Den 30. november, nesten på dagen 75 år etter at FNs Hovedforsamling med knapt flertall vedtok et forslag om å dele det palestinske mandatområdet som var avsatt til en jødisk nasjonalstat i en jødisk og en arabisk del, holdt den norske FN-delegasjonen et innlegg i en plenumsdebatt i Hovedforsamlingen under tittelen «Spørsmålet om Palestina.»  Dette temaet har vært debattert i FN omtrent så lenge organisasjonen har eksistert, og disse debattene har gjennom mange tiår vært intenst utnyttet av Israels fiender til å holde ved like og utdype den israelsk-arabiske konflikten.

Det 75 år gamle delingsforslaget ble aldri satt ut i livet fordi araberstatene forkastet idéen, men Norge ser fremdeles ut til å leve i håpet om en «palestinsk stat» basert på den resolusjonen til tross for at palestinerne har forkastet alle delingsforslag hittil.  Vi må derfor spørre om hva det er norsk Midtøsten-politikk egentlig vil frem til.

For vel 80 år siden ble det i Wannsee i Berlin holdt et møte om «Die Judenfrage.»  Konklusjonene fra det møtet ble langt fra de samme som FNs, men siden den gang har de jødene som overlevde både det europeiske Holocaust og den etniske rensingen av jøder fra den islamske verden, greid å bygge opp igjen som en livskraftig jødisk stat det hjemlandet i Israel som europeerne og senere muslimene okkuperte og ødela.  Vi må imidlertid ikke fristes til å tro at skyggene fra Wannsee ikke fremdeles er synlige.  Fortsatt er det mange som ikke aksepterer jødisk nærvær, og i FN får vi et innblikk i deres mål og virksomhet.

Når vi leser innleggene fra FN, norske så vel som andre, forbauses vi av flere ting.  Det påstås uten dokumentasjon og forbehold at Israels nærvær i det landet de av det internasjonale samfunn fikk anerkjent hjemstavns- og suverenitetsrett i rettsoppgjøret etter første verdenskrig (på samme vilkår som også de arabiske nabofolkene, inkludert «palestinerne,» fikk tildelt suverenitetsrett til sine hjemland), er i strid med gjeldende internasjonal rett.

I det norske innlegget i FN får vi blant annet høre: «La det ikke være noen tvil, de israelske bosettingene er ulovlige under folkeretten og er et klart hinder for en levedyktig tostatsløsning.  Vi oppfordrer den kommende israelske regjering til å reversere de negative trendene vi har vært vitne til gjennom de siste år.»  La oss i denne sammenheng se bort fra at det utelukkende er jødiske hjem og landsbyer i jødenes urgamle hjemland som betegnes som «bosettinger.»  I norsk offisiell terminologi er «bosetter» et skjellsord som bare brukes om jøder som bor i sitt opprinnelige hjemland.

Det faktum at mange av disse jødiske «bosettingene» har eksistert sammenhengende i mer enn 3000 år og at enda flere ble kjøpt og betalt av jøder under det britiske mandatstyret i mellomkrigstiden da det internasjonale samfunn i pakt med folkeretten oppfordret de britiske myndighetene til å legge til rette for «tett bosetting» akkurat der hvor jødene i dag bor, er ikke ukjent for norske myndigheter eller FN.  Det som bør skape undring blant folk er spørsmålet om hvorfor Norge og FN i dag er i stand til å fremstille historiske og folkerettslige fakta på en måte som er dokumentert feilaktige og forfalsket.

Vi er kjent med at man fra norsk side snudde opp ned på sin Midtøsten-politikk i 1980 da man som medlem av Sikkerhetsrådet valgte å stemme sammen med Sovjetunionen og DDR til støtte for Resolusjon 465 og 471 som president Jimmy Carter som et siste spark til jødene unnlot å nedlegge veto mot, slik også president Obama gjorde før han gikk av i 2016.  Det som savner forklaring er at det norske Utenriksdepartement som har vært bemannet med årvåken ekspertise på allmenn folkerett, kunne velge å la seg engasjere i utøvelsen av en politikk som åpenlyst bærer i seg elementer av motstand mot den jødiske statens rett til å eksistere på det territoriet den fikk seg tildelt av det internasjonale samfunn.

Det er en fordreining både av de historiske, folkerettslige, politiske og militære realitetene å påstå at Israels nærvær i Judea og Samaria er rettsstridig og et hinder for fred.  Det forholder seg helt omvendt.  Det er Israels frigjøring av de av Jordan okkuperte områdene og gjenopptakelsen av sivilt nærvær etter at den jødiske befolkningen i 1948 ble etnisk renset fra sitt fedreland, som har sikret stor grad av ro og stabilitet i området.  Tusentalls israelere har ofret livet for dette, noe norske myndigheter er klar over.  Fordi målet om en tostatsløsning ikke lenger synes gjennomførbart, blant annet på grunn av vestlig og norsk finansiering av økende terrorisme rettet mot det israelske sivilsamfunn, ser man i Israel for seg en mer begrenset form for lokalt palestinsk selvstyre og strengere militær kontroll.

Når man så fra norsk side i FN sier at «Norge fortsetter å tro at en fremforhandlet tostatsløsning basert på internasjonalt omforente parametere er den beste måten å oppnå varig fred og garantere rettighetene og sikkerheten til både israelere og palestinere på,» må dette nødvendigvis være uttalt mot bedre vitende.  Myndighetene er kontinuerlig oppdatert om hva som er fakta på bakken og at deres tro mangler grunnlag i fakta..

Norge spiller en sentral rolle i bestrebelsene på å holde ved like, finansielt som politisk, de palestinske selvstyremyndighetene og deres organisasjoner som har som velkjent og uttalt mål å ødelegge den jødiske staten Israel.  De vet veldig godt at det håpet som ble tent av Oslo-avtalene er slukket for mange år siden av palestinsk terrorisme og at Norge har bidratt til den utviklingen.  Selvstyremyndighetene har ikke en tostatsløsning som mål og kommer aldri til å få det.  De legger ikke lenger skjul på at den idéen var en bløff for å komme i posisjon, militært, finansielt og geografisk for å kunne realisere sin plan om ødeleggelse av Israel i flere faser.

Når man på norsk side går inn for opprettelse av en palestinsk stat innenfor «linjene fra 1967» med Øst-Jerusalem som hovedstad, krever Norge i realiteten at Israel skal erklære kapitulasjon i Seksdagerskrigen og gi avkall på den freds- og grenseavtalen som ble inngått med Jordan i 1994 som FN i 1967 reiste krav om i Resolusjon 224.  Det er uforståelig at norske politikere og norsk utenriksforvaltning ikke synes å forstå hvor absurd deres politikk er og hvor liten mulighet det er for at den noen gang blir realisert.  Konklusjonen blir derfor uunngåelig at den fiendskapen som har vært rettet mot det jødiske folk i tusentalls år fremdeles er høyst levende og at den også er reflektert i gjeldende norsk Midtøsten-politikk.