Den 13. september er det 30 år siden Oslo 1-avtalen, også kalt Prinsipperklæringen, ble inngått mellom Israels regjering og representanter for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO i Oslo. Formålet med avtalen var å innlede en forhandlingsprosess som skulle skape fred mellom partene ved å gi den arabiske befolkningen i landet lokalt selvstyre i et nærmere definert område som det skulle forhandles om sammen med andre viktige spørsmål i henhold til Oslo 2-avtalen som ble inngått i 1995.
For å muliggjøre de endelige fredsforhandlingene slik Oslo 2-avtalen la opp til, inngikk partene en detaljert tilleggsavtale, Vedlegg 1, med klare bestemmelser forpliktet PLO-regimet til å bekjempe terrorisme og oppvigleri som kunne forhindre gjennomføringen av fredsprosessen. De palestinske selvstyremyndighetene som ble opprettet for å representere den arabiske lokalbefolkningen i de avtalte områdene, fikk som en av sine hovedoppgaver å gjennomføre bestemmelsene om bl.a. å bekjempe terrorismen som landet var belastet med. Deres sikkerhetsstyrker fikk også opplæring fra Norge.
Når vi nærmer oss 30-årsmarkeringen av denne «fredsprosessen» som dominerte både nyhetsbildet og det utenrikspolitiske engasjementet i Norge gjennom mange år, blir vi slått av den dype tausheten denne politiske milepælen i norsk diplomati omfattes med i dag. Selv om det er valg i disse dager, skulle vi tro at i det minste Utenriksministeren ville finne grunn til å trekke frem noe minneverdig som kunne avlede oppmerksomhet fra den grå hverdagen hun opplever.
Men tausheten omkring Oslo-prosessen er vel begrunnet. Vi vet knapt om noen norsk utenrikspolitisk fiasko som det er mer verd å glemme, men som likevel kommer til å hjemsøke oss som et mareritt langt inn i fremtiden. I den fredsoptimismen som preget norsk utenrikspolitikk på 1990-tallet, tok vi nemlig enda et skritt og forpliktet oss til å lede en internasjonal komité av sponsorer som påtok seg å finansiere oppbyggingen av et palestinsk-arabisk forvaltningsapparat, «selvstyremyndigheten,» som gjennom alle mulige «samfunnsbyggende tiltak» skulle sette den arabiske lokalbefolkningen i stand til å klare seg selv.
Det finnes ingen oversikt over hvor mange milliarder som har vært innsamlet og bevilget til dette formålet. Det vi kan slå fast er imidlertid at etter mer enn 25 års innsats, er målet i dag fjernere enn det noen gang har vært. Vi ser dette også i den argumentasjonen som brukes når politikere i Stortinget, så vel som i EU og FN prøver å legge skylden for misæren på Israel. Det gjør de blant annet ved å påstå at landskapene Judea, Samaria, Gaza og Øst-Jerusalem er «okkuperte palestinske territorier» som Israel må trekke seg tilbake fra for å muliggjøre en «tostatsløsning.» Slik var det ikke for 25 år siden.
Men nå har norske utenriksministre gjentatte ganger presentert denne historierevisjonismen for Stortinget og fremhevet at «konflikten mellom israelerne og palestinerne bare kan løses gjennom en forhandlet to-statsløsning og i henhold til prinsippene i folkeretten.» Når det også tilføyes at «… det haster derfor med å gjenoppta forhandlingene og komme frem til en løsning basert på grensene som forelå frem til 1967,» innser vi at Norge ikke lenger står ved de forpliktelsene landet tok på seg som fredsmekler mellom Israel og den palestinsk-arabiske folkegruppen. Men forhandlingene under Oslo-avtalene dreiet seg aldri om en tostatsløsning.
I 1967 var Israel det eneste landet i verden som ikke var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser. Den gang var landet omgitt av våpenhvilelinjer i fra en krig som ikke var avsluttet med fredstraktater. Våpenhvileavtalene fra 1949 sa eksplisitt, etter krav fra de arabiske motpartene, at disse linjene ikke skal oppfattes som statsgrenser. Siden den gang har imidlertid Israel inngått freds- og grensetraktater med Egypt (1979) og Jordan (1994) i medhold av Sikkerhetsrådets resolusjoner 224 og 338. Det er disse traktatfestede grensene som i dag er Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser og som markerer yttergrensene for Israels utøvelse av suverenitet. Dette burde noen i embetsverket ha minnet statsråden om før hun gikk til Stortinget med sine feilaktige svar. Å feilinformere Stortinget pleier ellers å være en alvorlig sak, men åpenbart ikke når feilen rammer Israel.
Anniken Huitfeldt burde også vært minnet om at dersom hennes påstander hadde vært riktige om at Oslo-avtalene omfatter territorier som er okkupert og av Israel forvaltet i strid med folkeretten, ville også Oslo-avtalene som Norge påtegnet som vitne, ha vært inngått i strid med folkeretten. Vi kan derfor trygt slå fast at det snarere er norsk politikk, slik den har utviklet seg i senere tid, som er på kant med faktiske og rettslige forhold.
Vi kan også slå fast at Israel til nå ikke har hatt mye imot at Norge blir sittende i den fella landet gikk i da våre myndigheter forpliktet seg til å sørge for finansiering av driften av de palestinske selvstyremyndighetene på ubestemt tid. Å overøse disse menneskene med milliarder av dollar har skapt en korrupsjonskultur av sjeldne dimensjoner som til en viss grad har svekket terrorviljen hos «selvstyremyndighetene». Men det har også bidratt til finansiering av den økende terrorvirksomheten mot det israelske sivilsamfunnet som Oslo-avtalene skulle forhindre. Det er her Norge har en oppgave å løse.
