Shabbat shalom alle sammen,
Forrige fredag var det internasjonal minnedag for ofrene etter Holocaust, og for første gang fremførte en norsk statsminister sin dype beklagelse overfor jødene over at det jødiske samfunn i Norge ble sendt i døden under medvirkning av norske myndigheter. Man skal selvsagt alltid huske å skille mellom ansvar og skyld. Ingen kan stå til ansvar for folkemordet på jødene andre enn dem som utførte det, – nordmenn så vel som tyskere og andre.
”Intet menneske, ingen minoritet skal behøve å leve i frykt her i landet”, sa statsministeren under sin tale. Det er et ønske vi alle må håpe at han vil få oppfylt. Men etter 70 år er det ennå ikke blitt ganske slik. Igjen er jødene i Norge preget av bekymring, angst og redsel, og da får vi høre fra justisministeren at Norge ikke vil stille opp med ekstra beskyttelse dersom jødene angripes igjen.
Ansvaret for at det ikke skal skje igjen ligger på hver og en av oss, men ikke minst på de ledere, politikere og massemedier som vedvarende driver med spredning av anti-israelske holdninger. Vi møter dem i mediebildet hver dag. Demoniseringen av Israels venner nådde et høydepunkt her i landet samtidig som statsministeren skrev sin lovende tale til jødene.
Jødene har lært å tåle mye. Derfor anser SMA sjikaneringen av jødene i NRK-programmet Brille som grov og usaklig, men innenfor det som jøder må tåle i ytringsfrihetens navn. Noe helt annet er det når en kristen avis som Korset Seier bruker tidspunktet for markeringen av Holocaust-dagen til å fremstille USAs tidligere president Jimmy Carter som en snill søndagsskolegutt. Sannheten er at Jimmy Carter er en av vår tids mest profilerte jødehatere. Når en uttalt fiende av Israel som Carter får hederlig omtale i en konservativ kristen avis, bør bjellene ringe, ikke bare hos oss jøder.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Statskirken politiseres: Jødene må ikke sove
En av hemmelighetene bak regimer som klarer å holde seg ved makten over lang tid, er evnen til å ta opp i seg ulike maktsentra i samfunnet for å sikre bred og varig støtte.
En av sosialdemokratiets viktigste grep i den retning var en lang, men vellykket prosess med innlemmelse av Statskirken i Arbeiderpartiets støtteapparat, ved gradvis å bytte Kirkens ledelse med politiske figurer som kan sikre at Kirken, i likhet med det norske medier, fungerer som et pålitelig ekko av partiets politikk.
Derfor ble utnevnelsen av Ole Christian Kvarme som biskop i Oslo i 2005, sett på om et tilbakeslag, og som forventet vakte det debatt. Mange ville helst ha Einar Gelius som samme år erklærte i Se og Hør at han ikke tror på Gud. Kvarme ble ansett som personlig kristen og passet ikke inn i politiseringen av Statskirkens ledelse. I ettertid har man rettet opp igjen dette avviket, særlig med den nylige utnevnelsen av Atle Sommerfeldt til biskop i Borg.
Utnevnelsen av Atle Sommerfeldt som biskop er ikke en god nyhet for jødene. I likhet med andre biskoper kan han ikke anses som en venn av den jødiske staten Israel. Han er motstander av at prester engasjerer seg i politikk, men har i lang tid selv aktivt blandet seg inn i politikken, og nå gjør han det fra prekestolen med hele det politiske etablissement i benkeradene. Dette er et dårlig tegn som aksentueres ved den offisielle rollen den Palestina-arabiske presten Munib Younan ble tildelt under ordinasjonen. Younan er en av opphavsmennene til det erstatningsteologiske og antisemittiske smedeskriftet «Kairos Palestine» som Statskirken velsignet for et par år siden og som underkjenner jødenes historiske hjemstavn i Israel og forteller at «… det palestinske folket … har sett undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår.» Målet for Younan og hans kolleger er å avvikle Israel som det jødiske folks nasjonalstat, og Sommerfeldt er med på notene.
Den nyutnevnte biskopens ordinasjonspreken var like politisk som gjestelisten. Akkompagnert av sosialistisk kampsang gikk han til angrep på Per Haakonsen som noen dager tidligere hadde holdt foredrag i Sarpsborg Krf. om antisemittismen i Norge og i Den norske kirke. I likhet med politikerne og medienes storm rund Haakonsens tale, var målet også her å skremme til taushet og lydighet. Vi frykter at en mann som Atle Sommerfeldt klarer den oppgaven.
Forsterkning fikk han fra sin politiske kollega Gunnar Stålsett som i et debattinnlegg i Aftenposten sammenliknet Per Haakonsen med terroristen Arfan Bhatti som vil innføre sharia i Norge og utrydde jødene. Også Stålsett forfusker debatten med snakk som ikke har rot i virkeligheten. Haakonsens foredrag dreide seg om forekomsten av antisemittisme i Norge. Det var i et langt foredrags avslutning at han stilte spørsmål ved hvorvidt ulykker ikke er en advarsel fra Gud. Dette kan overhode ikke sammenliknes islamistenes trusler og krav om ikke å bli kritisert og deres løfter om en smertefull død for dem som gjør motstand. Dette sier muslimene selv på følgende måte:
”Til: Jens KAFIR Stoltenberg Fiende av Allah, massemorder og terrorist! Trekk soldatene ut av Afghanistan! Allah vil straffe deg for dine ugjerninger, måtte du brenne evig i Helvetet!”
Biskop Stålsett har aldri hørt Per Haakonsen si noe liknende. Hans sammenlikning er en løgn, og det vekker bekymring blant oss som vet at løgnen alltid har et ondt formål.
Mens Haakonsen setter fingeren på de kristne selv og påtaler deres overgrep, gjør biskopene det motsatte. De tilslører sine overgrep ved å begå et politisk karaktermord uten å skjemmes. De skyter pianisten når de ikke liker melodien. De virker klare for politisk seier nå som posisjonene er sikret. Og mange av oss frykter det som nå etter hvert kan komme fra det holdet.
