Tirsdag 10. november holdt den nå pensjonerte norske jødiske journalisten Peter Beck igjen foredrag i Oslo om den aktuelle situasjonen i Israel. Han og kona er bosatt i Jerusalem, og de har derfor opplevd den bølgen av drap og terror som vi nå har vært vitne til.
Nedenstående er notert i farten, og er på ingen måte utfyllende. Men det gir et interessant innblikk i hva som skjer på mange felter i dag.
Det er vi som bor i Israel, som har byrdene, som opplever det som skjer til hverdags. Det skjer mye i Midtøsten nå, hele etniske grupper blir fordrevet, mye er urolig.
Vi har knivstikkingene, det er biler som brukes for å drepe mennesker, det kastes Molotov-cocktails, brannbomber. 13 jøder drept, mange skadet. En god del palestinere er skutt. Men det virker imidlertid som om Abbas nå forsøker en ny taktikk. Han har sagt til araberne noe i retning av: – ok å drepe jøder, men gjør det på Vestbredden.
Verden reagerer sterkt på at sivile stikkes ned inne i Israel, så dette har kanskje ikke hatt den effekt de regnet med.
Jeg minner om at det var massakre i Palestina allerede i 1921. En ny i 1929 (Hebron). Nye opptøyer i 1936, alle hadde den ene årsak: man mente jødene ville bygge det tredje tempel. Hva er så dette med status quo? Ingen jøde, ingen kristen, ingen Baha’i kan tilbe der. Bare muslimer. Du har ikke en gang lov å ta med en Bibel. Slik var det ikke fra 1967 til 2000. I dag er det blitt ekstremt ille.
En jødisk religiøs kvinne på Tempelplassen ville si noen bønneord til babyen sin som hun hadde med. Hun ble øyeblikkelig lempet ut av Tempelplassen av israelsk politi, etter å ha bli jaget bort av arabere.
I Jerusalem er det færre folk i gatene. Folk er forsiktige, de vurderer folk rundt seg. Man handler mer online for å slippe å gå ut, henter barna i barnehage med biler for ikke å risikere så mye.
Så nå ser det mer eller mindre ut til å være under kontroll. Det er mye soldater og politi i gatene. Vanlige folk som har våpen, er oppfordret til å bære dette på seg. Men det er strenge vilkår for å ha våpen. Det hele er dramatisk nok, men ingen trussel mot Israels eksistens.
De arabiske israelerne i Knesset, araberne, gir uttrykk for at de «forstår» knivstikkerne. Noen kaller dem for femtekolonnister. Dere får selv dømme om det passer. Så foreslo Jordan som kjent at det skulle installeres kamera på tempelplassen, så alle kunne følge med 24t i døgnet. Så fikk man se hva som skjer, når det skjer. I og for seg en glimrende tanke. Men palestinerne sier nei. De mener det er en «felle.» Logikken er litt vanskelig å forstå, men de mener at hvis kameraet er påslått 24 timer i døgnet, vil israelere se ansikter på enkelte ungdommer som så blir arrestert for å ha utøvet vold ved andre anledninger.
Hamas sier at de som stikker ned jøder, deres blod går til Allah. En video viser en sheik i moskéen i Gaza som sier Jerusalem er et «kodeord». Der er Muhammeds soldater, derfor husker vi i dag hva Allah gjorde med jødene. Mine brødre på Vestbredden: hugg til! Unge menn, gå sammen tre og fire, angrip. Noen holder offeret, noen angriper med kniver og økser. Skjær dem i biter.
De som tror Fatah og Abbas ikke er med på dette, tar feil. «Kniven fra Jerusalem» ble som kjent omtalt på Fatahs Facebook-side som positivt. Så noen fredsprosess med dem blir vanskelig.
Ser man på Israel som et hele, peker de fleste piler oppover. Landet har god økonomi, også litt olje utenfor Askhelon, og det bores etter mer på Golan. Vannproblemet er løst, med store avsaltningsanlegg. Det er vi alene i Midøsten om. Aldri før har det vært flere som har studert Torahen og jødedom. Og desto mindre støtte får vi fra de «liberale», som ser oss som en Goliat.
