Det nærmer seg nytt møte i den norskledete komiteen, AHLC, som to ganger årlig møtes for å samle inn penger til driften av de palestinske selvstyremyndighetene.  På møtet høsten 2018 uttalte utenriksministeren bl.a.  at “… de rapportene som IMF, Verdensbanken og FN har laget for dette møtet er alarmerende.  Den samlede effekten av israelske restriksjoner og eksisterende hindringer for økonomisk virksomhet, mangel på enighet om sentrale spørsmål, redusert donor-finansiering og interne svakheter i Palestina kan føre til sammenbrudd for den palestinske økonomien i nær fremtid.  Det er ikke nødvendig for meg her å legge frem de mulige katastrofale konsekvensene av en slik hendelse.  …”  Det som nok syntes nødvendig var å få lagt skylden for de katastrofale konsekvensene på Israel.

I Stortinget, så sent som i februar, uttalte utenriksministeren: «Hovedlinjene i den norske engasjementspolitikken for å bidra til å løse konflikten ligger fast.  Det er kun en forhandlet to-statsløsning som kan skape varig fred mellom israelerne og palestinerne.»  Det er usikkert hvor mange det er igjen i Stortinget som husker vilkårene for den forhandlingsprosessen om kom i stand mellom israelske myndigheter og PLO midt på 1990-tallet.  Det var i den såkalte Oslo 2-avtalen partene ble enige om å ferdigstille forhandlingene, – ikke om en tostatsløsning, men om en permanent ordning for det midlertidige palestinske selvstyret som allerede var avtalt i deler av Judea, Samaria og Gaza gjennom Oslo 1-forhandlingene.

Det er sikkert velkjent for utenriksministeren at de forhandlingene brøt sammen for mange år siden fordi den palestinske parten ikke var i stand til å oppfylle de avtalte forutsetningene fra Prinsipperklæringen, Oslo 1-avtalen, for videreføring av fredsforhandlingene.  Især gjaldt dette brudd på løftet om å avslutte terrorvirksomhet og politisk oppvigleri rettet mot den jødiske staten som var ledet av de palestinske selvstyremyndighetene.

Det later til at utenriksministeren selv, uten å snakke høyt om det, har forlatt Oslo-prosessen som grunnlag for fred mellom Israel og palestinerne.  Når hun uttaler at det kun er en forhandlet tostatsløsning som kan skape varig fred, har hun nemlig ikke dekning for dette i Oslo-avtalene.  I stedet synes hun å basere seg på det amerikanske «Veikartet for fred» fra 2002 som gikk inn for tostatsløsningen, og det saudi-arabiske fredsinitiativet som ble foreslått av kong Abdullah, også i 2002.  Dette initiativet har gjennomgått mange endringer siden den gang, men trekkes stadig frem som en vei ut av den fastlåste situasjonen, nå etter at den regionale situasjonen har endret Israels stilling i forhold til arabiske land som Egypt og Saudi Arabia.  Israel har stått fast på Oslo-avtalene og Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338.

Det arabiske initiativet lider imidlertid fremdeles av mange av de samme svakhetene som det amerikanske.  Det vil fungere som et diktat hvor freden forutsettes å inntreffe i det øyeblikk en ny stat under et nytt regime proklameres, finansieres og støttes med penger og våpen fra utlandet.  Det er fremdeles ingen grunn til å tro at en slik utformet «fredsløsning» vil fungere bedre nå enn den gjorde på 1990-tallet.  Det er folkene som må skape fred og forsoning seg imellom etter at de selv har valgt freden som uttrykk for sitt eget beste.  Det har den Palestina-arabiske befolkningen hittil ikke hatt noen mulighet til å gjøre.  Befolkningen er, både på Vestbredden og i Gaza, knuget av regimer som vil fortsette konflikten og terrorkrigen mot den jødiske staten fordi den er lønnsom for dem og holder dem finansielt og militært i live.

