I kjølvannet av Trondheim bystyres vedtak om at «Trondheim kommune skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område,» har det pågått et ordskifte i Stortinget hvor representanten Hans Olav Syversen ber om utenriksminister Brendes syn på vedtaket i Trondheim bystyre. Utenriksministeren lovet å «se nærmere på om vedtaket fra Trondheim kommunes bystyre vil være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.»
Vi kan med det samme informere om at både kommunen og utenriksministeren etter vårt syn er på kant med Norges internasjonale forpliktelse til å motarbeide diskriminering og antisemittisk atferd.
I begrunnelsen for vedtaket i Trondheim het det bl.a.: «Dette er en ulovlig okkupasjon. Det går ikke an å betvile det, og det har også FN sagt i flere resolusjoner. Men på tross av FN-resolusjoner og uttalelser fra den internasjonale domstolen i Haag, forverrer staten Israel stadig sin okkupasjonspolitikk. Ulovlige bosettinger utvides, byggingen av muren fortsetter, og palestinerne utsettes for daglig trakassering og møter store hindringer i livene sine.»
Allerede her ser vi at vedtaket i Trondheim bygger på løgner om «ulovlig okkupasjon,» «ulovlige bosettinger» og «forverring av okkupasjonspolitikk» som utenriksministeren allerede hadde grunnlag for å avvise uten å måtte «se nærmere» på det.
Men utenriksminister Brende kunne ikke avvise vedtaket i Trondheim av den enkle grunn at han selv er helt enig i disse usanne påstandene om Israel: Han har flere ganger uttalt dem selv. Utenriksministeren kan av politiske grunner ikke benekte hva han selv har sagt til Stortinget. Han kan heller ikke benekte at han selv fører en diskriminerende politikk overfor Israel som er i tråd med vedtaket i Trondheim bystyre og i strid med en inngått internasjonal forpliktelse. Det er årsaken til at tidligere formann i Israels venner på Stortinget, Hans Olav Syversen, ikke fikk et klart og utvetydig svar fra utenriksministeren, men måtte nøye seg med intetsigende floskler om at han ikke har «tro på boikott som et velegnet tiltak for å skape dialog mellom partene i Midtøsten-konflikten.»
Man bør ikke kaste bort tiden med å vente på at Utenriksdepartementet skal «se nærmere på» sin Midtøsten-politikk. Den har vært fastlagt i mange år og representerer et klart brudd med den rollen som Norge opparbeidet på 1990-tallet som fredsmekler og vertsland for fredsforhandlingene mellom Israel og PLO. De midlertidige fredsavtalene, Oslo-avtalene, som siden den gang har regulert forholdet mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene og rettstilstanden mellom partene i Judea og Samaria er ikke ulovlige, slik utenriksministeren insinuerer og Trondheim kommune vedtar. Det er heller ikke partenes boligbygging i de delene av området de hver for seg forvalter i henhold til en avtale de fikk Nobels fredspris for å inngå.
Det er et stort og kanskje uløselig problem at den palestinske part ikke vil overholde alle de avtalte punktene, særlig ikke kravet om å avslutte den pågående terroren mot det israelske sivilsamfunnet og det politiske oppvigleriet i mediene. Men en fredsløsning kommer ikke nærmere ved at den norske regjering, som stilte seg som garantist for Oslo-prosessen ved sin påtegning på avtalene, nå går tilbake på sine internasjonale forpliktelser og deltar politisk i den arabiske striden mot Israel. Israel overholder Oslo-avtalene. Det gjør ikke PLO, Trondheim og Norge. Det er det som ligger til grunn for Syversens problem og som han ikke fikk svar på.
Dette politiske spillet hvor man til stadighet fremsetter en eller annen løgn om den jødiske staten som det lages debatt i mediene om, har ikke til hensikt å bidra til noen fredsprosess. Formålet er å trekke oppmerksomhet bort fra de mange andre og større problemene både hjemme og ute. I århundrer har «jøden» vært brukt som slik syndebukk. I dag har man funnet det hensiktsmessig å bruke den jødiske staten, Israel, til samme formål. Det er et problem for Norge at denne praksisen også har festet grepet om vår utenriksforvaltning hvis konstitusjonelle ansvar skulle være å ivareta Norges interesser overfor utlandet.
Den atferd utenriksdepartementet har lagt seg til når det gjelder å legge helt urimelige og åpenlyst uriktige fremstillinger av folkeretten i forhold til Israel, vil til sist bare kunne være til skade for Norges rolle og omdømme i det internasjonale samfunn. Ved å uttale seg slik utenriksministeren gjør, enten han selv forstår hvor galt det er eller ikke, bidrar han ikke, i likhet med bystyret i Trondheim, «… til et miljø hvor fred kan oppnås,» slik Israels ambassadør uttrykte det. Som vi påviste allerede for et år siden (se SMA-info nr. 3 og 4 for 2015), har Utenriksdepartementets kompetansenivå på dette området i mange år vært så svakt at vi heller ikke øyner håp om bedring ved et regjeringsskifte.
