Verdens medier er svært opptatte av drapet på den arabiske journalisten Jamal Khashoggi. Historien er både dramatisk og sensasjonell når stadig flere detaljer gjøres kjent. Da den tyrkiske president Erdoğan holdt sin redegjørelse om saken 23. oktober sa han lite som ikke allerede var kjent, men NRKs lokale medarbeider, Sidsel Wold, greide i en ekstra nyhetssending om saken å smette inn et poeng som for henne var viktig: Mens verden vrir hodene for å finne ut hva som kan ha ledet den arabiske kronprinsen til å ville ta livet av Khashoggi, minnet hun om at han er en venn av president Trumps svigersønn, den jødiske Jared Kushner.
Vi hadde ventet på det i mange dager. Med det samme nyheten om mordet ble kjent, begynte internasjonale medier å gjenoppfriske sin interesse for «vennskapet» mellom den arabiske kronprinsen og Jared Kushner. Spørsmålet i flere medier var hvor delaktig den amerikanske regjeringen kan ha vært i mordet på en arabisk journalist, og hva var Jared Kushners rolle i saken? Kushner selv advarer mot villedende spekulasjoner i mediene, men det var likevel ingen overraskelse at denne konspirasjonsteorien også dukket opp.
Det er ikke vanskelig å forstå at Khashoggi representerte et problem for den arabiske kongefamilien, og spesielt for kronprins Mohammad Bin Salman, i mediene kalt MBS. I åpenhjertige artikler, bl.a. i den amerikanske avisen The Washington Post hadde han fremstilt MBS som en brutal tyrann som har gjort undertrykkelsen av opposisjonen i Saudi Arabia uutholdelig. Khashoggis kritikk av kronprinsen var av en slik karakter at det blant arabere normalt ville oppfattes som mer enn tilstrekkelig for å forklare at regimet reagerte i pakt med arabisk tradisjon ved å få ham brakt til taushet. Han skal også ha kjent til Saudi-regimets forbindelse til terroren mot USA 11. september 2001.
Selv om denne historien for oss fremstår som grotesk, bør Vestens ledere fortsatt være litt varsomme i sin kritikk. Som den tidligere norske ambassadøren til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye har beskrevet dette regimet i sin bok «Terrorens rike,» er landet i dag styrt av en klan som fremmer en ytterst ekstrem variant av islam, den såkalte wahabismen, som ifølge en anonym anmelder av boken er en hjemmeavlet, puritansk utgave av sunni-islam som må sies å være den mest reaksjonære ideologien som eksisterer i vår tid. «I bytte for stabilitet, og lojalitet til den styrende klanen, får wahabiene enorme summer til koran-skoler, til å utdanne horder av nye, fanatiske tilhengere. Schiøtz Wibye argumenterer heftig og overbevisende for at storparten av den voldelige jihadismen vi opplever i verden i dag, er finansiert av saudiske oljepenger.» Disse forholdene er sterkt underkommunisert og nærmest fortiet av norske medier som helst presenterer det arabiske terror-regimet i et romantisk lys.
Slik behandling av opposisjonelle som det vi opplever i tilfellet Khashoggi er slett ikke noe nytt i den arabiske verden. Når Norge og andre vestlige land pleier gode diplomatiske og forretningsmessige forbindelser med dette og andre arabiske land, er det ikke i uvitenhet om hvilke ekstreme krefter som er toneangivende i denne del av verden. Når en ambassadør endog skriver bok om det, må vi gå ut fra at alt sammen er velkjent i de indre sirkler.
Kanskje er det siste mordet det som skulle til for å få satt det vestlige hykleriet i perspektiv. Til tross for at Saudi Arabia har et av verdens mest undertrykkende og brutale regimer som holder befolkningen i sjakk gjennom nådeløs terror, valgte et flertall av FNs medlemsland å gi dette landet et sete i FNs Menneskerettsråd. Det er betegnende for det hykleriet som råder, også fra norsk side. Man ruller ut kongelig rød løper for regimets brutale ledere og strekker seg i høyden til å kalle mordet på en journalist «uakseptabelt» før man glemmer saken.
Den arabiske journalisten fremstilles som regimekritisk. Men Khashoggi var en tilårskommen skribent som har levd i nær kontakt med Saud-klanens fanatiske og brutale herskere i lang tid. Han var vel kjent med regimets metoder for å få opposisjonen til å stilne, uten at han synes å ha vært særlig opptatt av dette før nå i det siste hvor det har pågått en intern maktkamp i Riyadh.
Å fremstille ham som en liberal regimekritiker som blir offer for en brutal diktator, er i beste fall å fortie at han selv har fremstått med stor forståelse for og personlig støtte til islamsk terror og fundamentalisme gjennom bevegelser som Det muslimske brorskap og Al Qaida. Jamal Khashoggi var ingen arabisk Mor Theresa. Han var en helhjertet støttespiller for PLOs kamp mot Israel, og man bør ikke helt se bort fra at den stille tilnærmingen som de senere år har pågått bak kulissene mellom sikkerhetsmyndighetene i Saudi Arabia og Israel, kan ha vært et av motivene for hans opposisjon mot regimet.
Det rettferdiggjør ikke i noen grad de handlinger han har vært utsatt for. Om noe skulle være et håp i denne saken, måtte det være at den bidrar til å åpne øyner her i Vesten for hva vi står overfor i den arabiske og islamske verden. Erfaringen tilsier imidlertid at også denne gangen kommer hykleriet til å overvinne sannheten.
Som så ofte før, vil oljehandelen og regimets mange petrodollar trumfe hensynet til både menneskerettigheter og politisk anstendighet, og nye delegasjoner av statsråder vil finne veien til festligheter i Riyadh. Vårt politiske system vil heller ikke nå ha mot til å innrømme hva den jødiske staten Israel daglig må forholde seg til i sitt nære nabolag. Men ambassadør Schiøtz Wibye gjorde en innsats for å skape en edruelig erkjennelse av hvilket middelaldersk tyranni våre politikere har gode forbindelser til i det landet.
