Ingen blir vel forbauset over at formannen for de palestinske selvstyremyndighetene fortsetter med å fortelle verden at det jødiske folk ikke har noen historisk tilknytning til Israel, og at kolonimaktene opprettet Israel for å bli kvitt jødene. Under et møte i Den arabiske liga i Kairo nylig uttalte Mahmoud Abbas blant annet at Balfour-erklæringen hadde som formål «å bli kvitt jødene i Europa og opprette det såkalte jødiske nasjonale hjem i Palestina som skulle bli en utpost for å sikre interessene til disse kolonimaktene.»
Mens dette er gamle og velkjente toner fra Holocaust-fornekteren Abbas, merker vi oss at det nå også forberedes nye fremstøt i FNs organer hvor kravet om fullt medlemskap for «Staten Palestina» igjen er satt på dagsorden sammen med de gamle fordømmelsene at israelsk boligbygging i Judea og Samaria. Også «tostatsløsningen» er mannen freidig nok til å snakke om fordi han vet det er en sikker valgvinner i de fleste vestlige land som har sluttet seg til EUs og president Bidens liste over krav til Israel som de vet at de aldri vil kunne få Israel med på.
Formålet med denne prosessen mot Israel som gjentar seg like regelmessig som årstidene, er hverken å skape fred eller en tostatsløsning. Alle som deltar med sine fordømmelser og krav til israelerne om å opprette en arabisk stat innenfor sine statsgrenser, deltar i dette spillet for å holde det gående. For Vesten er det selve prosessen som er målet. For Abbas er det å holde liv i de store pengestrømmene som Vesten er villige til å ofre for å slippe å gjøre alt det andre de har lovet.
Når de palestinske kravene om noen dager igjen skal leses opp i FNs Sikkerhetsråd, står Biden overfor et lite dilemma. Han vet at han ikke kan gå for langt og han vurderer derfor å være med på en «symbolsk» støtte til Abbas og håper med det at han slipper å legge ned veto og dermed velte spillet.
For Norge blir ikke dette noe problem. Fordi vi har en sikker evne og tradisjon for å ordlegge oss i pakt med EUs innarbeidete Midtøsten-politikk og deres såkalte «internasjonale parametere,» blir vi gjerne invitert til å være med og slå an tonen når Israel skal rakkes ned på. Utenriksministeren har allerede vært tidlig ute med å fordømme jødisk boligbygging i Judea, noe hun mener er ulovlig og et hinder for fred. «Jeg fordømmer Israels beslutning om å legalisere ni bosetningsutposter på den okkuperte Vestbredden. Jeg tar også sterk avstand fra planene om å bygge tusenvis av nye boliger i allerede etablerte bosetninger. Den israelske bosetningspolitikken på okkupert land er i strid med folkeretten og må stanses,» sier hun i en uttalelse fra Regjeringen.
Utenriksministeren sier, i likhet med EU, at hun er bekymret for tostatsløsningen. Men hvorfor er hun det når hennes palestinske kolleger ikke er det minste bekymret for den? De sier jo i enhver sammenheng at de slett ikke vil ha noen tostatsløsning, og ikke vil de ha Oslo-avtalene heller, – de avtalene hvor Norge sammen med EU og andre skrev seg på som garantister for gjennomføringen av. Det Abbas sier han vil er å frigjøre Palestina fra elven til havet og bli kvitt den jødiske kolonien som Europa prakket på dem.
«Jeg er dypt urolig over befolkningens lidelser,» sier Huitfeldt. «De lever i frykt som følge av hyppige angrep, drap og dødsfall. For å unngå ytterligere opptrapping av konflikten er det viktig at israelske myndigheter opphever disse beslutningene, som også undergraver to-statsløsningen og uunngåelig vil bidra til mer konflikt,» Men hva er det som mest bidrar til å undergrave en hvilken som helst løsning når det den ene part ber om er FN-støtte og penger til å utslette den annen?
Ville det ikke være mer nærliggende for Anniken Huitfeldt å be sin palestinske kollega om å sette seg til et forhandlingsbord og fullføre de forhandlingene hun har forpliktet seg til å støtte opp om, og endelig en gang bli ferdig med de milliardbevilgningene hun fremdeles hjelper en avdød forhandlingsprosess med? Nå hadde hun jo en gyllen anledning i forbindelse med at Abbas i strid med Oslo-avtalene velger å fri til FN i stedet for å forhandle. Eller må vi konkludere med at heller ikke norske myndigheter lar en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg?
