Første omgang i Sør-Afrikas sak mot Israel, med påstand om at Israel har til hensikt å gjennomføre et folkemord, førte ikke frem – slik de og andre som vil beskytte Hamas hadde håpet. Den internasjonale domstolen, ICJ, kom ikke med det forventede hastevedtaket om at Israel må stanse sin forsvarskamp mot Hamas fordi den – etter Sør-Afrikas oppfatning – er ment å skulle føre til et folkemord. I stedet valgte ICJ å fremheve at Israel må avstå fra handlinger som på noen måte kan føre til folkemord. Det er en selvfølgelighet som gjelder enhver krigførende stat, men som domstolen ikke har jurisdiksjon til å pålegge en terrororganisasjon som Hamas. Dette vedtaket oppfattes som et slags politisk “plaster på såret” for Sør-Afrika, som på vegne av Israels mange fiender hadde håpet å gi den jødiske staten noe mer av et banesår. Formålet om å ulovliggjøre Israel var åpenbart, men førte ikke frem.
Men striden er ikke slutt. Den går nå over i en langvarig fase med diplomatisk og psykologisk krigføring hvor uvennlige regjeringer, organisasjoner og medier over det meste av verden vil sette alt inn på å skape en forsterket opinion mot Israel. Slagordet om å “frigjøre Palestina fra elven til havet“, som er et krav om å utslette Israel, vinner frem ikke bare i Norge, men over hele den vestlige verden – til og med i kirkelige kretser. Selv om den antiisraelske agitasjonen fra politikere, organisasjoner og medier har nådd groteske høyder i det siste, må vi være forberedt på at det kan bli enda verre. Mediene vil til og med kunne bruke det mislykkede fremstøtet i Haag som bekreftelse på at deres kritikk mot Israel er nødvendig.
Behandlingen av anklagene i Haag kan trekke ut gjennom måneder og år. Vi må forvente at denne tiden vil bli brukt intenst av Israels fiender i deres forhåndsdømmende agitasjon. De er allerede i gang med å snakke ned den innledende forsvarstalen som Israel holdt i Haag. De har ikke juridisk dekning for det, men mediene er svært opptatte av å formidle uttalelser hvor man påpeker at Israels fremstilling av virkeligheten ikke er den samme som FNs. Hadde FN fått bestemme, ville Israel ikke eksistert. Det tragiske er at også norske myndigheter er under vedvarende press for å ta stilling mot Israel.
Når myndighetene i Israel straks sa seg villige til å møte opp i Haag for å legge frem sin sak, var det fordi dette ville gi dem en enestående anledning til å få offentliggjort all den informasjonen som de sitter inne med og som ikke bare motbeviser påstandene fra Sør-Afrika, men som avslører og dokumenterer hva som faktisk har skjedd de månedene som er gått siden 7. oktober. Her vil Den internasjonale domstolen bli presentert for et overveldende bevismateriale, som ikke bare gjendriver de sørafrikanske påstandene, men som viser at – om noen – var det den israelske sivilbefolkningen som ble forsøkt utsatt for et planlagt folkemord.
Ingenting av dette vil endre situasjonen for Israel som kjemper en forsvarskamp mot en tungt bevæpnet, kriminell terrororganisasjon, som ingen kan stille for retten fordi den ikke lever etter rettsstatens prinsipper. Vi legger merke til de daglige skjevhetene i nyhetsformidlingen til det norske folk. Her får vi til alle tider høre om Israels krig mot Gaza og de store lidelsene den medfører. Hamas’ rolle- og ansvar for disse lidelsene nevnes ikke. Mediene legger ansvaret kun på Israel. Ingen av mediene snakker om den aktive krigen som Hamas daglig fører mot Israels militære så vel som mot det israelske sivilsamfunnet. Denne fordreiningen er systematisk og gjøres i den hensikt å skape antipati mot Israel.
Den andre siden av krigen har falt ut av mediebildet sammen med erklæringene om at Hamas hverken vil ha en tostatsløsning eller gi avkall på sitt vedtektsfestede mål om å utslette staten Israel og dens jødiske innbyggere. Det er der en intensjon om å begå folkemord finnes, men dét omtales ikke av dem som har fått det travelt med å grave frem de fallerte Oslo-avtalene igjen. Vi oppfordrer dem det gjelder til å lese avtalene og selv konstatere at en tostatsløsning ikke er nevnt med ett ord der. Avtalene hadde et annet formål, som politikere i dag ikke synes å ville forstå.
Et hovedresultat av denne unisone prosessen mot den jødiske staten er at alt som er jødisk settes på tiltalebenken, mens de skyldige får gå fri. Slik har det vært gjort i uminnelige tider. Medietrykket er så intenst at folk flest knapt vil oppfatte noe fra den andre parten. Det journalistiske prinsippet om å høre og forstå begge sider i en konflikt har mediene ikke engang forsøkt å gjennomføre. For de få gjenværende jødene i Norge som ikke lever under full anonymitet, vil tilværelsen kunne bli uutholdelig. Politivakten rundt synagogene er et synlig bevis på at faren er reell, og under gatedemonstrasjonene mot Israel lyder det rop om å drepe jøder. Dette er blitt hverdagen for norske jøder, og vi ser ingen forsøk fra myndighetene eller mediene på å motvirke utviklingen.
Mens Israel blir uthengt i våre medier, kan arabere i Jordan uforstyrret besøke den nyåpnede 7. oktober-restauranten hvor de feirer oktober-massakren. Påstanden om at israelerne ikke bryr seg om Gazas befolkning er et grelt eksempel på dagens forsøk på å plassere jødene utenfor menneskeheten og rettferdiggjøre kampen mot Israels eksistens. Selvsagt bryr vi oss om hver og en som lider i Gaza på grunn av Hamas’ bestialske handlinger mot både jøder og arabere. Vi lider for hver medmenneske som er et uskyldig offer for den krigen Hamas har påtvunget begge parter. Den dagen Hamas legger ned våpnene og befrir de jødiske gislene er denne krigen over. Det er imidlertid uvisst om medienes krig mot Israel – med oss norske jøder som ofre – noen gang kommer til å ta slutt.
