Sven Egil Omdal har lang fartstid i den politisk korrekte medieverden. I 2009 fikk han prisen Gullpennen av Riksmålsforbundet. Juryleder Martin Gunnerud uttalte da han uttalte prisen, ifølge Wikipedia: «Han er en uredd kommentator som har klare og til dels nådeløse meninger.»
Men det er ikke nettopp mot som betegner hans artikkel i Aftenbladet og flere andre medier. Her oser det krigsfrykt. Ikke den sunne, normale frykten som alle mennesker bør ha, men en tilstand som kan beksrives som en slags intellektuell fosterstilling. En irrasjonell handlingslammelse som enkelte får når de trues, for eksempel av en brann, – man setter seg ned på gulvet med beina trukket opp under seg og armene foran hodet, som for å beskytte seg mot flammene. Den åpne døren en meter foran dem ser de ikke, og de dør der de sitter.
I et intenst debattinnlegg som mangler de mest innlysende motforestillinger argumenterer Omdal mot å gå til krig mot Iran. At hensikten ikke er krig som sådan, men å forhindre at Iran får muligheten til å lage kjernefysiske våpen avfeies med et eksempel vi alle kjenner til, Irak.
Men Iran er ikke Irak. Ahmadinejad og hans administrasjon har gang på gang uttalt at hans land vil knuse og utslette Israel hvis hans land får muligheten til det, eller dersom Israel eller USA angriper dem. Ikke nok med det, men han vil ifølge en talsmann for landet «ta krigen utenfor Irans grenser, og utenfor regionens grenser»
I praksis vil ingen kunne føle seg trygge om det skulle gå så ille som at Iran fikk gå ut drektighetstiden og føde sin baby, en atombombe. Enhver med normal fornuft klarer å resonnere seg frem til det.
Alle Gulfstatene vil dessuten rammes av en eventuell stengning av Hormuz-stredet, som er en annen, reell trussel fra Den islamske republikken. Her lever også Irans mulimske naboer i frykt, enten de anses som venn eller fiende. Å kalle Israel en «bølle» fordi landet ønsker at man går sammen om å avvæpne denne ustabile statslederen virker på denne bakgrunn noe tynt belagt. Og virkelighetsfjernt.
2012 er ikke 2003, verken i Tel Aviv eller Washington. Før og under angrepet på Irak satt Israel ganske stille. Denne gang er de den aggressive bøllen som forsøker å trekke et motvillig USA inn i landets tredje krig på 11 år.
…
Den norske forskergruppen i en internasjonal, komparativ studie av medienes dekning av Irak-krigen, dokumenterte at mens VG ukritisk aksepterte Bush-regimets falske dokumentasjon, markerte Aftenposten seg mot krigen, både på leder- og reportasjeplass.
Aller helst skulle hele verden sitte stille og bare la ting skje rundt seg, følger vi Omdals logikk. Uansett hva. Det er hva de fleste oppegående mennesker ville kalle noe naivt, nesten som SVs forsvarspolitikk. I stedet for et skikkelig forsvar vil man satse på styrkede lover, mer rettferdighet, mer demokrati, og helse og velferd.
Politimester Bastian hadde klare linjer i forhold. Han satte i det minste krav om at man ikke skulle plage andre.
Hadde Israel fulgt en slik linje, hadde landet for lengst vært utslettet. I innledningen skriver Omdal om Holocaust. Måten han skriver på kan tyde på en motvilje mot dette folket:
I Israel er det førkrigstid. Angrepet på Iran skildres som en historisk nødvendighet, det eneste som gjenstår er å finne det rette tidspunkt. Krigsheroldene snakker om dører og vinduer som er i ferd med å bli stengt. Det er mektige metaforer for et folk som aldri kan glemme de millionene som motstandsløst lot seg føre inn i lukkete rom. Burde de ikke bombet Berlin i 1939 om de hadde kunnet?
Lot jødene seg motstandsløst føre inn i lukkede rom? Det korrekte er at jødene som folk, sivile mennesker: barn, kvinner, gravide og gamle, og menn i alle aldre ble systematisk uttryddet av mennesker som hadde en ond plan å gjennomføre. Syke ideer fikk spillerom og vant gjenklang i så store deler av befolkningen at man presterte å myrde rundt seks millioner av disse menneskene. Ikke som tilfeldig sivile ofre i en krig om territorier eller makt, men i en planlagt aksjon med nettopp dette formål.
I ingressen presterer Omdal det utenkelige: å sammenligne Israel – jødenes stat – med Hitler, idealisten, selve mentoren for det nazistiske jødehatet, – bøddelen selv. Det er det samme som å sammenligne, sidestille offret med overgriperen. Slik sammenligning viser en utstudert mangel på empati. I dagligtale kalles det jødehat – antisemittisme.
I mellomkrigstiden var det ikke så lett å vite at man levde i mellomkrigstiden, i hvert fall ikke før Hitlers planer ble umulige å ignorere. Som Israels er det i dag.
Krig er vanskelig. Ingen bestrider det. Det skal ikke være lett å angripe. Å bruke et lands militære apparat for å angripe en annen suveren stat er alvorlige saker.
Men når det andre landet, som i dette tilfellet, aktivt truer med å utslette et folk som tidligere har vært truet med total utslettelse, og temmelig utilslørt arbeider for å få våpen som kan brukes i en maktkamp med tilnærmet hundre prosent avskrekkende effekt, om de ikke faktisk brukes; da hjelper det neppe å sette seg i fosterstilling.
Så enkelt er ikke livet. Ikke for et land som siden nystarten i 1948 har opplevd å bli angrepet gang på gang, – noen ganger som forventet, andre ganger som lyn fra klar himmel. Hjelp utenfra har de stor sett ikke fått. De har lært seg å stole på det de selv greier å fremskaffe av etterretningsinformasjon. Og de har lært seg at når det kommer til alvor, står de som regel alene. Europa sviktet dem i Nazi-tiden. Europa sviktet dem etter krigen, inklusive Norge. Det lyser heller ikke verken forståelse eller empati av Omdals innledende fraser, og det ville være naivt å tro at hans såkalt «skarpe penn» vil gi jødene noen slags beskyttelse.
Det er ikke lett å se noe skarpt i denne kommentaren. Omdal har tidligere gjort seg til talsman for temmelig spekulative forestillinger om 9/11, nemlig at Twin Towers skulle ha rast på grunn av kontrollerte eksplosjoner, ikke flyene. Det kan ikke kalles spesielt skarpt.
Rustad kaller slike konspirasjoner (linken overfor) politisk rabies.
Omdals innlegg kunne derfor kanskje ses på som et symptom på politisk psykose. Å være nådeløs, som han fikk pris for, er litt uheldig når man lider av vrangforestillinger.
Sven Egil Omdal: Ord på veien til helvete
Les mer om Omdal:
Sure toner fra Omdal
