Stortinget behandlet nylig et forslag fra Sosialistisk Venstreparti med støtte fra Arbeiderpartiet om å innføre «merking av varer som kommer fra områder okkupert av Israel.»  Forslaget er begrunnet bl.a. i en uttalelse fra EU-domstolen om at «matvarer som er produsert i okkuperte områder på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem og Golanhøydene, tydelig må merkes.»

Representantene begrunner sitt forslag bl.a. med at Israel siden Seksdagerskrigen i 1967 «… har okkupert Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem) og Gazastripen og bygget bosettinger for egne borgere på okkupert palestinsk område. Bosettingene er folkerettsstridige.  Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide sa i desember 2018 følgende: «Regjeringen er tydelig overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. Dette synet er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, deriblant resolusjon 465 og 471, og vurderinger fra den internasjonale domstolen i Haag.»»

Hverken forslagsstillerne eller utenriksministerens fremstilling av Israels nærvær «på okkupert palestinsk område» har dekning i folkeretten eller i historiske fakta.  Ikke-bindende resolusjoner og andre politiske meningsytringer fra FN-organer kan ikke benyttes som grunnlag for å hevde at territorier beliggende innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser er «okkupert palestinsk område.»  De områdene det siktes til har aldri noen gang vært «palestinske.»

Det utspant seg en selsom debatt om denne saken i Stortinget, hvor påstander om «ulovlig israelsk okkupasjon,» «israelske brudd på folkeretten og menneskerettigheter,» «ulovlige israelske bosettinger,» ble fremsatt som selvfølgeligheter som ikke trenger bevisførsel eller annen begrunnelse.  Vi merket oss at i den lange debattens løp var det bare representantene fra Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet som unnlot å fremsette slike urimelige påstander.

Med forskjellig politisk begrunnelse forkastet imidlertid Stortingets flertall forslaget fra SV og AP om særskilt merking av israelske varer.  De husket kanskje at det engang i tiden begynte med boikott av varer, fortsatte med merking av butikker før det endte med merking og til sist fjerning av innehaverne.

Alle de øvrige partiene som deltok i debatten, inkludert regjeringspartiene Venstre og Høyre, ledet av utenriksministeren, ser ut til å mene at slike alvorlige anklager rettet mot en medlemstat i FN ikke er problematiske eller trenger saklig begrunnelse basert på fakta.

For disse politikerne synes det å være en selvfølge at Israel begår handlinger som i strid med folkeretten øver vold mot en nabostat gjennom ulovlig okkupasjon, brudd på menneskerettighetene og ulovlig bosetting på denne nabostatens territorium.  Vi fikk ikke høre et ord om hvilke lover disse handlingene skulle være ulovlige etter.  Heller ikke fikk vi høre hvilken stat Israel ulovlig okkuperer.  Det blir hele tiden underforstått og selvfølgelig at Israel opptrer ulovlig og at «palestinske områder» underforstått skal oppfattes som en stat etter folkeretten.  Ingen annen stat enn Israel behandles på denne måten av norske politikere.

Hverken forslagsstillerne eller utenriksministerens fremstilling av Israels nærvær «på okkupert palestinsk område» har dekning for sine anklager mot Israel i folkeretten eller i historiske fakta.  Ikke-bindende resolusjoner og andre politiske meningsytringer fra FN-organer eller EU kan ikke benyttes som grunnlag for å hevde at territorier som ligger innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser er «okkupert palestinsk område.»  De områdene det siktes til har aldri noen gang vært «palestinske» i folkerettslig forstand.

Israels frigjøring av Jerusalem, Judea og Samaria fra ulovlig jordansk okkupasjon i 1967 var ikke i noen forstand en okkupasjonshandling i strid med folkeretten.  Det var tvert imot en oppfyllelse av en historisk rett det internasjonale samfunn for nøyaktig 100 år siden anerkjente at det jødiske folk har, da de under fredskonferansen i San Remo i april 1920 vedtok å opprette et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i nettopp dette området.

Det faktum at noen områder i Judea og Samaria (som under 19 års ulovlig jordansk okkupasjon fikk betegnelsen «Vestbredden») i medhold av Oslo-avtalene i dag er underlagt et begrenset palestinsk lokalt selvstyre, gir ikke grunnlag for å betegne disse territoriene i sin helhet som «palestinske.»  Etter folkeretten er de i sin helhet israelske, selv om staten Israel, i påvente av en eventuell fredsavtale med den palestina-arabiske befolkningsgruppen, ennå ikke har villet erklære full suverenitet over territoriet.  Men dette svekker ikke Israels krav på territoriet.

Hele området i Judea og Samaria ligger på israelsk side av den internasjonalt anerkjente statsgrensen mot Jordan, og derfor på anerkjent israelsk territorium.  En statsgrense er internasjonalt anerkjent når de to tilgrensende statene frivillig har inngått og ratifisert en traktat som definerer grensen mellom dem.  Ingen andre stater har rett til å blande seg opp i lokaliseringen eller betvile lovligheten av den grensen.

Stortinget synes fremdeles å være ukjent med at det i 1994 ble inngått en freds- og grenseavtale mellom Israel og Jordan.  Den avtalen, som er bindende traktatrett og derfor en del av folkeretten, fastlegger i detalj hvor den internasjonalt anerkjente grensen mellom de to nabostatene går.  Det finnes ingen «stat» innimellom Israel og Jordan som i folkerettslig forstand kan være «okkupert» av Israel.  Hvorfor vet ikke et flertall av Stortingets medlemmer dette?  Hvem er det som har forsømt sin plikt til å informere og oppdatere Stortinget om dette forholdet?

Hvem kan det være som har villedet Stortinget til å tro på disse falske anklagene mot den jødiske staten?  Det skulle vel ikke være utenriksministeren og hennes forgjengere som i kraft av å inneha et konstitusjonelt ansvar for ivaretakelsen av Norges interesser overfor utlandet, derfor også har ansvar for å forvalte landets folkerettslige interesser?

Det er en svært alvorlig handling å rette falske anklager mot et annet medlemsland i FN.  Det er direkte i strid med FN-paktens formål og prinsipper og derfor et klart brudd på gjeldende folkerett.  Når slike anklager dertil brukes til å villede et flertall av landets folkevalgte til å tro at staten Israel begår slike ulovligheter som det påstås, blir alvoret desto mer graverende.  Vi frykter konsekvensene av denne politikken, spesielt for landets jøder.