Et alternativ til denne politikken er den såkalte «århundrets avtale» som president Trump planlegger å lansere til sommeren.  Her vil man snu prosessen på hodet og starte med å gi den Palestina-arabiske befolkningen gode økonomiske og sosiale vilkår, samt politisk frihet til selv å velge hvilket forhold de vil utvikle til sine naboer.  Det er forunderlig at man ikke på norsk side ser fordelen ved å slutte seg til denne politikken.

Så lenge konflikten vedvarer, velger utenriksministeren i Norge heller føle seg forpliktet til å innkalle til stadig nye internasjonale pengeinnsamlinger for å støtte opp under det regimet som holder konflikten gående.  Men det er ikke den eneste norske selvmotsigelsen i denne tragedien.  I sitt innlegg i Stortinget i februar sa utenriksministeren bl.a. at «Regjeringen anser de israelske bosettingene på okkupert område som å være i strid med folkeretten og som hinder for en fremforhandlet to-statsløsning.  Den norske holdningen ligger fast og er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstol i Haag.  For Norge innebærer dette en forpliktelse til ikke selv å iverksette støttende tiltak, og til å motvirke aktiviteter som støtter opp under de ulovlige bosettingene.»

Dersom israelsk nærvær i Judea og Samaria er i strid med folkeretten, og er et hinder for en fremforhandlet tostatsløsning, kan vi slå fast at de Oslo-avtalene hvor vilkår for slikt nærvær er avtalt og ubestridt, også er i strid med folkeretten.  Oslo 2-avtalen beskriver overføring av forvaltningsmyndighet fra staten Israel til PLO.  Det kan ikke være lovlig dersom Israel er en okkupasjonsmakt som holder området i strid med folkeretten.  Da må også FN-paktens Artikkel 80 som viderefører de rettighetene det jødiske folk hadde fått av Folkeforbundet i det området, være i strid med folkeretten.  Og den etniske rensingen av jødiske innbyggere som okkupasjonsmakten Jordan foretok i 1948, må da være i pakt med folkeretten.  Men slik er det ikke.  Utenriksministeren er på folkerettslig villspor, og hun villeder Stortinget og den norske offentligheten i disse spørsmål.

Men det er ikke bare Oslo-avtalene som er forkastet av utenriksministeren.  Også freds- og grenseavtalen mellom Israel og Jordan har lidd samme skjebne.  Til Stortinget fortalte utenriksministeren at «Norge legger til grunn internasjonalt anerkjente grenser i vårt samarbeid med andre stater.  Fra norsk side har vi gjentatte ganger uttrykt at vår klare holdning er at «Israel» og «israelsk territorium» kun omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967.  Denne holdningen har vært konsistent over tid.»

Utenriksdepartementet er vel kjent med at det i 1994 ble inngått freds- og grenseavtale mellom Israel og Jordan.  Den definerer den internasjonalt anerkjente grensen mellom de to statene til midten av Jordanelven og Dødehavet.  Utenriksdepartementet bør også være vel kjent med at det i folkeretten ikke finnes annen internasjonal ordning for anerkjennelse av grenser enn den som gjelder de to nabostatenes gjensidige anerkjennelse gjennom en grenseavtale.

Utenriksdepartementet vet derfor at Israels internasjonalt anerkjente statsgrense mot Jordan går midt i Jordanelven og Dødehavet.  Freds- og grenseavtalen mellom Israel og Jordan opphevet den våpenhvileavtalen av 1949 med demarkasjonslinjer som utenriksministeren prøver å gjeninnføre, nå som en avtalt statsgrense, noe våpenhvileavtalen uttrykkelig gjorde klart at våpenhvilelinjen ikke er.

Det oppstår derfor et forklaringsproblem når utenriksministeren uttaler seg overfor Stortinget som om den internasjonalt anerkjente israelsk-jordanske statsgrensen ikke finnes.  Fra norsk side har man ingen grunn til å overse det faktum at staten Israel også omfatter det territorium som okkupasjonsmakten Jordan ga avkall på og overlot til israelsk suverenitetshevdelse 26. oktober 1994.  Hvordan israelske myndigheter deretter har valgt å disponere dette området er et internt israelsk forhold som hverken Norge eller FN skal blande seg opp i.