Da vi ble angrepet i 1967 av Syria, Irak, Jordan etc, var det ingen land som grep inn for å hjelpe oss. I Yom Kippur var vi helt på knærne, det var virkelig ille. Til slutt åpnet amerikanerne litt for salg av våpen, ikke en gang Tyskland. Portugal sa ja, imidlertid. Det vi har lært av dette, er at vi utelukkende kan stole på oss selv. Det er ingen hjelp å få av andre.
I Israel er det en svak økning av kristne, som det eneste landet i Midtøsten.
Abbas truer med å legge ned hele PA hvis han ikke får det som han vil. Men dette har han truet med mange ganger før. Palestinerne får hvert år rundt 16,5 milliarder dollar, så det spørs. De skylder for øvrig Israel flere mrd. 120.000 palestinere fra Vestbredden jobber i Israel hver dag. En som har en årlig inntekt på 25 milliarder kroner legger neppe ned butikken.
FNs resolusjon 242 sier uttrykkelig at ingen av grensene skulle være endelige. Resolusjon 330 etter Yom Kippur gjentok dette. Men palestinerne viser til at grensene de vil ha er linjene fra før 1967. Men hvorfor holder Israel fast på sitt absolutte krav om at palestinerne skal anerkjenne Israel som en jødisk stat? Svaret er såre enkelt. Fordi i det øyeblikk de aksepterer at Israel er en stat for jøder, sier de seg enige i at dette er jødenes stat, og at de selv dermed ikke har den samme rett som jødene i denne staten.
Så Oslo-prosessen er etter min mening død. Det er imidlertid et visst samarbeid mellom jøder og arabere. Ikke hjertelig, men det er der. I det øyeblikk Israel trekker seg ut av Vestbredden, er Abbas ferdig. Hamas tar over øyeblikkelig. Og det vet de som bor på Vestbredden.
Araberne legger ikke skjul på hva de vil. «Fra elven til havet.» Alt sammen vil de ha. Vi kaller det «salami-taktikk», de tar det skive for skive, bit for bit, om de får noe.
Det er daglig en mengde arabere som søker om israelsk statsborgerskap. 53 % av palestinerne på Vestbredden vil ikke ønske å bo i en palestinsk stat, men ville fortsette å bo i Israel. Av de israelske araberne vil størsteparten forbli israelsk selv om det skulle bli en palestinsk stat.
I de palestinske områdene har for øvrig palestinerne selv hundre prosent kontroll. Kun når Israel skal ta ut en terrorist, går de inn, etter å ha gitt beskjed til palestinske myndigheter.
Gaza: hver dag kjører 800 lastebiler inn med forsyninger, en mengde forsyninger kommer fra Israel. Mat, medisiner. Betong og bygningsmaterialer får de ikke, for vi vet hva det går til.
Finnes det arabere i den israelske hæren? Ikke veldig mange. Problemet er at de lever i arabiske samfunn der man er svært negativ til Israel. Et unntak er druserne. Vi har drusiske generaler. Og det i en «apartheid-stat.» Gå på et apotek. 90 % av dem som betjener deg er arabisk. Gå til en tannlege. Mange er arabiske.
Iran. Dette er et voksende problem. Etter avtalen begynner vi å innse at Iran vil få sin bombe. Israel har derfor angrepsplanene klare. Det snakkes om i dag at dersom Israel skal gjøre et siste forsøk på å stanse Iran i å skaffe seg kjernefysiske våpen, så er neste sommer et godt tidspunkt. Da er det amerikansk presidentvalg, og konkurransen er stor mellom de forskjellige kandidatene, og de vil være forsiktige med å kritisere Israel. Jeg personlig tror Iran får sin atombombe om ca 10 år, når de forskjellige sperrene tas bort.
Iran har allerede begynt å snakke om at de er misfornøyd med avtalen. De vil ikke ha inspeksjoner, i alle fall ikke så ofte og så mye som amerikanerne vil. Etter hvert som etterretning oppdager mistenkelige steder som kanskje er atomanlegg, vil det i det minste ta 24 dager før de kan inspisere dette. Og får Iran bomben er det flere som vil ha. Saudi Arabia, Egypt m. fl. De vil ikke tillate Iran å ha makthegemoni. Khamenei har visstnok utstedt en fatwa om at det ikke er forenlig med islam å lage et masseødeleggelsesvåpen. Men den fatwaen er det ingen som kan finne nå.
