Flytting av USAs ambassade til hovedstaden i Israel, Jerusalem. Dette var en av president Trumps kampsaker da han gikk til valg. Så hvorfor har det ikke skjedd noe?
I et intervju med presidenten for noen dager siden ble dette bragt på bane, men presidenten svarte: «Jeg vil ikke snakke om det nå. Det er for tidlig.» Hvorfor vil ikke Trump snakke om flyttingen nå, det var jo viktig for ham i valgkampen? Har Trump kanskje møtt politiske motstandere som er ham for sterke?
Intervjuet berørte mange emner i hans utenrikspolitikk overfor Israel, men også på spørsmålet om overføringen av de 221 USD til palestinernes selvstyremyndigheter avviste han journalisten.
Marc Zell, som er en av to ledere i Republicans Overseas i Israel, sier til Arutz Sheva at årsaken er Israel. Det er altså ikke Trump som holder igjen. Han forteller at Trump «har vært enstemmig for å flytte ambassaden til Jerusalem, og han er det fortsatt. Men han går forsiktig frem av hensyn til israelske ledere.»
Benjamin Netanyahu sa før jul til den hyppig siterte i norske medier lille, venstreorienterte Ha’aretz at han så på Trumps vilje til å flytte ambassaden som «flott.» Det reises ikke noe tvil om Netanyahus ønske om at USA endelig gjør alvor av sin flytting. Hvis de gjør det. For USA har helt siden 1995 hatt en forordning om å flytte ambassaden, og ifølge Ha’aretz hadde både Bill Clinton og George W. Bush dette med i sin valgkamp. Men forordningen gir presidenten anledning til å utsette flyttingen dersom han to ganger i året skriver under på en erklæring om at han gir avkall. Begge de to presidentene skrev under på utsettelsen straks de ble valgt.
«En Trump-administrasjon ville [dersom den skulle bli valgt – dette var sagt i desember 2016] endelig akseptere det for lengst stående mandatet fra Kongressen, til å anerkjenne Jerusalem som staten Israels udelelige hovedstad.»
Så når Netanyahu nå likevel ikke får det som han ønsker, til tross for at verdens mektigste mann er villig til å gjøre det, skyldes dette antagelig det faktum at Netanyahu ikke har nok politisk makt. Ikke i et så tilsynelatende kontroversielt spørsmål. Venstresiden i Israel er som i Norge og USA opptatt av dialog, og ønsker ingen konfrontasjon. Araberne har fordømt Trumps valgløfte, og har direkte truet med bråk dersom presidenten skulle gjør alvor av sin plan om flytting til hovedstaden.
I forrige uke truet en koalisjon bestående av den såkalt sekulære Fatah, Hamas og Islamsk Jihad verden med «brann i regionen» dersom Trump gjorde alvor av planene om flytting. De viste til at Jerusalem er en «okkupert by» under internasjonal lovgivning, og at en slik handling vil bli sett på som at USA tar del i «åpen krig med vårt folk.» En del andre arabiske ledere har også advart, – eller truet om man vil. Men en etterretningsoffiser i IDF sier at vanlige folk, for eksempel i Gaza, ikke er så opptatt av dette. For dem kan ambassaden ligge hvor den vil. De er langt mer opptatte av om hvorvidt de har elektrisk strøm til daglige formål, skriver Times of Israel.
Venstresiden har åpenbart stadig et håp om en fredelig løsning. Ilan Baruch, politisk rådgiver for Meretz-partiet, med diplomatbakgrunn fra Sør-Afrika, sier i en kommentar i Jerusalem Post at han ønsker en slik flytting velkommen, men «bare etter at en fredsavtale er på plass, og okkupasjonen er slutt, med en palestinsk hovedstad, og med en amerikansk ambassade på plass i Øst-Jerusalem.»
Man kunne like gjerne tro på julenissen. De menneskene som sitter i ledelsen for Palestina-araberne i dag er i alle fall ikke kapabel til å få på plass noen fredsavtale. Mahmoud Abbas sitter på overtid og har for lengst vist sin manglende vilje til å få til en fredelig ordning hans folk kan leve med, og araberne i Gaza valgte seg en muslimsk terrororganisasjon til å styre for seg. Hamas har i sitt charter at fredsforhandlinger er «bortkastet tid», og gjør det rimelig klart at for dem er kun ett utfall akseptabelt: Jødene må bort fra landet. Landet tilhører den islamske «ummah». Mange muslimske ledere har sagt tydelig at «den palestinske saken» kun er et narrespill – enn så lenge bruker man nasjonalisme og «palestinsk stat» som våpen og middel. Når området igjen er på muslimske hender, ønsker man en arabisk, muslimsk storstat. Med andre ord, tilbake til stammekulturen som alltid har vært den regjerende i regionen.
Trump sier han respekterer Israels ønsker når det gjelder dette. Samtidig har han vist, og viser fortløpende, en imponerende evne til å gå imot den etablerte elite og gjennomføre sine planer til tross for venstresidens og medienes negative fokusering på ikke-vesentlige saker og deres populistiske opprop.
Det gjenstår å se om Israels statsminister greier å overvinne venstresidens motstand mot flyttingen i sitt eget land, eller om han kan overleve politisk dersom han velger å trosse den. Det kan også plutselig oppstå politiske situasjoner som snur folkemeningen over natten, eller på andre måter gjør det mulig som ser vanskelig ut i dag. Det mangler ikke på eksempler. Ett av dem er nettopp krigen i 1967 som gjorde det mulig for Israel å gjenerobre Jerusalem og igjen gjøre den til Israels hovedstad, slik den har vært det siden kong David flyttet sitt regjeringssete fra Hebron mer enn tusen år før Kristus.
Arutz Sheva
Arutz Sheva
Jerusalem Post
Times of Israel