Det bildet som mediene i Norge tegner av Midtøsten, er selektivt og står i kontrast til virkeligheten.  De som tror på hovedmedienes propaganda, er berøvet den retten til faktabasert informasjon som de har betalt for med egne skattepenger.  Et godt eksempel på dette, er rapportene fra Hamas’ krig mot jødene hvor virkeligheten blir snudd opp ned.  Et annet eksempel er Det muslimske brorskaps seier ved det nylige valget i Jordan.  Det ble ikke rapportert om dette som noe man burde legge merke til.  Den muslimske brorskapsbevegelsen, som Hamas er en integrert del av, vant faktisk en uventet kjempeseier i parlamentsvalget i Jordan som fant sted 11. september.  Bevegelsen stilte til valg som del av et parti kalt «Islamic Action Front», og de vant hele 32 mandater av 138, som betyr en innflytelse på rundt 25 % i det jordanske parlamentet.  Dette er en prestasjon uten sidestykke, og ifølge estimater fikk partiet mer enn 460.000 stemmer.

Man kan ikke ignorere det faktum at vestlig sympati med slike terrorbevegelser kan bidra til å styrke deres popularitet på hjemmebane.  Hverken Hamas eller deres brødre i Jordan vil noen gang akseptere utenriksminister Espen Barth Eides drøm om det han kaller for «Palestina».  Terroristene har sin åpenbare agenda når det gjelder dagens Israel, Jordan og Midtøsten for øvrig.  Våre politiske ledere og deres statsstøttede medier unngår å forholde seg til virkeligheten som jødene befinner seg i, nemlig omringet av voldelige terrorister som vesten prøver å omdøpe til fredspartnere.  De velger heller en strategi preget av forståelse og ettergivenhet overfor Iran, Tyrkia, Kina og deres underbruk.  En slik holdning gir betydelige gevinster for terrororganisasjonene.  Historien bekrefter gang på gang at aggressorene gjerne tar sine primære ofre først, for så å vende seg mot dem som har støttet dem.  I går var det Tsjekkoslovakia, i dag er det lille Israel som er forretten.

Rasjonell kommunikasjon har som nødvendig forutsetning at det som sies er sant.  Utsagnet om at sannheten er krigens første offer, får vi bekreftet hver dag i norske statsfinansierte mediers omtale av den krigen Hamas fører mot Israel.  For dem som kan ha kommet i skade for å stole på nyhetene fra norske statsmedier, er vi nødt til å korrigere med å si at det faktisk var Hamas som i fjor gikk til væpnet angrep mot Israel.  Og de holder det fremdeles gående både fra Gaza, Libanon, Judea og Samaria med daglig beskytning av det israelske sivilsamfunnet.  Det er altså en krig mot Israel som stadig pågår og som vi er vitne til, ikke en Israels krig mot sivile i skoler, hospitaler og flyktningleirer.

Titusener av israelere er drevet bort fra grenseområdene på grunn av daglige angrep mot dem fra de arabiske naboene.  I FN og EU (og i Norge) understreker man Israels rett til å forsvare seg mot disse angrepene, men fordømmer alle forsøk på å slå tilbake mot fienden når den skjuler seg blant sivile, i skoler, sykehus, moskéer og barnehager.  Da mener man at Israel begår krigsforbrytelser og det får stor medieoppmerksomhet.  At det er Hamas som begår krigsforbrytelsene kommer over hodet ikke frem i mediebildet.  Og helt i tråd med dette hører vi ingen ting om de israelske flyktningene fra Nord-Israel i sitt eget land, eller om lidelsene til israelske sivile under rakettregnet, som fortrinnsvis er rettet mot sivilbefolkningen.

Av Israel krever man at krigens og humanitærrettens lover følges strengt, noe man ikke krever av dets fiender som ikke har forpliktet seg til å følge dem.  Folkerettens bestemmelser er ikke laget for terrororganisasjoner.  De sier riktignok at de som ikke følger folkerettens bestemmelser heller ikke er beskyttet av dem.  Terroristene – og media – kan derfor ikke henvise til folkerettens beskyttelse av sivile når de ignorerer forbudet mot bruk av levende skjold.  Men slike uvesentlige detaljer blir fort glemt i mediekampens hete.

