Av Siv.ing. Carl Christian Hauge
- Innledning
Den dansk-israelske samfunnsforskeren Nir Levitan publiserte i 2023 Scandinavian diplomacy and the Israeli-Palestinian conflict. Han beskriver hvordan Norge, Sverige og Danmark hver for seg forsøkte å bidra til en fredsforhandling mellom Israel og PLO. Norges rolle og Osloprosessen er grundig dokumentert med et særdeles bredt tilfang av kildemateriale.
Nir Levitan gir stor anerkjennelse til norske diplomater for høy politisk moral i 1993. Han berømmer også kreativ kommunikasjon og tålmodig leting etter løsninger. Boken dokumenterer også hvordan Osloprosessen ble brukt til å bygge en profil for Norge som internasjonal konfliktmegler. Det styrket Norges kommersielle og politiske interesser.
Osloprosessens feilet av flere grunner, og disse beskrives i detalj. Til tross for edle motiver, var prosessen basert på ønsketenkning om realitetene i konflikten.
- De to viktigste trinn i Oslo prosessen
Osloprosessens første trinn besto av hemmelige samtaler som førte frem til Prinsipperklæringen som ble undertegnet i Washington 13. september 1993. Andre trinn ledet frem til Interimsavtalen, også kalt Oslo-2 avtalen, ferdigforhandlet i Taba i Egypt i september 1995. Oslo-2 avtalen presiserte tiltak til oppfølging av Prinsipperklæringen fra 1993.
Det gikk galt i begge trinn, dels pga strukturen i Oslo-prosessen, dels pga uadresserte konflikter mellom Israel og PLO, særlig knyttet til øket terror fra PLO og Hamas sin side.
- Osloprosessens strukturelle styrke og svakhet
Oslo prosessens styrke lå i at personer fra begge sider, uten formell politisk posisjon og utenfor medias oppmerksomhet, ble gitt mulighet til å bygge tillit og sondere løsninger uten forpliktelser. Det ga stort rom for å lete etter kreative løsninger. Dette ble imidlertid også Osloprosessens svakhet.
Levitan konkretiserer de fire viktigste svakhetene i kap. 6 i boken.
En hemmelig uformell prosess kan ikke leve opp til forventningene:
“Away from the pressure and the reality of the conflict, the amiability of the participants and the visionary talks generated expectations that were not fulfilled.”
“Secrecy could isolate the participants from the reality on the ground and thus talk could develop an idealistic scenario of wishful thinking.”
“– the fact that any understandings or agreements were non-binding allowed the participants and sometimes even the decision makers to negotiate freely and without consequence.”
Norge krevde ikke at inngåtte avtaler skulle overholdes:
“Because unofficial talks were set up as non-binding, the mediators had no authority to enforce implementation of any common understanding or agreements. They could be disregarded and rejected outright without explanation.”
Naivitet og ønsketenking:
“The land for peace equation turned out to be a simplistic formula to address the conflict, –. All the tools of conflict resolution, — were impotent in the face of the escalation of violence, the Israeli public’s response to it and the Arab world’s response at efforts of normalization with Israel. “
“Naïve, wishful thinking in peace-making damaged any real possibility of resolving the conflict. Glossing over the very factors that were the true obstacles, looking for peace at any price, undermined the very goal they sought”
Vold og terror kunne ikke konfronteres:
“When the participants and the mediators were not able to speak about or curb the violence, it served as an “event horizon” from which they could not recover. The outcome of the Oslo process was set.”
- Reelle konflikter som ikke ble adressert i 1993
Levitan omtaler flere konflikt-tema som ikke ble adressert i Oslo-forhandlingene. De viktigste var:
Arafat brukte Oslo-prosessen som første trinn i PLOs faseplan fra 1974:
Når de snakket arabisk, sa både Arafat og Abu Ala at Oslo-prosessen var første trinn i PLOs faseplan fra 1974. Faseplanens mål var ødeleggelse av Israel. Til og med Abu Ala som var sentral i de hemmelige Osloforhandlingene spilte dette dobbeltspillet. For dokumentasjon, se Arafat’s Grand Strategy av Efraim Karsh, i Middle East Quartely , Spring 2004.
Terje Rød Larsen sa noe av det samme, gjengitt bl.a. i Aftenposten i august i 2005. «Arafat løy hele tiden».
