Da statsministeren tidligere i år fikk mandat til å danne en flertallsregjering, var det endel som trodde at det ville innebære en oppmyking av den harde holdningen til den jødiske staten Israel som i lang tid hadde preget norsk Midtøsten-politikk.  En formulering i erklæringen fra Granavolden om at man fra nå av skal legge til grunn «en balansert holdning» til Midtøsten-konflikten skapte optimisme hos mange.

Optimismen gikk snart over i skuffelse.  Det kom ikke på tale å vise forståelse for USAs folkerettslig velbegrunnede beslutning om å anerkjenne israelsk suverenitet på Golan.  Og da medlemmer av Organisasjonen for islamsk samarbeid i sommer fremmet en resolusjon innenfor UNESCO hvor de påsto at i Midtøsten er det Israel som svekker kvinners rettigheter, ja, da fant Regjeringen det riktig å støtte resolusjonen.  Forklaringen er enkel: Norge støvsuger FN på jakt etter medlemmer som vil være med på å nominere Norge som kandidat til en ledig plass i Sikkerhetsrådet.  Realpolitikken tilsier at å opptre balansert i Midtøsten ville koste norske politikere og diplomater en lønnsom karrieremulighet.  Derfor tar de parti.

Regjeringen har allerede brukt tyvetalls millioner på denne prestisjekampanjen, og statsministeren har det siste året reist verden rundt med fly på leting etter stater som kan tenke seg bistandsmidler i bytte mot en vennlig gest.  Her er det tale om nettopp slik quid pro quo som man liker å kritisere USAs president for å praktisere.  Fremfor alt gjelder det å demonstrere en Midtøsten-politikk som kan sanke stemmer i den arabiske verden, uansett hvor lite «balansert» den måtte være.

At det er slik Norge planlegger å fremstå i Sikkerhetsrådet kom enda tydeligere frem for noen dager siden da Norges nye FN-ambassadør, Mona Juul, gjorde sin opptreden, nettopp i Sikkerhetsrådet, med et innlegg som feiet all tvil til side.  I sitt innlegg om situasjonen i Midtøsten, inkludert det palestinske spørsmål, ga hun uttrykk for all den bekymring man i Norge føler for situasjonen i alle deler av Midtøsten, og slo et slag for flere kvinner i politikken.

FN-ambassadøren refererte fra det siste møtet i den norskledete giverlandsgruppen, AHLC, for de palestinske selvstyreområdene og påpekte spesielt et norsk ønske om å oppheve våpenblokaden av Gaza og å åpne for palestinsk utnyttelse av Område C, som i henhold til Oslo 2-avtalen er underlagt israelsk jurisdiksjon og rettshåndhevelse.  Argumentet hennes for det siste er at dette er en forutsetning for en bærekraftig palestinsk økonomi.  Sagt med andre ord, er det ikke lenger Norges syn at det er en fredsavtale slik som det var planlagt i Oslo-avtalene, som er en forutsetning for en bærekraftig palestinsk økonomi, men at Israel kapitulerer for terror og politisk press.

Fra norsk side får nå Sikkerhetsrådet vite at Israels selvforsvarstiltak mot terrorisme og islamistisk ekspansjonisme «… undergraver tostatsløsningen og fredsprosessen, så vel som den palestinske økonomien, og truer regional stabilitet.»  Norge oppfordrer derfor partene til å «overholde sine forpliktelser under folkeretten,» idet man forteller at Norge har et langvarig engasjement for «å få i stand og bedre vilkårene for fred og sikkerhet i Midtøsten.»

Formålet med hele opptrinnet var ifølge ambassadør Juul å få frem at å «fremme konfliktløsning og forhandlinger i konfliktene i regionen forblir en hovedprioritet for norsk utenrikspolitikk.  Dersom Norge blir valgt inn i Sikkerhetsrådet for perioden 2021 – 2022, vil vi gi dette spørsmålet høyeste prioritet,» fortalte hun den 28. oktober 2019.

Som det fremgikk av ambassadørens valgkampinnlegg for Sikkerhetsrådet, går vi inn for å sikre tostatsløsningen og bedre vilkårene for fred og sikkerhet i Midtøsten, og oppfordrer partene til å overholde sine forpliktelser under folkeretten, samtidig som vi selv setter til side de avtalte forutsetningene i Oslo-avtalene som i dag er det eneste folkerettslige grunnlaget som finnes for en fredsprosess som eventuelt kan lede frem til en tostatsløsning.  Ambassadøren glemte å nevne at Norge med sin underskrift på Oslo-avtalene (sammen med EU, FN, USA og Russland), er folkerettslig forpliktet til å se til at de gjennomføres i pakt med sin intensjon og ordlyd.

I stedet reiser ambassadøren (les Regjeringen) overfor Sikkerhetsrådet alvorlige anklager mot Israel for å undergrave tostatsløsningen og fredsprosessen.  Vi vet ikke hvilke rutiner Utenriksdepartementet har for å kvalitetssjekke norske innlegg i FN.  Det vi her står overfor, er så grovt at vi mistenker det kan skyldes en glipp på linje med NAVs manglende innsikt i EØS-lovgivningen med de konsekvensene det har for klientene og tilliten til norsk rettsforvaltning.

Utenriksdepartementet er nemlig ikke uten kunnskap om de forhold som gjennom et par tiår har hindret fremdrift i fredsforhandlingene mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene.  Alle ansvarlige norske myndigheter er i detalj orientert om finansieringen av arabisk terror mot den jødiske staten og hva dette har hatt å si for fredsprosessen.  Utenriksministeren som godkjenner FN-ambassadørens innlegg, er vel kjent med at organisasjonen Fatah som ledes av Mahmoud Abbas som nylig var på «statsbesøk» i Norge, så vel som de palestinske myndighetene han er president for, aktivt promoterer terror og offentlig hyller terrorister som angriper og dreper israelske jøder.  De norsk-finansierte palestinske lederne som Utenriksdepartementet taler varmt for i FN, står offentlig frem i sine norsk-støttede medier og fremholder sine terrorister og deres mødre som rollemodeller for palestinerne.  Dette er både utenriksministeren og FN-ambassadøren fullt klar over.

Når vi så leser hva en norsk FN-ambassadør på vegne av sin regjering er i stand til å uttale overfor FNs Sikkerhetsråd og andre FN-organer av forfalskede anklager og fortielser av overlagt terrorisme rettet mot Israel, er det vi som har grunn til å være bekymret.  Vi har på bakgrunn av hva vi observerer ingen tiltro til at Norge som medlem av FNs Sikkerhetsråd vil kunne bidra til fred og sikkerhet i Midtøsten.  Det er nettopp slik atferd vi her observerer som kan «true regional stabilitet» og ikke jødenes forsvar mot fremmedfinansiert terror.  Det er Norge som er på kant med folkeretten.

Det vi her ser dokumentert til overmål, forteller en tragisk historie.  Mennesker som meler sin egen politiske og privatøkonomiske karrierekake på bekostning av det jødiske folks sikkerhet og velferd, fortjener ikke tillit enten de er arabere eller nordmenn.  De mangler den personlige og politiske integriteten som må ligge til grunn for tillitsskapende fredsarbeid.  Norske myndigheter, i likhet med sine palestinske kolleger, vil ikke være i stand til å levere noe de selv viser at de ikke har.  Derfor har Norge ingenting å bidra med i FNs Sikkerhetsråd.