Den 12. september var det to saker som vakte mediestorm mot Israel.  I Gaza ble et kommandosenter og støttepunkt for Hamas som hadde installert seg i en skolebygning, ødelagt av israelske styrker og blant de drepte var det seks terrorister som også var ansatt i FN-organisasjonen UNRWA.  Denne organisasjonen ble av FN opprettet i 1948 for å hjelpe arabiske flyktninger (palestinerne på den tiden var jøder med lang botid i landet).  Helt siden 7. oktober i fjor har det vært kjent at FN-ansatte deltar i væpnede angrep mot israelske sivile, og for noens vedkommende er denne dobbeltrollen også innrømmet av FN.  Men likevel slår mediene dette opp som et overgrep begått av Israel.

Et annet eksempel er de israelske operasjonene i Syria hvor israelske spesialstyrker gikk inn og ødela flere iranske anlegg for produksjon av kjemiske våpen, droner og missiler til bruk for den libanesiske terror-organisasjonen Hizbollah.  EUs utenrikskommisær Borrell dro til Libanon hvor han oppfordret Libanon og Israel til å vise tilbakeholdenhet.  Men han reiste ikke til konfliktens opphav, Iran, for å be dem avslutte krigen de fører mot Israel direkte så vel som indirekte via sine lokale stedfortredere.  Borrell vet like godt som andre hvem som står bak krigføringen og avslører med sin selektive reisevirksomhet at han slett ikke er opptatt av å få slutt på den.

Alt dette reiser spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt pågår diplomatisk virksomhet som har som mål å gjøre slutt på den krigen Hamas m/fl. igangsatte mot Israel i fjor.  Vi kommer til å få høre mye om dette i FNs Hovedforsamling som allerede er i gang med sin høstsesjon.  Her sirkulerer de palestinske selvstyremyndighetene et resolusjonsforslag der de søker aksept for etnisk rensing av jøder ved å fordrive mer enn en halv million av dem fra Judea, Samaria og Jerusalem.  Blant de dokumenter dette kravet bygger på, er det norske delingsforslaget som ble fremført i Den internasjonale domstolen i Haag i februar til støtte for Hovedforsamlingens anmodning om en rådgivende uttalelse om påstått israelsk okkupasjon og krigsforbrytelser i de samme områdene.  Vi regner med at forslaget får bred tilslutning i FN.

Alt dette peker mot konklusjonen at den krigen som Hamas nå har ført mot Israel i snart et år, kommer til å fortsette med uforminsket styrke på ubestemt tid.  Viljen til å stanse den synes like fraværende hos de krigførende terroristene som viljen til å stanse krigen i Ukraina.  Disse krigene har utviklet seg til utmattelseskriger som ingen i dag ser ende på.

Vi frykter at et konstruktivt internasjonalt initiativ til å innrømme hva som driver krig og terror, og en vilje til å gjøre slutt på dette, ikke står høyt på dagsordenen hos de dominerende maktene.  Blant de forhold som får Hamas til å holde ut, er oppdagelsen av at jo større forbrytelser de begår mot sivilbefolkningen i Gaza, desto mer kritikk rettes mot Israel fra vestlige politikere og medier.  Det er en kjærkommen og uimotståelig inspirasjon til å plassere flere terrorister og utskytningsramper i FNs skolebygninger i området.

Terrorister har ingen skrupler når det gjelder å ofre sin egen sivilbefolkning og seg selv så lenge belønningen de får for dette fortsetter å komme i form av penger, sympati og krav om å gi dem en stat.  Det er dette vi nå kan observere som en ny normaltilstand.  Akkurat slik terroren i Europa forsvant da støtten fra Sovjetunionen og Øst-Europa ble borte, vil også terroren i Midtøsten forta seg når den ikke lenger finansieres og belønnes med politisk støtte og sympati utenfra.