Nir Levitan bruker et akademisk språk i sin oppsummering i kap. 6:
«The Scandinavians came face to face with passionate cultures with pronounced national identities that were threaded with violence and lived with an evasive communication style that Westerners label as false. Politics in the Middle East were complex and could not be changed with a handshake on the lawns of the White House.»
PLO stoppet ikke terroren:
Terroren øket mer enn noensinne.. Dette er den viktigste grunnen til at Osloprosessen kollapset:
«Although Arafat arrested Hamas members, he acted as if he were forced to do so. To the Palestinian public he justified making arrests against Hamas members as being due to American pressure and not because of any desire to act against the organization. Yet the arrested Hamas leaders were released a few months later as arrests had been a political maneuver. (Fra kap. 3.7: Reaching for a new Middle East. Political and security implications).
In the face of continued terrorist activity, Israeli public willingness to engage in the peace process went into freefall. (Fra kap. 3.10: The Norwegian model: Image and reality).»
Arafat bygget ikke demokratiske institusjoner:
Etter Oslo-2 avtalen skulle PLO bygge transparente demokratiske institusjoner. Hatpropaganda skulle stoppe. PLO bygget imidlertid aldri demokratiske institusjoner og stoppet ikke hatpropaganda.
«The PLO did not see the establishment of political institutions and the creation of political legitimacy in the territories as an essential part of the peace process with Israel. (Kap 3.7 Reaching for a new Middle East. Political and security implications).
It became clear to the Norwegians that aid funds channeled by Norway for civilian projects were partly appropriated for personal as well as political purposes by the PLO leader at the expense of developing a functioning democracy in the West Bank and Gaza.
-Although Palestinian society was one of the most educated, political and social involved societies in the Arab world, it failed to develop a democracy.
The mediators were unable to condition the continuation of aid to the Palestinians on progress in meeting PLO obligations under the Interim Agreement. (Kap. 3.9: Limitations of Norwegian mediation policy).»
De palestinske politistyrkene tjente Arafats personlige interesser:
«In their desire to preserve Norwegian, and not necessarily regional, goals, they disregarded Arafat’s efforts in fortifying his power at the expense of pursuing democratic development and the gradual implementation of policies. (Kap 3.7 Reaching for a new Middle East. Political and security implications)
In reality, the police force acted out of personal loyalty to Arafat, serving his personal interests and not necessarily the interest of building a civil Palestinian society. (Kap 3.8 Preserving Norwegian involvement).»
- Islamismen – den underliggende trend fra 1988
Den franske arabisten Gilles Kepel beskriver i flere bøker hvordan islamismen fikk en kraftig impuls da Khomeini tok makten i Iran. Han viser også hvordan islamismen bestemte palestinske holdninger til Israel. I «Jihad. The trail of political Islam», i engelsk utgave fra år 2002, skriver han bl.a.
«In the Arab Middle Est, the revolutionary enthusiasm of the Khomeinists found its principal expression in the gradual Islamization of the conflicts in Palestine and Lebanon. (Kap 5 The ripple effect of the Iranian revolution)
Their growing power in the field was reflected ideologically by the publication of a Hamas charter on August 18, 1988, –. It made clear that jihad to liberate Palestine, a Muslim land usurped by infidels, was each individual’s religious obligation. (Kap. 6: Jihad in Afghanistan and Intifada in Palestine).
The first months of 1995 passed in an atmosphere of continuing violence and suicide attacks within Israel.
From that point on, tension escalated to a level that had not been seen since the establishment of the Palestinian Authority. By mid-2001 — Suicide bombers became the main symbol of this second intifada. They blew themselves to death in Israeli pizzerias and bus stations, killing as many Jews as they could, while Islamist religious authorities called for jihad”. (Kap. 14: Hamas. Israel, Arafat and Jordan).»
- Konklusjon
Levitan og Kepel peker begge på vold og terror som en hovedgrunn til at Oslo-prosessen gikk galt etter 1993.
Oslo Forum ble opprettet i 2003 for å fortsette de kreative ideene fra Osloprosessen. Anonyme aktører møtes til hemmelige fredsmeglingsdrøftinger uten forpliktelser. Dette var Oslo-prosessens styrke
Spørsmålet er om erfaringene fra Osloprosessens svakhet er inkorporert og tatt lærdom av.
