens militære aksjon mot Hamas sist sommer, og tar det som en følge av harde straffer mot angriperne.
Det er valgkamp til det siste, og Netanyahu er under kraftige angrep fra venstresiden for sitt siste utspill for å få stemmer til Likud: han advarte mot følgene av det som ser ut til å være en mobilisering av arabiske velgere. Israels innbyggere består som kjent av rundt 20 % arabere, de aller fleste muslimer.
Disse er israelske statsborgere, ikke «palestinere» som NRK ganske så freidig, men akk så politisk korrekt kaller dem. Vår statsfinansierte TV-kanal tar seg til rette og kaller de arabiske partiene for «palestinske», de snakker om det «palestinske mindretallet», «israelske palestinere» og kaller araberne for «Israels palestinske minoritet».
Vi kan jo forestille oss NRK kalle norske statsborgere med pakistansk etnisitet for «pakistanske nordmann,» det «pakistanske mindretallet» eller kanskje den «pakistanske nestlederen i AP»?
Netanyahu bruker sin demokratiske rett til å argumentere for at folk skal stemme på ham, på samme måte som venstresiden bruker sin rett til det samme. Netanyahu sa i dag at «høyresidens regjering er i fare. Arabiske velgere går til urnene i massevis. Venstrevridde organisasjoner kjører dem i busser til stemmelokalene.» Dette kaller venstresiden, akkurat som de ville gjort i Norge, for «forferdelig» og «rasistisk.» Mediene i Norge er stort sett klar på at de ønsker venstresiden i regjering slik de ønsker her, og bruker som nevnt skitten retorikk for å skape virkeligheten om slik de ønsket den var.
Virkeligheten er nå en gang slik den er, og en liten TV-stasjon i ett av verdens minste og mest ubetydelige land forandrer neppe på dette, selv om gammelkommunistene som råder i denne organisasjonen stadig nesten får kaffen vrangstrupen når ikke tingene går deres vei. Document er et hederlig unntak i den norske medieverden, og nettstedet blir mer og mer tydelig og vokser seg større. Mange av SMAs ledere har blitt publisert her. Hans Rustad skriver en grei fremstilling av valget slik det kan ses på. Man kan være enig eller ikke, men seriøsiteten på denne artikkelen er lysår foran for eksempel NRKs forsøk på det samme, som vi så i reportasjen over.
De neste døgnene vil fortelle oss valgresultatet, og de neste ukene hvem som skal sitte i regjering. Vi tar det for gitt at det også denne gangen blir en koalisjon.
I mellomtiden har vi sett at Iran lanserer nye våpen, og trusselen derfra som den nye regjeringen må forholde seg til, er den samme uansett om det blir Netanyahu eller Herzog. Store utfordringer, og mindre utfordringer.
En ekspert på kjernefysiske våpen har sett for seg et iransk angrep på Tel Aviv, og man regner med at en enkelt kjernefysisk bombe på 20 kilotonn vil drepe så mange som 75.000 umiddelbart, og to bomber på 15 kilotonn vil drepe 115.000 mennesker. Dette er uhyggelige tall. I tillegg vil bombene utløse en rekke følgeskader som vil drepe flere. Biler vil eksplodere, gasstanker i bygninger vil forårsake store branner, bygninger vil kollapse. Sivile kommunikasjonsmidler vil i tillegg slutte å fungere, så hjelpeaksjoner og motstand vil bli hemmet.
Eksperten mener Iran allerede har mulighet til å starte et slikt angrep. Det eneste som holder landet tilbake, sier han, er sanksjoner fra vesten, og frykten for et israelsk motangrep, som antagelig vil drepe millioner av iranere.
Også terroren på lavere nivå fortsetter. I Jerusalem ble en gutt på to år og en jente på seks skadet da en araber kastet stein mot bussen de satt i. Omtrent kl 16:30 i dag ble bussen truffet av flere svære steiner, og bussjåføren ble tvunget til å kjøre inn til siden og evakuere passasjerene. De to små barna ble skadet av glasskår, og har nå fått behandling. De er utenfor fare.
